Finnmark husker 1944, men har glemt 1937

I Finnmark står 1944 sterkt. 1937 er nesten fraværende. Frigjøringen har preget forholdet til Russland i nord, mens det som skjedde på Kolahalvøya før krigen i stor grad er forsvunnet fra vår felles hukommelse. Det har betydning også i dag.

Vi har reist minnesmerker over det vi overlevde. Det finnes knapt spor etter det vi lærte å tie om. Min oldemor la ut fra Kirkenes til fots i 1929 for å finne sin datter på den andre siden av grensen. Hun kom aldri frem.

I samisk tradisjon kalles røverne som kom østfra tsjuder. De plyndret, drepte og tok mennesker med seg.

Sagnet bærer på et levende minne om makter utenfra som omdefinerte lokalbefolkningens tilhørighet fra ressurs til trussel. Det mønsteret er eldre enn Stalins terror, og det er ikke avsluttet.

Finnmark trekkes ofte frem som et unntak i den norske Russland-debatten. Nærheten til grensen og minnene om frigjøringen brukes til å forklare en mer tilbakeholden holdning i nord.

Men bildet er ufullstendig, og delvis misvisende. Spenningen mellom 1937 og 1944 preger fortsatt forståelsen av Russland.

Den glemte erfaringen

I 1937 og 1938, under Stalins store terror, gjennomførte sovjetiske myndigheter de såkalte nasjonale operasjonene. Nordmenn, finlendere og samer på Kolahalvøya ble rammet. Mange ble arrestert, deportert eller henrettet på grunnlag av språk, slektskap eller kontakt over grensen.

Den svenskbaserte historikeren Andrej Kotljarchuk har dokumentert omfanget: 694 finner, 68 samer, 23 nordmenn og 6 svensker pågrepet i Murmansk-området alene. Tallene regnes som minimumsanslag. Dette var ikke krig, men målrettet statlig vold mot egne innbyggere.

Likevel er erfaringen nesten fraværende i norsk offentlighet. Hvorfor vet de fleste hvem som frigjorde Øst-Finnmark, men knapt noen hva som skjedde med familiene på den andre siden av grensen samme tiår?

En fortelling som ikke passet inn

At 1944 har fått en sentral plass i norsk historie er naturlig. Den var en del av vår egen krigserfaring. Nettopp derfor må vi se på hva som faller utenfor. Frigjøringen passet inn i et tydelig narrativ om okkupasjon, motstand og befrielse.

Terroren i 1937 og 1938 gjorde ikke det. Den utfordret bildet av Sovjetunionen som frigjører og lot seg vanskelig forene med etterkrigstidens fortelling. Historien manglet markeringer og et språk som kunne holde den levende.

les også:

Løsningen er ikke mer penger

I min egen familie vokste min farfar opp i Litsafjorden med slekt på begge sider av grensen. Hans mor og to søsken flyttet til Vardø i tide. Andre var ikke like heldige. Et søskenbarn ble henrettet. En søster, Armida, forsvant. En mor, Johanna, forsvant på jakt etter sin datter.

Hun ble aldri funnet. Det ble aldri snakket om. Ikke av likegyldighet, men av forsiktighet. Mange lærte at enkelte spørsmål var farlige. Stillheten ble videreført. 1937 mangler ikke bare i historiebøkene, men også i samtalene.

Når erfaring former forståelse

Øst-Finnmark ble frigjort av Den røde armé i 1944. For mange ble møtet med sovjetiske soldater selve erfaringen av frigjøring. Når slike erfaringer går i arv, blir de et tolkningsfilter det er vanskelig å se forbi.

Det bidrar til å forklare hvorfor reaksjonene i enkelte grensekommuner var mer tilbakeholdne etter annekteringen av Krym i 2014, og hvorfor støtten til samarbeid lenge sto sterkt.

Barentssamarbeidet skapte forbindelser, tillit og en infrastruktur som tok tiår å bygge. Samtidig brukte russiske myndigheter naboskapet aktivt, gjennom symbolikk, synlighet og mellommenneskelige relasjoner. Naboen og staten utviklet seg til to adskilte størrelser.

Det ene dempet reaksjonene på det andre. Tilliten ble ikke bare en ressurs, den ble også det som gjorde staten usynlig bak naboen.

Invasjonen av Ukraina i 2022 gjorde det vanskeligere å skille mellom russiske naboer og staten Russland. For mange kom bruddet brått. Ikke på grunn av uvitenhet, men på grunn av tillit bygget på reelle erfaringer som gjorde det vanskeligere å se staten bak naboen.

Det er nødvendig for å forstå hvordan vurderingene av Russland kunne bli så feil. Dette er ikke lenger bare et spørsmål om lokal hukommelse, men om nasjonal sikkerhet.

Historie som sikkerhetspolitisk våpen

Minnepolitikk handler om hvordan stater bruker fortiden for å forme identitet og lojalitet. Denne praksisen har fått en stadig tydeligere rolle i russisk statsideologi siden 2000-tallet, særlig gjennom fortellingen om andre verdenskrig.

Frigjøringen i 1944 inngår i russiske offisielle markeringer, ikke bare som historisk minne, men som del av en fortelling om Russland som beskytter og frigjører.

Les også

En rettferdig verneplikt?

Slike fortellinger er ikke nøytrale. De kan skape forventninger om lojalitet og gjøre det politisk krevende å utfordre russisk politikk i områder der historien står sterkt. Dette skjer i en region som samtidig er tungt militarisert.

Nordflåten holder til mellom Murmansk og den norske grensen. Opprettelsen av Finnmarksbrigaden i 2025 viser at Norge må forholde seg til denne virkeligheten. Historiebruk er også et sikkerhetspolitisk virkemiddel.

Tomrommet som må fylles

Å løfte frem 1937 og 1938 handler ikke om å relativisere frigjøringen i 1944, men om å gjøre historien helhetlig og mindre sårbar for selektiv bruk. En ufullstendig fortelling om Russland er ikke bare et historiefaglig problem. Den kan bli en politisk sårbarhet.

Hvis vi ikke fyller tomrommene selv, fyller andre dem for oss. Russiske myndigheter har i årevis markert frigjøringen av Finnmark med seremonier, monumenter og veteranbesøk, ikke som minnearbeid, men som utenrikspolitikk. Tomrommet etter 1937 ble fylt av fortellingen om 1944. Det står fortsatt åpent.

Har du fått med deg disse kronikkene?

Kronikk

Et langt og nært forsvarssamarbeid må bli enda tettere – og helt sømløst

Kronikk

Et viktig retningsvalg for forsvarssektorens rolle i samfunnet

Kronikk

Når militær infrastruktur styres som eiendom