Det finnes ikke noe scenario der kjernevåpen kan bidra til europeernes sikkerhet.
MUSEUM: En gjest ser på et bilde av en britisk atomprøvesprengning på the Imperial War Museum i London.Foto: Rick Findler, REX, NTB
Pavel PodvigPavelPodvigRussian Nuclear Forces Project
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De siste årenes
begivenheter har reist alvorlige spørsmål om stabiliteten i den eksisterende
sikkerhetsordenen. Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 var
det hardeste sjokket mot systemet.
Annonse
Krigens omfang, varighet og enorme
menneskelige kostnader satte mange stater – særlig i Europa – på søk etter
sikkerhetsordninger som kunne beskytte dem mot en slik aggresjon. Tradisjonelt
har europeerne basert seg på beskyttelsen Nato gir, med USA som alliansens
bærebjelke.
Nato-garantien var understøttet av det amerikanske løftet om å
forsvare allierte med kjernevåpen om nødvendig. Eller slik virket det. Den
nåværende amerikanske administrasjonens politikk – fra retorisk distansering
fra Europa til direkte trusler om å ta land fra en alliert – har gjort dette
løftet stadig mindre troverdig.
Med den amerikanske
kjernevåpenparaplyen i tvil, begynte europeerne å lete etter noe å erstatte den
med. Dette er ingen enkel oppgave. Det finnes to europeiske kjernevåpenmakter i Nato,
Frankrike og Storbritannia, men deres paraply er enda mindre pålitelig enn den
amerikanske. Den franske presidenten lanserte en visjon om «fremoverlent
avskrekking», som noen eksperter finner tiltrekkende.
Problemet er at Frankrike insisterer på at det alene vil avgjøre hva landets
vitale interesser er og om det vil handle for å beskytte dem. Franskmennene
hevder stolt at de er villige til å ofre Paris for å redde Paris – men det er
høyst tvilsomt at de ville gjøre det for å redde Oslo eller Tallinn.
Symbolsk verdi
Noen europeiske
land har gått enda lenger og begynt å vurdere å skaffe seg egne kjernevåpen.
Det foregår en åpen debatt om kjernevåpenalternativer over hele kontinentet.
Ideene spenner fra nasjonale kjernevåpenprogrammer til våpen bygget av en
koalisjon av stater, som en gruppe nordiske land.
ISKANDER: Russland ikke klart å skremme Ukraina til overgivelse eller brukt kjernevåpen for å avslutte krigen på gunstige vilkår, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser et russisk Iskander-missil under en atomvåpenøvelse.AP / NTB
Mens de fleste av disse
diskusjonene handler om kjernevåpnenes symbolske verdi og kompleksiteten i
tekniske og logistiske detaljer, overser de det viktigste spørsmålet: Hvordan
skulle kjernevåpen egentlig gjøre eierne tryggere?
Scenarioet som
forslagsstillerne har i tankene, ikke helt uten grunn, er russisk aggresjon mot
dem. Antakelsen er at Russland som kjernevåpenstat enten kan true med
kjernevåpenbruk eller faktisk bruke kjernevåpen for å knekke forsvarernes vilje
til å motstå og sikre seier på egne premisser. Dette er utvilsomt et
urovekkende perspektiv.
Ubrukelige
Problemet med denne
antakelsen er imidlertid at krigen i Ukraina har vist at den er feil. Russland
har verken klart å skremme Ukraina til overgivelse eller brukt kjernevåpen for
å avslutte krigen på gunstige vilkår. Russland forsøkte å trappe opp kjernevåpenretorikken,
men oppdaget at kjernefysisk tvang ikke virker uten en troverdig trussel om å
angripe byer og drepe et stort antall sivile.
Da denne realiteten ble erkjent,
møtte det sterk motstand fra det internasjonale samfunnet som helhet –
inkludert fra land som ellers var tilbakeholdne med å kritisere Russland. Det
konsoliderte budskapet var entydig: kjernevåpentrusler er utillatelige.
Til
syvende og sist har Russland erfart at den svært høye politiske kostnaden ved
kjernevåpentrusler i praksis har gjort kjernevåpen ubrukelige.
BOMBEFLY: Et russisk TU-160 strategisk bombefly som kan bære atomvåpen.Foto: Vadim Savitskij, Russlands forsvarsdepartement, AP, NTB
Paradokset er at
denne politiske kostnaden knapt hadde vært like høy dersom Russland hadde stått
overfor en kjernevåpenbevæpnet motstander – for eksempel en koalisjon av stater
med kjernevåpen. I så fall ville kjernevåpen bli til verktøy for signalisering
og eskaleringstyring.
Kjernevåpentrusler ville stable seg mot hverandre i en
makaber konkurranse om hvem som kan true med å drepe flest mennesker. Dette er
neppe en konkurranse europeerne ønsker å befinne seg i.
Distraksjon
Det kan virke som
om selve besittelsen av kjernevåpen garanterer at aggresjon pålitelig kan
avskrekkes. Ikke nødvendigvis. Aggresjonen trenger ikke å ta form av en
fullskala invasjon av den typen Russland innledet for fire år siden. Den kan
likne mer på overtakelsen av Krym og hendelsene i Øst-Ukraina åtte år
tidligere.
Kjernevåpen kan ikke gjøre noe med det. Men selv i tilfellet med et
fullskala angrep er alt kjernevåpen kan gjøre å dra forsvarssiden inn i en
konkurranse om død og ødeleggelse med angriperen – en konkurranse ingen
meningsfullt kan håpe å vinne.
Konklusjonen er at
det ikke finnes noe scenario der kjernevåpen kan bidra til europeernes
sikkerhet. Det europeisk kjernevåpenkapasitet kan gjøre, er å legitimere
kjernevåpen som et instrument for tvang og terror – noe som bare vil gjøre
forsvaret vanskeligere.
Det betyr ikke at faren for aggresjon kan ignoreres.
Men den kan og bør håndteres gjennom en grundig delegitimering av kjernevåpen,
noe vi har sett virke mot Russlands kjernevåpentrusler. Aggressive hensikter
bør møtes ved å investere i sikkerhetsmekanismer som kan redusere og deretter
eliminere rustninger – både kjernevåpen og konvensjonelle.
Det endelige målet
bør være å avskaffe væpnet konfrontasjon fullstendig. Kjernevåpen er bare en
ubrukelig distraksjon på denne veien.