Fra ubåt til drone – samme trussel, ny teknologi

Ulovlig droneaktivitet er blitt et alvorlig europeisk sikkerhetsproblem. Droner krysser grenser, forstyrrer luftrom og setter kritisk infrastruktur under press. Dette utfordrer både beredskap og ansvarslinjer – og krever klare og tydelige retningslinjer. 

Den siste tiden har nyhetsbildet i Norge vært preget av droneobservasjoner som krenker luftrommet, særlig rundt flyplasser. I Danmark har dette ved flere anledninger ført til stengte flyplasser. 

I Norge settes kritisk infrastruktur under press, ofte uten at opprinnelsen til dronene lar seg fastslå. I Øst-Europa er situasjonen mer alvorlig: Virkemidler i gråsonen mellom fred og konflikt brukes for å teste suvereniteten og reaksjonsevnen i Nato-land. 

Dette skaper flere viktige spørsmål: Hva gjør vi når luftrommet i Norge trues? Hvem skal reagere – og med hvilke virkemidler? 

I lys av dagens situasjon fremstår retningslinjene som utilstrekkelige. Kjernen i utfordringen ligger i hvordan vi skal møte trusselen fra hybrid krigføring. Historisk er dette ikke nytt: Vi har stått overfor lignende utfordringer tidligere, og vist både handlekraft og beslutningsevne. 

Historisk tilbakeblikk 

Sognefjord-hendelsen i 1972 viste at Norge sto overfor en situasjon der mange mente at suvereniteten ble utfordret på måter vi ikke var forberedt på. Øyenvitner meldte om en ukjent ubåt langt inne i Sognefjorden, og det norske forsvaret satte i gang en omfattende jakt. 

Sjøforsvaret iverksatte tiltak for å forsøke å tvinge ubåten opp til overflaten, men gjeldende regelverk satte klare begrensninger: Mellom hver advarsel og hvert nye tiltak måtte det gå minst 20 minutter. 

droner

Skal lede milliardsatsing på droner

Retningslinjene var ment å hindre uønsket internasjonal eskalering i den betente geopolitiske situasjonen under den kalde krigen, men i praksis ble 20-minuttersregelen en taktisk ulempe: Ubåten kunne forsvinne i mellomtiden. 

Hendelsen utløste en omfattende debatt om forsvarets handlingsrom, og mange mente at uklare prosedyrer og regelverk satte norsk kontroll over egne grenser i spill. Samtidig ble det etterlyst økte investeringer i søketeknologi. 

I etterkant ble retningslinjene endret etter ønske fra både sivile og militære aktører. Ved neste ubåt-hendelse i Sunnhordland i 1983 ble mer offensive tiltak iverksatt. Reglene åpnet for at en inntrenger i indre farvann kunne angripes med raketter uten forvarsel. 

Norske myndigheter viste dermed med all tydelighet overfor omverdenen at krenkelser av norsk suverenitet ikke aksepteres – og kan få svært alvorlige konsekvenser. 

Det er verdt å presisere at man i ingen av de ovennevnte tilfellene klarte å tvinge ubåten opp, eller å konstatere utover enhver tvil at det faktisk befant seg en ubåt i fjorden. Det samlede materialet tilsier likevel at det var sannsynlig og lærdommene står uansett fast. 

Nye trusler, gamle utfordringer 

Omtrent femti år senere står vi overfor en ny, men beslektet utfordring. Trusselen kommer ikke lenger fra ubåter i fjordene, men fra små, raske og ofte anonyme droner i luften. De brukes til alt fra etterretning og sabotasje til hybrid krigføring. 

Utfordringen er, som før, at vi mangler klare retningslinjer for hvordan slike hendelser skal håndteres. Når en drone blir observert over Oslo lufthavn, må Avinor varsle politiet, som igjen vurderer om Forsvaret skal kobles inn. 

I mellomtiden må flytrafikken omdirigeres, og fly blir stående på bakken. Situasjonen havner i en ansvarsgråsone: for liten til at Forsvaret kan reagere raskt etter sine militære kriterier, for alvorlig til at politiet alene kan håndtere den med begrensede ressurser. 

Sammenlignet med Sognefjord-hendelsen er alvorlighetsgraden i droneutfordringene lavere – men prinsippet er det samme. Gjentatte, målrettede krenkelser av luftrommet er ikke tilfeldigheter. 

De tester våre grenser, vår reaksjonsevne og vår vilje til å handle. Samtidig kan det å skyte ned droner nær flyplasser i seg selv skape fare for materiell og mennesker, mens for passive tiltak kan undergrave avskrekking. Vi står overfor et forholdsmessighetsdilemma. 

Konkrete grep 

I europeisk sammenheng har EU pekt ut en kurs i Drone Strategy 2.0 for å styrke sikkerhets- og forsvarsevnen. Strategien innebærer et reelt skifte i europeisk dronepolitikk – bort fra et ensidig sivilt luftfartsperspektiv og nærmere en bred sikkerhets- og beredskapsstrategi. 

droner

Europeisk rakett jakter droner i Ukraina

Norge bør speile denne kursen og tilpasse den til nasjonale forhold. Det betyr å bygge ut kapasitet og prosedyrer, samt investere i ny teknologi. Historien viser også at vi lærer av erfaring: Etter Sognefjord-hendelsen kom nye og tilpassede retningslinjer for hvordan fremmede ubåter skulle møtes. I lys av de siste hendelsene trenger vi det samme for ulovlig dronevirksomhet. 

Ansvarsfordelingen mellom politiet, sivile aktører som Avinor, og Forsvaret må tydeliggjøres, og det må finnes klare prosedyrer for når Forsvaret kan gripe inn uten å vente på formell godkjenning. Det kan også være riktig å vurdere en mer aktiv rolle for enkelte sivile aktører – utover ren varsling – i møte med slike hendelser.

Konklusjon 

Dette handler ikke om å militarisere luftrommet, men om å ha beredskap tilpasset vår tid. Teknologi og fremgangsmåter i hybrid krigføring endrer seg raskt, derfor må også beredskap og reaksjonsevne gjøre det samme. 

Samtidig må nye retningslinjer ta hensyn til lovlig dronebruk. Tiltak og begrensninger må være proporsjonale med trusselnivået. 

Som i NRKs reportasje etter Sognefjord-hendelsen, der programlederen spurte om instruksene var gode nok – eller om ubåtsaken viste behov for nye – må spørsmålet stilles på nytt: Bør dagens regelverk og retningslinjer revideres slik at vi kan møte trusselbildet raskt og tydelig? Svaret var ja den gangen. Det bør det være nå også.

LES OGSÅ:

UKRAINA

Landdronen Tantsjik redder ukrainske liv ved fronten

Kronikk

Krenkede luftrom: Hva er Forsvarets oppgave og rettslige ansvar?

sverige

Vil bruke milliarder på dronevern