Meninger
Hvor er Nato, Raabye?
Akkurat som det er vanskelig å finne Willy i Martin Handfords klassiske aktivitetsbøker for barn, gjemmer Nato seg nå godt i Brussel.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det er fullskala konvensjonell krig på kontinentet med Russland som aggressor. Snart på femte året. Bombene faller, og mennesker dør.
I denne situasjonen, som minner svært om den Nato ble dannet for å avverge, hører vi svært lite fra alliansen.
Antakelig er vi flere som har reagert på nyhetstørken fra Nato etter toppmøtet sist juni. Et møte vår tidligere Nato-ambassadør Kai Eide karakteriserte som «en demonstrasjon av maktesløshet».
En rask kikk gjennom nyhetssakene på nato.int bekrefter mistanken. Det skjer lite substansielt i Nato-hovedkvarteret for tiden.
Årsaken spiller golf eller mottar ferske hedersbevisninger dedikert sitt eget ego. Dette mellom tilfeldige utfall i sosiale media.
USA har nok med seg selv
Vi setter vår lit til den amerikanske kongressen. I forslaget til neste års forsvarsbudsjett ønsker de å binde Pentagon til en minimumsbemanning i Europa på 76.000 soldater og å beholde stillingen som Natos øverstkommanderende i Europa (SACEUR).
Samtidig diskuteres visstnok krav om at det europeiske kontinentet må ta ansvar for sin egen konvensjonelle sikkerhet fra 2027. Hvis dette får gjennomslag, er det tre år før EUs tilsvarende målsetting.
Og det skulle bare mangle. Vi er på overtid. Amerikanske skattebetalere har nok med seg selv og sine egne utfordringer. Vi kan ikke vente at de skal fortsette å subsidiere europeiske velferdsordninger.
Denne situasjonen representerer en mulighet for Europa. Visstnok lærer nød naken kvinne å spinne. De fleste europeiske ledere har da også bøyd hodet, avfunnet seg med voksenkjeften vestfra og bygger nå nasjonal forsvarsevne.
Hva betyr et slikt paradigmeskifte for Norge? Generalmajor Tor Rune Raabye filosoferer litt over dette her i Forsvarets forum: «Norge kan ikke lenger basere sin landmilitære trygghet på raske og forutsigbare amerikanske forsterkninger.»
Ja, det vil ikke overraske om US Marines blir blant de første som forlater Europa.
De som vil ivareta europeisk sikkerhet
Som om ikke slike nyheter var dårlige nok, fortsetter Raabye: «UK Royal Marines […] bidrar i svært begrenset grad til norsk landmakt, utholdenhet eller territoriell forsvarsevne.»
Hans svar på utfordringen er først og fremst å øke vår egen landmakt, men også å lene oss langt mer på våre nordiske Nato-allierte.
Jeg følger resonnementet og er helt enig. Det er bare noe med det han ikke sier.
Hvis det er slik at vi ikke lenger kan stole på vår viktigste allierte og Nato-alliansens ubestridte leder, hvorfor ikke da søke mot dem som faktisk ønsker å ivareta Europas sikkerhet?
Det er nettopp det våre naboer gjør. Gjerne og oftere i NB6-formatet, alle nordiske og baltiske land minus utenforlandene Norge og Island.
EU jobber nå intenst med å oppnå tilstrekkelig militær beredskap innen 2030 for å avskrekke og, hvis det ikke lykkes, motstå russisk aggresjon.
«Plan B» i ryggen
Tidligere i høst formulerte Europakommisjonen ambisjonene i fire flaggskipsprosjekter med korte tidsfrister:
Dronemuren «European Drone Defence Initiative» innen 2027 som del av flankesikringen «Eastern Flank Watch» innen 2028, samt luftforsvarsskjoldet «European Air Shield» og romskjoldet «Defence Space Shield».
Økonomisk understøttes snuoperasjonen av en pakke på opp mot 800 milliarder euro fra medlemslandene, hvorav 150 milliarder gjennom finansieringsinstrumentet «Security Action for Europe – SAFE».
Jovisst skal vi fortsette å se til Brussel, Raabye. Bare nå også til sentrum av byen hvor EU holder til. Med «plan B» i ryggen vil vi trygt kunne omtale USA som vår viktigste allierte. Så lenge vi deler et minimum av liberale demokratiske verdier.
