Meninger
Det er på tide å ta noen vanskelige forsvarsdebatter
Europa kan avskrekke Russland alene, men ikke uten et taktskifte. Kjernevåpen er et av svarene, men kan ikke være det eneste.
COLD RESPONSE: Statsbudsjettet reflekterer på ingen måte at vi befinner oss i vedvarende konfrontasjon med Russland. Illustrasjonsfoto av fjellinfanteribrigade 233 under Cold Response.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Vi må tilpasse oss at verdensordenen slik vi kjente den, er i oppløsning», uttalte sjefen for Etterretningstjenesten for noen få uker siden.
Dramatikken i denne setningen kan ikke overdrives. President Trump har rystet Nato inn i grunnvollene. Pax Americana er forbi, og avløses av stor usikkerhet og et svært høyt globalt konfliktnivå.
Kampen om Grønland er ikke over. Lykkes Russland i Ukraina, er hele Europa truet. Det er på tide at vi legger berøringsangsten til side i møte med noen vanskelige forsvarsdebatter.
«Store budsjettøkninger til Forsvaret er farlig, det»
Frykten for hurtigvoksende forsvarsbudsjetter er prentet inn i deler av norsk forsvarssektor. Med god grunn. Under omstillingen etter den kalde krigen, førte ubalanse mellom Forsvarets budsjetter og struktur til massive problemer. Avdelinger ble modernisert det ene året og nedlagt det neste på grunn av pengemangel. Forsvaret gikk konkurs.
Isolert sett er det bra at denne ørkenvandringen ikke er glemt. Men man bør spørre seg om ikke behovet for å bygge troverdig forsvarsevne i en tid med reell krigsfare, trumfer faren for kontrollhøring i ett og annet materiellprosjekt.
Ikke alle Forsvarets utfordringer kan løses med penger. Men noen kan det.
Forsvaret mangler stridsavgjørende ammunisjon for titalls milliarder. Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) er underfinansiert. Se til Danmark, som har opprettet et hastefond for forsvarsmateriell. Tempoet vårt er på ingen måte tilpasset en virkelighet der sikkerhetsgarantisten vår i beste fall reorienterer seg bort fra Europa. Det er mulig å gjøre mer, raskere.
«Penger til forsvar er mer inflasjonsdrivende enn andre formål»
Dette er en spissformulering. Men statsbudsjettet reflekterer på ingen måte at vi befinner oss i vedvarende konfrontasjon med Russland, som EOS-tjenestene nylig fastslo. I år anslår regjeringen at utbetalinger over folketrygden vil øke med 42 milliarder (!) kroner, ti ganger mer enn økningen i forsvarsbudsjettet.
Samtidig jobber sterke politiske krefter, særlig i Finansdepartementet, mot økt støtte til forsvarsindustrien, fordi det kan være inflasjonsdrivende. Forstå logikken den som kan. Norge produserer kritisk viktig forsvarsmateriell, og industrien sliter med å møte etterspørselen.
I militær sammenheng er Skandinavia en øy, og i krise og krig vil det fort kunne bli krevende å få inn nok ammunisjon. Det finnes mindre samfunnsnedbrytende måter å dempe inflasjon på enn å saldere på forsvarsformål i krigstider.
«Vi må velge mellom kvalitet og kvantitet»
Etter den kalde krigen har Norge satset på et lite men kapabelt forsvar. Ikke uvanlig for et land med få innbyggere. Altfor lenge i norsk forsvarsdebatt har man likevel stilt opp en slags kunstig motsetning mellom å bygge kvalitet og kvantitet.
Krigen i Ukraina demonstrerer at denne dikotomien er død. Uten kvalitet taper vi striden. Uten kvantitet er vi slått ut innen en uke. Det er ikke spesialoperatører som holder frontlinjen i Øst-Ukraina.
Ofte er det familiefedre som meg selv, som pusher 40 og avtjente verneplikten for et halvt liv siden. Vi kan ikke redusere forsvaret av Norge til et spørsmål om kvalitet kontra kvantitet.
«Vi klarer ikke å avskrekke Russland uten USA»
Å kaste vrak på amerikanske sikkerhetsgarantier er verdens verste idé, uavhengig av hvem som regjerer i det hvite hus. Ingen av våre allierte er i nærheten av å ha USAs militære evne. Amerikanske sikkerhetsgarantier har muliggjort at vi i Norge har levd i fred og frihet i randsonen av en ekspansiv stormakt siden 1945.
Men det gamle USA kommer ikke tilbake. Utviklingen fremover er ekstremt usikker. Hvordan skal vi avskrekke Russland uten USA i ryggen?
Sentrale europeiske beslutningstakere diskuterer nå aktivt europeiske kjernevåpen. Utenkelig for få år siden. En realitet i 2026. Også i Norge må vi nå for alvor begynne å ta i denne problemstillingen.
Europa kan avskrekke Russland alene, men ikke uten et taktskifte. Kjernevåpen er et av svarene, men kan ikke være det eneste. Målet må være å raskt bygge evne til å brekke Russlands kapasitet og vilje til aggresjon. Militært, finansielt og energipolitisk. Det sikrer reell avskrekking.
Slike debatter har sjelden noen fasit. Men for vår fremtids skyld, må vi gjøre alt vi kan for å hindre videre russisk aggresjon i Europa.
I sikkerhetspolitikken gjelder kun en evig sannhet: Si vis pacem, para bellum. Vil vi ha fred, må vi ruste oss for krig. Men vi kommer ikke dit uten å riste i noen litt for etablerte sannheter.
