Ukraina taper igjen 

Denne kronikken ble først publisert i Project Syndicate. 

«28-punktsplanen for fred i Ukraina» som USA har lagt fram, er ikke utarbeidet for å fremme ukrainske interesser. Den er ikke nødvendigvis engang til fordel for Russland, selv om den ble utarbeidet etter russiske innspill. I stedet er forslaget kun til fordel for én person: USAs president Donald Trump.

I likhet med Trump-administrasjonens fredsplan for Gaza, har fredsplanen for Ukraina som mål å levere en rask utenrikspolitisk «seier». For en president som – mer enn noe annet – ønsker å fremstå som en fredsmekler, er dette en mulighet til ikke bare å ta æren for en våpenhvile, men også til å posisjonere seg som selve krumtappen i gjennomføringen av den. Og i likhet med våpenhvilen i Gaza (som Israel gjentatte ganger har brutt) som overvåkes av et Trump-ledet «fredsråd», vil freden i Ukraina bli «overvåket og garantert» av et «fredsråd» med Trump i spissen.

Kronikk

Den store løgnen bak Trumps båtangrep

Dette betyr ikke at Trump er forpliktet til å sikre en varig fred. Planen er lite detaljert, noe som betyr at det er så godt som garantert at kamphandlingene vil gjenopptas. Men det er noe som ligger i fremtiden – og i en region som ikke opptar Trump i særlig grad. Det eneste som betyr noe for ham, er å distrahere de amerikanske velgerne fra hans forbindelser med den pedofilidømte Jeffrey Epstein.

Som forventet er fredsplanen svært ubalansert – i Russlands favør – og den oppfyller mange av den russiske presidenten Vladimir Putins krav for å få slutt på krigen. Krym, Luhansk og Donetsk skal bli russiske territorier. Ukrainerne skal trekke tilbake sine styrker fra den delen av Donetsk som de i dag kontrollerer. Og Ukraina skal forbys å bli medlem av NATO. I mellomtiden skal Russland «reintegreres» i verdensøkonomien.

Men Trumps plan er neppe løsningen – eller en realisering av Putins drømmer. For det første krever den at Russland lovfester en ikke-aggresjonspolitikk overfor Europa og Ukraina, og den anerkjenner Ukrainas rett til medlemskap i EU. I tillegg skal 100 milliarder dollar av Russlands frosne eiendeler investeres i USA-ledet gjenoppbyggingsarbeid i Ukraina, og USA skal få 50 prosent av overskuddet. 

Sanksjonene mot Russland vil bli opphevet «trinnvis», men denne prosessen vil være gjenstand for Trumps skjønnsmessige vurderinger, og det er usannsynlig at russiske oljeinntekter vil ta seg opp igjen med det første. Trump mener alvor med å etablere USA som en ledende global olje- og gassforhandler. Russland vil derfor bli nødt til å koordinere med USA for å få liv i sin kriserammede økonomi.

Foreløpig har Putin ønsket USAs plan velkommen som et grunnlag for videre diskusjoner, men han har gjort det klart at han anser krigens «nåværende dynamikk» som gunstig for Russland – og at landet derfor vil fortsette å kjempe hvis Ukraina ikke går med på vilkårene. Putin vet at Russland kan fortsette kampen i noen år til, om nødvendig. I likhet med sin helt Josef Stalin, er han villig til å la vanlige russere lide for å fremme makthavernes interesser.

Ukraina

To ukrainske ministere sparkes etter korrupsjonsgranskning

Ukraina har på sin side ingen gode alternativer. Selv om Trump-administrasjonen samarbeider med representanter for ukrainske myndigheter for å «finpusse» planen – ved å vektlegge viktige spørsmål knyttet til sikkerhetsgarantier, politisk suverenitet m.m. – er landets forhandlingsposisjon begrenset. Ukraina er tross alt fortsatt helt avhengig av Vesten for å finansiere og utstyre forsvaret sitt. Situasjonen på bakken favoriserer for øyeblikket Russland, og Ukraina har store problemer med å rekruttere nok soldater. For å gjøre vondt verre er Ukrainas president Volodymyr Zelenskijs regjering nå viklet inn i en korrupsjonsskandale på høyt nivå.

Ukrainas kamp blir ofte fremstilt, også av Zelenskij, som et forsvar for demokratiske verdier og folkeretten – og det med god grunn. Men Ukraina har lenge slitt med korrupsjon. Selv om det ble gjort fremskritt på denne fronten etter Maidan-revolusjonen i 2014, åpnet krigen nye muligheter for korrupsjon, særlig i Zelenskijs indre krets.

Mange medlemmer av denne eliteklubben var under etterforskning av Ukrainas uavhengige korrupsjonsovervåkningsorganer: det nasjonale antikorrupsjonsbyrået NABU og spesial-antikorrupsjonsorganet SAPO (en uavhengig påtalemyndighet som tar ut tiltale etter at NABU har etterforsket). Men i juli presset Zelenskij gjennom lovgivning som ville legge hindringer i veien for disse organene. Han regnet nok med at ukrainerne og deres europeiske allierte ville være for fokusert på krigen til å ta notis av det. Men han tok feil. Den folkelige reaksjonen var så kraftig at myndighetene ikke hadde noe annet valg enn å snu.

Nå har NABU og SAPO avdekket systematisk underslag i det statlige atomkraftselskapet Energoatom (et statseid konsortium som forvalter Ukrainas kjernekraftverk) som ledes av Zelenskijs tidligere forretningspartner Timur Mindich. Flere høytstående politikere og myndighetsrepresentanter er innblandet, deriblant den nå avgåtte justisministeren German Galusjenko, tidligere visestatsminister Oleksij Tsjernysjov og nåværende leder av det nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådet Rustem Umerov. Zelenskij hevder at han ikke visste noe om disse kriminelle handlingene.

Etter at skandalen ble kjent, har enkelte europeiske ledere (og andre europeiske myndighetsrepresentanter) etterlyst større åpenhet om hvordan Ukraina bruker midlene de mottar. Men EU-ledere har så langt avstått fra å fordømme Zelenskij i harde ordelag, av frykt for at avsløringene skal bli brukt til å tvinge uakseptable fredsvilkår på ukrainerne i en tid da de formelle demokratiske prosessene i Ukraina er suspendert som følge av unntakstilstanden i landet. I stedet har EU fokusert på å levere et motforslag til Trumps plan, som ikke utelukker muligheten for NATO-medlemskap og utsetter forhandlinger om territoriell utveksling til etter at en våpenhvile er på plass.

Konspirasjonsteoretikere jobber nå på overtid. Til tross for at Trumps fredsplan tilsynelatende kom som en overraskelse, kjente den tyske forbundskansleren Friedrich Merz til den en måned før den ble offentliggjort. Enkelte har brukt dette til å antyde at korrupsjonsavsløringene var en del av et europeisk komplott for å øke Zelenskijs avhengighet av EU. Det finnes også motstridende rapporter om Umerovs innflytelse på det amerikanske forslaget – spesielt klausulen som ville gi «fullt amnesti» til alle parter for deres «handlinger under krigen».

Det er godt mulig at Zelenskij vil være i stand til å overbevise europeiske ledere om fortsatt å fokusere på den «virkelige fienden»: Russland. Men ytterligere korrupsjonsavsløringer vil bare svekke Zelenskijs posisjon i Ukraina, der det allerede er begynt å brygge opp til protester. Det vil også svekke hans stilling i forhandlingene med USA. Til syvende og sist er det vanlige ukrainere som kommer til å betale prisen. Putin vil sikre seg betydelige «seire», om ikke alt han ønsker seg, og Trump vil kunne erklære at han – og han alene – har avsluttet en utmattelseskrig.

Oversatt av Marius Gustavson

Nina L. Khrusjtsjeva er professor i internasjonale relasjoner ved The New School og er medforfatter (sammen med Jeffrey Tayler) av boken In Putin's Footsteps: Searching for the Soul of an Empire Across Russia's Eleven Time Zones (St. Martin's Press, 2019).

Copyright: Project Syndicate, 2025.

www.project-syndicate.org

Les også:

Kronikk

Tre råd til forsvarsindustrien

Kronikk

Norske soldater er klare – og de vet hva som trengs!

Meninger

Verden endres raskere enn langtidsplanen