Kronikk
Krigskunsten er blitt mer teknologisk
Sjøforsvarets fartøyer er i dag våpen plattformer stappfulle av teknologi.
FARTØY: KNM Otto Sverdrup seiler utenfor Plymouth, England i 2024. Bilde er til illustrasjon.
Foto: Henrik Sataøen, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den nye generasjonen fartøyer blir ytterligere mer teknologisk komplisert enn tidligere generasjoner.
Skal høy grad av avskrekking, tilstedeværelse lykkes for en periode 40-50 år fremover i tid, så må fartøyene bemannes av godt utdannete spesialiserte mannskaper.
Sjøforsvarets plan er å hente en stor del av disse mannskapene med teknisk bachelorgrad i det sivile arbeidsmarkedet. Det blir vanskelig…
Det er mye som fungerer når det gjelder bemanning. Sjøkrigsskolen (SKS) sørger for utdanning av de operative lederne ombord. Dette har SKS stålkontroll på og det har de hatt i mer enn 200 år. De produserer nok personell av god kvalitet som vanligvis også dekker normal avgang til det sivile samfunn.
Noen operatør-oppgaver ombord dekkes av vernepliktsordningen, dette vil formodentlig fungere godt også i fremtiden.
Mer kompliserte tekniske oppgaver forutsettes dekket ved diverse former for verving. For mange av disse tekniske stillingene bør grunnutdannelsen være minst ingeniørgrad på bachelornivå.
Utdanningssvikt
Sjøforsvaret sliter i dag med å få på plass denne spesialistbemanningen, og dette har vært situasjonen minst de siste 10-20 årene. Spør man som ung i dag om mulighet for ingeniørutdannelse i forsvaret, så får man til svar at forsvaret har ingeniørutdannelse, i hæren.
Svaret man får hvis man spør om sjøforsvaret, er at veien inn i sjøforsvaret går via en sivil utdannelse til ingeniør med bachelorgrad.
Sjefen i Sjøforsvaret har i siste utgave av Norsk Tidsskrift for Sjøvesen en artikkel hvor han peker på at den viktigste forutsetningene for høy reell operativ tilstedeværelse, er motiverte, kompetente medarbeidere. Det er lett å være enig med ham i det.
Med den nye flåteplanen blir det flere steg opp i kompleksitet og spesialisering.
Det er svært kompliserte systemer som skal opereres og vedlikeholdes.
Og nå står man altså fremfor et vesentlig høyere bemanningsbehov, når flåteplanen for 2024 melder seg på med sine bemanningskrav.
Sjømilitære korps
Dersom Sjøforsvaret ønsker seg motiverte, kompetente tekniske spesialister på sine fartøyer, så må de formodentlig utdanne mesteparten av disse selv. Dette vil i så fall ikke være nytt for sjøforsvaret.
SMK (Sjømilitære Korps) sto tidligere for utdannelse av teknisk maritime personell og våpentekniske spesialister. I sine velmaktsdager produserte SMK to kull mer enn 100 spesialister i året klar for fartøystjeneste.
Disse hadde også sivile sertifikater, Sjøforsvaret så det tydeligvis også som sin samfunnsoppgave være med på å utdanne sertifisert personell også for det sivile maritime arbeidsmarkedet.
I mer enn 200 år sto Sjømilitære korps for utdannelsen av spesialister. Korpset overlevde epoker med seil, damp og teknologisk utvikling gjennom to verdenskriger.
I 1985 ble SMK lagt ned, da var forsvaret og det sivile arbeidsmarkedet godt i gang med den digitale revolusjonen. At man på dette tidspunktet legger ned spesialistutdanningen, er underlig…
Det er fremdeles fremdeles noen som har en hukommelse som strekker seg tilbake til 1960-flåteplanen, og var med på å bemanne nye fartøyer fra 1960 og utover.
Her var SMK en av forutsetningene for å få dette til. En stor del av dem som den gangen ble uteksaminert var elektronikere, som var viktig for å beherske datidens instrumentering og våpenteknologi.
Markedstapet
At Sjøforsvaret i det sivile markedet fremover, med utgangspunkt i statlige lønns- og pensjonsforhold, skal kunne konkurrere og dekke sine økte behov fremover, er mer enn tvilsomt. De militære lederne som er satt til oppgaven og skal løse dette prosjektet, ny flåteplan og bemanning, er programforpliktet til å være optimistisk.
Men optimisme er ikke nok, det må tiltak og vilje til. Det må brukes penger på utdanning og bemanning fremover dersom operative ønskemål skal nås.
Ser vi hva situasjonen har vært bakover de siste 10-20-30 årene, så har operasjonstid, tilstedeværelse, gått tapt på mangel av personell og teknisk kompetanse. Løsningen det legges opp til for å bemanne den nye flåteplanen, blir vel formodentlig et lappverk av verving og optimistiske ønsker, som ender opp med redusert operativ tilstedeværelse.
Nødvendig snuoperasjon
Fremdeles er det tid og det bør vurderes om det ikke blir regningssvarende å satse på å bygge et teknisk godt utdannet spesialistkorps fra bunnen av. Når det satses på det beste av teknologi for våre fartøyer, så bør det også samtidig satses på en modernisering av utdannelsen i Sjøforsvaret.
Det mulighetsvinduet som er her nå, bør benyttes frem til en ny generasjon fartøyer kommer. Med tanke på fremtidig operativ tilstedeværelse og drift, vil det formodentlig være regningssvarende å bruke penger på utdannelse, selv om det måtte gå på bekostning av et standard skrog eller to.
Personellet i et slikt spesialistkorps som måtte ønske fast videre ansettelse i Sjøforsvaret utover første linje, tjenesten ombord, vil ut fra grunnutdannelse og videre utdannelse kunne konkurrerer om stillinger i landbasert stab og ledelse
Dette bør være i et felles ensartet offiserskorps som i så fall vil være i tråd med den norske samfunnsmodellen. Sjøforsvaret har ikke utdannelsesmessig fulgt med på den teknologiske samfunnsutviklingen, utover det at de prøver å kjøpe seg ekspertise i det sivile samfunnet.
Den løsningen har inntil nå ikke fungert godt. At et spesialistkorps med god grunnutdannelse som gjennom utdannelse og skolering i militære ferdigheter, ikke finnes i Sjøforsvaret er for mange underlig.
Trolig kan teknologer bli like gode ledere som nautikere.
Det er også etter hvert blitt rimelig klart for de fleste at krigskunsten er blitt mer teknologisk.
