Kampen om frykten

I samfunnet og tiden vi lever i er frykt valuta som kan akkumuleres, omsettes og styres. Kriminelle nettverk bruker det til å etablere kontroll, opprettholde territorier og rekruttere nye medlemmer.

Utenlandsk etterretning bruker vår frykt til å svekke tilliten nordmenn imellom og mellom borgere og offentlige organer og myndigheter. Destabiliserende krefter av alle slag vet at en befolkning som lever i frykt er lettere å manipulere enn en befolkning som er trygg og godt orientert.

I 2026 viser fryktens valutakurs en stigende kurve og det er flere som ønsker å profitere på dette. Kognitiv krigføring er et begrep jeg har lært siste året, men innholdet er kjent fra før.

Det er våre hoder og følelser som utgjør selve slagmarken i denne kampen. Dette stiller oss i en vanskelig posisjon, for hvordan kan vi formidle informasjon om de faktiske forhold uten å bidra til økt frykt og enda mer stigning i fryktens valuta?

Hvem doserer, og hva mener vi egentlig?

I løpet av det siste året har vi fått årvåkenhetsoppfordringer fra statsministeren, PST, politiet, Forsvaret, DSB og kommunene. Nå har også Mental Helse lansert en sjekkliste for psykisk beredskap.

Professor Atle Dyregrov, en av Norges fremste eksperter på psykisk beredskap, har sagt det slik: «Vi må ha en viss sårbarhet ved å tenke at det kan skje oss for å være mentalt forberedt, men ikke så mye at den lammer oss. Balanse er nøkkelen. Det handler om å ikke gå rundt og frykte det verste, men om å være mentalt forberedt.»

Kronikk

Norge bør støtte opp under Macrons kjernevåpeninitiativ

Summen av alle oppfordringene er betydelig, og spørsmålet er hvem som vurderer om vi klarer å holde balansen og unngå lammelse?

Begrepet årvåkenhet brukes til å beskrive fundamentalt ulike ting, uten at det alltid er tydelig hvilken som gjelder når. Det kan vise til kognitiv beredskap der man ønsker å si «vær mentalt forberedt, tenk at det kan skje deg».

Andre ganger ønsker man å kommunisere at sivilsamfunnet er en del av en rapporteringsmekanisme og at publikum er et sensornettverk. Noen ganger skal det beskrive en samfunnskontrakt der alle bidrar og årvåkenhet er en borgerplikt på linje med andre totalforsvarsbidrag.

Disse tre tingene stiller fundamentalt ulike krav til borgeren. Den første er mental. Den andre er operativ. Den tredje er politisk-moralsk. Men i den offentlige kommunikasjonen flyter de sammen til ett ord, og borgeren forventes å vite hvilken som gjelder.

Hvilke beskjeder er effektive og hvor mange oppfordringer vil det ta før den neste gir synkende avkastning?

Hva forventes egentlig?

Når myndighetene oppfordrer til årvåkenhet uten å presisere nøyaktig hva man skal se etter, hva hører og ser folk i de usagte linjene? Hvor langt strekker våre forpliktelser seg?

Når man først har meldt fra, har man videre forpliktelser til å følge opp? Skal man følge etter personen som fløy en drone over forbudssonen? Spørre om ID? Skal man ta sosial avstand fra personen med «tilknytning til» Iran, Russland eller Kina? Hva er borgerkontrakten egentlig?

Oppfordringen til årvåkenhet skaper en forventning, men definerer sjelden et svar på disse spørsmålene. Med slike udefinerte forventninger risikerer vi både å øke frykten og å skape handlingslammelse eller handlingsfatigue i befolkningen hvilket ikke styrker beredskapen.

Hvordan kan vi mobilisere borgere på en formålstjenlig måte?

Fra lokalorientert forebygging vet vi at presis kommunikasjon om hvilke indikatorer man skal se etter, hvor man skal melde i fra og respons når man har avlevert informasjon stimulerer til en tryggere befolkning som kan utøve årvåkenhet.

Kronikk

Når militær infrastruktur styres som eiendom

Men viktigst av alt er kunnskapen om at når folk opplever tilhørighet er de også mer observant på endringer i miljøet rundt seg og villig til å forsvare sitt eget enten det er i forbindelse med arbeidsplassen eller lokalmiljøet.

Arenaer der folk føler eierskap og snakker med hverandre om observerte endringer, er naturlig bedre i stand til å identifisere avvik og er mindre attraktive for aktører som ønsker å infiltrere og ta kontroll.

Tom R. Tyler har gjennom tre tiår med forskning vist at befolkningens vilje til å samarbeide med politi og ordensmyndigheter primært handler om opplevd rettferdighet og tillit. Terskelen for å melde i fra senkes når tilliten er høy og man opplever å bli anerkjent for det man kommer med.

Hverdagsprat

Det finnes mange veier til et motstandsdyktig samfunn, men vi kan ikke skremme befolkningen til robusthet. I sin bok Om tyranni skriver Timothy Snyder at «small talk», den tilsynelatende meningsløse hverdagspraten med folk rundt oss, ikke bare er høflighet, men en grunnleggende forutsetning for et trygt demokratisk samfunn.

Meninger

Det er på tide å ta noen vanskelige forsvarsdebatter

Han advarer videre mot det han kaller «a culture of denunciation», en kultur der årvåkenhet overfor naboer erstatter tilliten til dem. Historien viser, skriver han, at i de mørkeste tidene husket folk hvem som hilste på dem i gata. Et smil, et håndtrykk, en hilsen, banale gester i normale tider, fikk stor betydning. Når venner og naboer så bort eller krysset gata for å unngå kontakt, vokste frykten.

Det beste sensornettverket er kanskje ikke et nettverk av årvåkne fremmede. Det er et samfunn der folk kjenner hverandre godt nok til å legge merke til når noe genuint er annerledes, og trygt nok til å si fra.

Dette gir et grunnlag for å tenke at investering i tilhørighet og sosiale bånd ikke bare er en sosialdemokratisk klisjé, men burde også anses som legitime beredskapstiltak. Men hvem har ansvaret for dette tiltaket? Hvem evaluerer om det lykkes? Og hvem melder fra om det svikter?

Det er påfallende at vi stiller slike spørsmål om nesten alt annet i beredskapsapparatet, men sjelden om dette. Vi har et betydelig og voksende budsjett for rikets sikkerhet, men hvor er postene for nasjonens trygghet?

Hvilke investeringer gjør vi i den subjektive opplevelsen av å høre til, å kunne stole på naboene og institusjonene, å ikke være redd? Når det er våre opplevelser av frykt og mistillit som er krigsbytte gir det også mening å sikre disse verdiene så godt vi kan, men hvem sitt ansvar er det?

Mens våre motstandere tjener på å bygge frykt, tjener vi på å bygge trygghet. Det er ikke det samme som naivitet. Det er en strategisk posisjon.

Et spørsmål som ikke slipper taket

Spørsmål til oss som jobber i beredskaps- og forebyggingsmiljøene, er spørsmålet kanskje enda mer presserende: når vi kommuniserer om trusler, gjør vi innbyggerne mer robuste, eller tilrettelegger vi den kognitive slagmarken?

Årvåkenhet er nødvendig. Det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er hvordan kan vi unngå å ofre trygghet for sikkerhet all den tid tryggheten vår er blant verdiene som skal beskyttes.

Les også:

Kronikk

Krigskunsten er blitt mer teknologisk

Kronikk

Et viktig retningsvalg for forsvarssektorens rolle i samfunnet

Kronikk

Finnmark husker 1944, men har glemt 1937