Med regjeringens forslag om å prioritere nye fregatter i stedet for mer luftvern, risikerer vi å overse viktige lærdommer fra krigen i Ukraina.
OPPDATERT: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) og forsvarssjef Eirik Kristoffersen presenterte endringene i langtidsplanen 27. mars.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Eirik SætreEirikSætreTidligere politisk rådgiver i Utenriks- og forsvarskomiteen (H)
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Fredag 27. mars leverte regjeringen sitt
forslag til revidert langtidsplan for forsvarssektoren (LTP). Forsvaret skal bli
klart til strid raskere. Det er overordnet en helt riktig prioritering. Et
svært alvorlig og uforutsigbart trusselbilde utvikler seg nå ukentlig mot det
verre. Opprustningen av det norske forsvaret må først og fremst skje raskere.
Annonse
Det ligger flere viktige satsinger i
regjeringens forslag. Dessverre avtegner det seg også en klar fare for
feilinvesteringer. Mye tyder på at man ikke har vært gode nok til å lære av
krigen i Ukraina.
Elefanten i rommet er anskaffelsen av fem nye fregatter til
den nette sum av (minst) 135 milliarder 2024-kroner. Den enorme prislappen bidrar til
at andre kritisk viktige satsinger må skyves ut i tid.
Luftvern
Det er særlig problematisk at regjeringen
foreslår å utsette kjøp av mer luftvern. Russland gjennomfører nesten daglig
voldsomme luftangrep mot Ukraina, og skiller ikke mellom sivile og militære
mål.
Det er hjelpeløst naivt å tro at ikke regjeringsbygg, Stortinget,
strømnettet, kraftanlegg og ikke minst helt vanlige boligblokker vil bli bombemål
i et russisk angrep mot Norge. Vi har i dag noe luftvern av god kvalitet, men
ikke i nærheten av nok til å beskytte byer og befolkningssentra.
Vi har null kapasitet
til å bekjempe ballistiske missiler. Uten luftvern står vi uten beskyttelse.
Mange sivile nordmenn vil bli drept, og grunnleggende nasjonale funksjoner lagt
i grus. Mens luftvern prioriteres ned, prioriterer regjeringen nye fregatter
opp.
Svært sårbart
Det er ikke isolert sett en dårlig idé å
anskaffe nye fregatter. Fregatter er den eneste militære kapasiteten Norge har til
sjøs som kan bekjempe trusler i alle domener: På vann og på land, i lufta og
under vann. Denne kampkraften kan også flyttes overalt hvor den trengs. Til
Oslofjorden, Nordsjøen eller Svalbard.
Men ved å prioritere fregatter fremfor mye
annet, legger vi ekstremt mye av forsvarsbudsjettet på kun fem fysiske plattformer.
Det er svært sårbart. Klarer Russland i et angrep på Norge å slå ut kun to-tre av
dem, er fregattvåpenet vårt i realiteten gjort irrelevant.
FREGATT: Slik fremstille BAE Type 26-fregatten som Norge har kjøpt.Illustrasjon: BAE Systems
Under en øvelse i
fjor senket enkle ukrainske sjødroner gjentatte ganger en avansert
Nato-fregatt. Sjødronen kostet to-tre millioner kroner, langt under en promille av
hva fregatten koster. Dette er sannsynligvis ikke et unntak, men en ny militær
virkelighet.
Krigens krav har resultert i at Ukraina på mange måter ligger en
militærteknologisk generasjon foran Nato.
Rivende utvikling
Hittil har krigføring uløselig vært knyttet
til militære plattformer: Fregatter på sjøen, kampfly i lufta og stridsvogner
på landjorda har vært nødvendig for å påføre en motstander tap.
Med den
militære revolusjonen som nå utslipper seg rett foran øynene våre, kan man i
mye større grad frikoble seg fra selve plattformen og likevel få samme,
ødeleggende effekt i målet.
Hva er poenget med å anskaffe fartøyer til godt
over hundre milliarder hvis vi kan oppnå langt større effekt med enklere midler,
og samtidig redusere egne sårbarheter ved å operere skjult, asymmetrisk og
uforutsigbart?
Faren for Norge er at Russland daglig lærer
av denne utviklingen, og de ligger foran oss. Norge har dårlig tid. Derfor må kapasiteter
vi anskaffer til Forsvaret de neste årene i størst mulig grad ha høyt volum,
evne til spredning, fleksibilitet, mobilitet, stor ildkraft, og evne til å
løpende regenerere stridsevne, for eksempel gjennom løpende videreutvikling og
3D-printing.
Dette er i realiteten det stikk motsatte av å legge alle eggene i
en kurv. Risiko reduseres kraftig. Vi slås ikke ut selv om vi tar tap.
Stridsevnen kan bevares og løpende gjenoppbygges.
Mye av hensikten ved å i det hele tatt oppdatere
langtidsplanen, var å ta konsekvensene av den rivende teknologiske utviklingen
som nå foregår i sanntid rett foran øyene våre. Sett i lys av dette, fremstår
forslaget til langtidsplan dessverre for planløst.