Nato i erobringens tid

Russlands okkupasjon av Krym vinteren 2014 markerte et skille i europeisk sikkerhetspolitikk. For første gang siden 2. verdenskrig underla et europeisk land territoriet til et annet europeisk land.

Hendelsen sjokkerte, ikke bare på grunn av Russlands aggresjon. Et virkemiddel man trodde verdensdelen hadde lagt bak seg, ble på nytt tatt i bruk.

Russlands president ble en internasjonal paria. På et møte mellom G20-landene i Brisbane i Australia i november 2014, ble Putin fanget opp av et TV-kamera mens han spiste lunsj alene, i motsetning til de andre deltagende statslederne.

Ingen ville omgås med den russiske president.

Normalisert

Mye har skjedd i løpet av de tolv årene som har gått siden anneksjonen av Krym. I 2022 trappet Russland opp krigen i Ukraina til en fullskala invasjon.

De fleste landene som deltok på G20-møtet i Australia ønsker fortsatt å holde Putin ute i kulda. Men ikke alle. I august i fjor ble Putin mottatt av USAs president Donald Trump i Alaska. Selv om Trumps uttalte mål var å få en slutt på krigen i Ukraina, bidro besøket snarere til å legitimere Russlands aggresjon mot nabolandet.

Trumps handlinger etter toppmøtet i Alaska gir Putin anda større grunn til å smile. USAs president har gått langt i å anerkjenne militær erobring som akseptabelt geopolitisk virkemiddel.

Han har invadert Venezuela og hintet om at både det og Canada kan bli USAs 51. stat. Han vil underlegge seg Grønland og etter angrepet på Iran har han hintet om at USA kan okkupere den iranske øya Kharg.

Konsekvenser

Hva som er retorikk og brusing med fjær og hva man skal ta seriøst, er vanskelig å vite når det gjelder Trump. Men angrepene på Venezuela og Iran viser at han ikke står i veien for å bruke militær makt for å nå målene sine.

Det får konsekvenser, både for den sikkerhetspolitiske situasjonen for verden generelt og direkte for Natos medlemsland.

At verdens sterkest militærmakt rettferdiggjør og normaliserer erobring, gir moralske argumenter til andre nasjoner. På hvilket grunnlag kan for eksempel USA protestere mot en eventuell kinesisk invasjon av Taiwan?

Det er mer enn bare de moralske argumentene som gjør at Kina så langt ikke har gått til militært angrep på Taiwan. Det handler også om Kinas vurderinger av muligheten for en rask og effektiv suksess.

Men når erobring normaliseres, forskyves Kinas kost-nytte-vurdering av en eventuell invasjon. Den internasjonale fordømmelsen vil bli lettere å håndtere.

Faren øker dermed for at flere nasjoner vil ta seg til rette.

Usikkerhet i Baltikum

For Nato-land er ikke faren for en fiendtlig territoriell invasjon stor. Det betyr ikke at denne typen signaler fra Washington ikke påvirker europeiske Nato-lands sikkerhet.

For det første har mer usikkerhet i verden generelt påvirkning på europeisk sikkerhet. For det andre vil større sikkerhetspolitisk usikkerhet gi Russland mer selvtillit til å bruke provoserende retorikk og drive hybrid krigføring mot europeiske Nato-land.

Spesielt føres det en aggressiv retorikk og propaganda mot de tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – som gjennom historien har vært del av både Russland og Sovjetunionen.

Nasjonalistiske russere ser fortsatt på disse landene som en naturlig del av Russlands territorium.

Undergraver

Nå er alle de tre baltiske landene Nato-medlemmer. Men et USA som både flørter med territoriell erobring og hinter om at landet ikke nødvendigvis vil stille opp for sine Nato-allierte, kan gjøre Russland mer villig til å ta sjansen på å bruke militærmakt.

Den tidligere sovjetrepublikken Moldova er også utsatt. Russland kontrollerer allerede i stor grad den moldovske utbryterrepublikken Transniestria. Det er ikke uten grunn at Norge inngikk en forsvarsavtale med Moldova i 2024.

For europeisk land er svaret på USAs nye holdning til territoriell ekspansjon mer samarbeid internt på kontinentet. Usikkerheten om at USA vil overholde sine forpliktelser overfor Nato har samme medisin: flere bilaterale forsvarsavtaler og tettere europeisk sikkerhetssamarbeid.

Internasjonalt må det jobbes for å gjenopprette tillit og tro på folkeretten og multilaterale institusjoner. Det blir ikke lett når de samme institusjonene undergraves av europeernes til nå viktigste alliert.

Les også:

ANALYSe

Russland etter krigen

Analyse

Selgeren

Analyse

Kan de redde Nato?