Kronikk

Kjernevåpen for Europa – en illusjon

Det finnes ikke noe scenario der kjernevåpen kan bidra til europeernes sikkerhet.

MUSEUM: En gjest ser på et bilde av en britisk atomprøvesprengning på the Imperial War Museum i London.
Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

De siste årenes begivenheter har reist alvorlige spørsmål om stabiliteten i den eksisterende sikkerhetsordenen. Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 var det hardeste sjokket mot systemet.

Krigens omfang, varighet og enorme menneskelige kostnader satte mange stater – særlig i Europa – på søk etter sikkerhetsordninger som kunne beskytte dem mot en slik aggresjon. Tradisjonelt har europeerne basert seg på beskyttelsen Nato gir, med USA som alliansens bærebjelke.

Nato-garantien var understøttet av det amerikanske løftet om å forsvare allierte med kjernevåpen om nødvendig. Eller slik virket det. Den nåværende amerikanske administrasjonens politikk – fra retorisk distansering fra Europa til direkte trusler om å ta land fra en alliert – har gjort dette løftet stadig mindre troverdig.

Med den amerikanske kjernevåpenparaplyen i tvil, begynte europeerne å lete etter noe å erstatte den med. Dette er ingen enkel oppgave. Det finnes to europeiske kjernevåpenmakter i Nato, Frankrike og Storbritannia, men deres paraply er enda mindre pålitelig enn den amerikanske. Den franske presidenten lanserte en visjon om «fremoverlent avskrekking», som noen eksperter finner tiltrekkende.

Problemet er at Frankrike insisterer på at det alene vil avgjøre hva landets vitale interesser er og om det vil handle for å beskytte dem. Franskmennene hevder stolt at de er villige til å ofre Paris for å redde Paris – men det er høyst tvilsomt at de ville gjøre det for å redde Oslo eller Tallinn.

Symbolsk verdi

Noen europeiske land har gått enda lenger og begynt å vurdere å skaffe seg egne kjernevåpen. Det foregår en åpen debatt om kjernevåpenalternativer over hele kontinentet. Ideene spenner fra nasjonale kjernevåpenprogrammer til våpen bygget av en koalisjon av stater, som en gruppe nordiske land.

ISKANDER: Russland ikke klart å skremme Ukraina til overgivelse eller brukt kjernevåpen for å avslutte krigen på gunstige vilkår, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser et russisk Iskander-missil under en atomvåpenøvelse.

Mens de fleste av disse diskusjonene handler om kjernevåpnenes symbolske verdi og kompleksiteten i tekniske og logistiske detaljer, overser de det viktigste spørsmålet: Hvordan skulle kjernevåpen egentlig gjøre eierne tryggere?

Scenarioet som forslagsstillerne har i tankene, ikke helt uten grunn, er russisk aggresjon mot dem. Antakelsen er at Russland som kjernevåpenstat enten kan true med kjernevåpenbruk eller faktisk bruke kjernevåpen for å knekke forsvarernes vilje til å motstå og sikre seier på egne premisser. Dette er utvilsomt et urovekkende perspektiv.

Ubrukelige

Problemet med denne antakelsen er imidlertid at krigen i Ukraina har vist at den er feil. Russland har verken klart å skremme Ukraina til overgivelse eller brukt kjernevåpen for å avslutte krigen på gunstige vilkår. Russland forsøkte å trappe opp kjernevåpenretorikken, men oppdaget at kjernefysisk tvang ikke virker uten en troverdig trussel om å angripe byer og drepe et stort antall sivile.

Da denne realiteten ble erkjent, møtte det sterk motstand fra det internasjonale samfunnet som helhet – inkludert fra land som ellers var tilbakeholdne med å kritisere Russland. Det konsoliderte budskapet var entydig: kjernevåpentrusler er utillatelige.

Til syvende og sist har Russland erfart at den svært høye politiske kostnaden ved kjernevåpentrusler i praksis har gjort kjernevåpen ubrukelige.

BOMBEFLY: Et russisk TU-160 strategisk bombefly som kan bære atomvåpen.

Paradokset er at denne politiske kostnaden knapt hadde vært like høy dersom Russland hadde stått overfor en kjernevåpenbevæpnet motstander – for eksempel en koalisjon av stater med kjernevåpen. I så fall ville kjernevåpen bli til verktøy for signalisering og eskaleringstyring.

Kjernevåpentrusler ville stable seg mot hverandre i en makaber konkurranse om hvem som kan true med å drepe flest mennesker. Dette er neppe en konkurranse europeerne ønsker å befinne seg i.

Distraksjon

Det kan virke som om selve besittelsen av kjernevåpen garanterer at aggresjon pålitelig kan avskrekkes. Ikke nødvendigvis. Aggresjonen trenger ikke å ta form av en fullskala invasjon av den typen Russland innledet for fire år siden. Den kan likne mer på overtakelsen av Krym og hendelsene i Øst-Ukraina åtte år tidligere.

Kjernevåpen kan ikke gjøre noe med det. Men selv i tilfellet med et fullskala angrep er alt kjernevåpen kan gjøre å dra forsvarssiden inn i en konkurranse om død og ødeleggelse med angriperen – en konkurranse ingen meningsfullt kan håpe å vinne.

Konklusjonen er at det ikke finnes noe scenario der kjernevåpen kan bidra til europeernes sikkerhet. Det europeisk kjernevåpenkapasitet kan gjøre, er å legitimere kjernevåpen som et instrument for tvang og terror – noe som bare vil gjøre forsvaret vanskeligere.

Det betyr ikke at faren for aggresjon kan ignoreres. Men den kan og bør håndteres gjennom en grundig delegitimering av kjernevåpen, noe vi har sett virke mot Russlands kjernevåpentrusler. Aggressive hensikter bør møtes ved å investere i sikkerhetsmekanismer som kan redusere og deretter eliminere rustninger – både kjernevåpen og konvensjonelle.

Det endelige målet bør være å avskaffe væpnet konfrontasjon fullstendig. Kjernevåpen er bare en ubrukelig distraksjon på denne veien.

Powered by Labrador CMS