Klimakutt er et langtrekkende presisjonsvåpen

Allierte investerer tungt i kampkraft. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon krever betydelige investeringer i forsvar og sikkerhet, noe Langtidsplanen for Forsvaret også legger til grunn på norsk side. 

I april i år la regjeringen frem en oppdatert langtidsplan med ytterligere bevilgninger. Men hvor godt er Forsvaret og Nato rustet for konsekvensene av klimaendringene, og hvordan vil de påvirke selve Forsvaret og våre sikkerhetsomgivelser?

Den amerikanske tenketanken Council on Strategic Risk har utviklet en global modell som følger antall naturkatastrofer militære styrker må håndtere. Den omfatter skogbranner, flom, orkaner og andre klimaforsterkede naturkatastrofer. Statistikken er slående, og ifølge klimaforskerne vil dette bare eskalere i årene som kommer.

Europa, Norge og Nato-allierte vil ikke unngå denne utviklingen. Polens største militære operasjon på over 50 år fant sted under flomkatastrofen Boris i 2024.

Komplekse konsekvenser

Mye tyder på at summen av allierte forsvarsressurser som må brukes på å håndtere naturkatastrofer, ulovlig migrasjon og andre utfordringer som forsterkes av klimaendringene, vil gå på bekostning av det militære styrker egentlig skal gjøre. 

Dette gjelder særlig hos allierte som ikke har robuste konsepter for sivilt-militært samarbeid, og hvor sivile kapasiteter ikke er tilstrekkelige til å håndtere utviklingen. Vil Polen kunne stille styrker til Nato i en potensiell krise i Norge hvis en ny flomkatastrofe treffer samtidig? Kan man se for seg at store naturkatastrofer brukes som militærstrategiske fortrinn i krise og krig?

På militær side er de sikkerhetsmessige konsekvensene av klimaendringene komplekse, men alle forsvarsgrener og domener påvirkes. De nye fregattene Norge kjøper skal eksempelvis operere i nordområdene, og vil gjennom sin levetid måtte tåle sterkt endrede operative forhold.

Hvilke endringer i design, utstyr og anvendelse må innarbeides i disse anskaffelsesprosessene for å tåle både de fysiske omgivelsene og truslene vi vil stå overfor i Arktis om 30 år?

Nye utfordringer

Alle investeringer i ny kampkraft bør integrere kunnskap om hvordan klimaendringene vil forme de fysiske forholdene og de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor fremover. 

Et stort fokus på energieffektivitet, innovasjon og utvikling av alternative energikilder og verdikjeder er også viktig for å redusere sårbarhet rent operativt. Anskaffelsene og inversteringene vi gjennomfører nå bør redusere avhengighet av tunge logsitikkjeder og etterforsyninger som fossilt drivstoff krever i krise og krig.

Det er også viktig å huske at klimaendringene skaper nye militære utfordringer – både for oss og for våre motstandere. En 50 tonn tung norsk stridsvogn vil eksempelvis få en kortere vintersesong med frost i bakken og god fremkommelighet i Finnmark i årene fremover.

Infrastruktur, utstyr, personell og operasjoner vil påvirkes, og det kommer til å koste både oss og motstandere å tilpasse oss endringene.

Permafrosten smelter

Et godt eksempel er Russland som har investert betydelig i utbygging av militær infrastruktur i Arktis de siste 20 årene. 

En stor andel av dette er bygget på permafrost som med stor sannsynlighet vil smelte i utsatte områder, og dermed kreve investeringer for å sikre videre drift.

Dette er bare ett eksempel på at dersom vi skal forstå våre motstanderes evne – og dermed trusselen de representerer – må vi også forstå sårbarhetene og risikoen klimaendringene medfører for deres militære kapasitet.

Dette komplekse bakteppet er grunnen til at kunnskap om klima og sikkerhet får økende oppmerksomhet blant allierte. Til tross for sammensatte årsakssammenhenger fokuserer en rekke av våre nære samarbeidspartnere i langt større grad på å integrere kunnskap om klimaendringene i utviklingen av forsvaret og forsvarsevne.

Beredskap og motstandskraft er en viktig del av dette, og gjenspeiles i alliansens investeringsforpliktelser.

Nordområdene rammes hardest

Gitt utviklingen i trusselbildet kan vi hente mye kunnskap på tvers – både for å forstå andres erfaringer med hvordan de utvikler kunnskap og planlegger for fremtiden, men også hvordan de håndterer konkrete utfordringer knyttet til utstyr, personell, infrastruktur og operasjoner.

Mange av de allierte står overfor de samme utfordringene, og har sterk egeninteresse av å lære av hverandre og utvikle løsninger sammen.

Norge investerer også i denne typen samarbeid, både gjennom deltakelse i Nato-sammenheng og gjennom bi- og multilateralt samarbeid. Daglig drift og øvelser i nord gjør både oss og våre allierte som lærer å operere under tøffe klimatiske forhold godt rustet til både å forstå, og tilpasse oss utviklingen. 

Gitt at nordområdene og Arktis dessuten er blant områdene som endres raskest som følge av klimaendringene, har Norge en sterk interesse av å sikre tilgang til innovasjon, kapabilitetsutvikling og gode løsninger som tilpasser fremtidens militære evne til slik våre nærområder og verden faktisk vil se ut.

Presisjonsvåpen

Klimaendringene vil få store konsekvenser for Forsvaret, uansett hvor mye vi klarer å kutte klimagassutslipp. Nåværende konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren vil påvirke oss i overskuelig fremtid. Når det er sagt, vil behovet for klimatilpasning og ressursene vi må bruke på å håndtere nye utfordringer som følge av klimaendringene reduseres i takt med global evne til omstilling.

Her må man lytte til klimaforskningen og kunnskapen om hvordan vi unngår de verste scenarioene. Dette krever samarbeid på tvers av sektorer som vi tradisjonelt ikke er vant til.

For Forsvaret, våre allierte og Nato vil behovet for investeringer og ressursbruk knyttet til konsekvensene av klimaendringene reduseres i takt med verdens evne til omstilling. På denne måten er det å kutte klimagassutslipp et langtrekkende presisjonsvåpen – ikke bare for oss, men for hele alliansen.

Les også:

Kronikk

Tre myter og en begrensning om likestilling og totalforsvar

Kronikk

Beredskap er mer enn suppeposer og vann

Kronikk

Kjernevåpen for Europa – en illusjon