Norsk vertslandsstøtte kan bli en flaskehals

Med Sverige og Finland som Nato-medlemmer har det strategiske kartet i nord endret seg dramatisk. Finlands 1340 kilometer lange grense mot Russland har mer enn doblet Natos direkte grense mot øst. Det gir Norge en ny og sentral rolle: Vi er nå også transittland for allierte styrker og forsyninger. 

Forestill deg at Norge står midt i en massiv militær forflytning, ikke som endestasjon, men som en transittstasjon. Det er krig. En krig som utspiller seg i Nord-Finland. 

Det er ikke trygt å ferdes i Østersjøen, så Sverige og Finland kan ikke benyttes for mottak av allierte styrker. Det betyr at Norge må motta et stort antall soldater og tilhørende materiell. Norge må gi vertslandsstøtte.

Vertslandsstøtte er den sivile og militære støtten som landet gir til allierte i eller på vei gjennom landet. Denne rollen er krevende. 

For Norge innebærer det ikke bare å ta imot allierte på norsk jord, men å sikre at de fraktes videre – raskt, trygt og effektivt. Det stiller nye krav til norsk militær logistikk. Samspillet mellom Forsvaret og sivilsamfunnet settes på prøve. 

Kronikk

Norsk transportinfrastruktur er viktigere enn noen gang

Ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har vi i samarbeid med Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) analysert et ugradert, men ikke urealistisk, scenario: 50 mekaniserte bataljoner, tilsvarende rundt 50.000 soldater med kjøretøy og forsyninger, ankommer Norge i løpet av ti dager. 

Etter et kort opphold skal de fraktes videre til Nord-Finland. 

Scenarioet er ikke en operativ plan, men en stresstest. En statisk hva-hvis-analyse som skal synliggjøre kapasitetsbehov, flaskehalser og avhengigheter. Vi har vurdert sivilsamfunnets evne til å støtte Forsvaret ved mottak og frakt av allierte landstyrker til Nord-Finland - uten at det oppstår forsinkelser. 

Formålet med analysen har vært å identifisere mulige logistikkutfordringer på en ugradert måte.

Hva legger vi til grunn?

Analysen er avgrenset til fire mottaksområder: Oslofjorden, Trondheimsfjorden, Ranafjorden og Ofotfjorden. Her finnes det havner, jernbane og flyplasser i rimelig nærhet til hverandre. 

Vi har antatt at Forsvaret kan disponere store deler av den sivile kapasiteten ved havner, verksteder, skoler, hoteller og sykehus i disse områdene – og at 20 prosent av fraktkapasiteten i samfunnet kan benyttes til militære formål. 

Hva fant vi?

Et effektivt mottak av allierte styrker krever spredning i både tid og geografi. Dersom styrkene ankommer Norge jevnt fordelt, kan Forsvaret, med støtte fra sivile aktører, håndtere både mottak og videre transitt. Men dersom styrkene ankommer samtidig eller til et avgrenset geografisk område, vil kapasiteten ikke være tilstrekkelig. Det vil oppstå forsinkelser. 

Et sentralt funn er altså at det er langt enklere å understøtte en jevn og geografisk spredt ankomst enn en konsentrert tilstrømming. 

Dette stiller krav til god etterretning og gjennomtenkt regional planlegging i alliansen. Hvis mottaket fordeles over flere områder, kan hele samfunnets ressurser tas i bruk, også de som ellers ville vært bundet til ett sted.

Vi peker på særlig to flaskehalser: omlasting av forsyninger fra sjø til land og frakt av tungt materiell videre til Finland. 

Meninger

Flaskehalsen i nord kan lamme Norge og Nato

I dag finnes det ikke tilstrekkelig kapasitet til å håndtere dette effektivt dersom styrkene ankommer konsentrert. Hvis Forsvaret ikke evner å utnytte samfunnets totale ressurser, kan norsk vertslandsstøtte bli en flaskehals. 

Dette er ikke bare et spørsmål om antall kaier eller tilgjengelige lokomotiver. Det handler om hele kjeden. Fra kaiens dybde og oppstillingsareal til jernbanens bæreevne og veiens robusthet. Det handler også om avtaler, prosedyrer og samhandling. Og om hvorvidt sivile aktører vet hva som forventes av dem i en krise- eller krigssituasjon.

For å sikre et sømløst mottak bør Forsvaret engasjere totalforsvarsaktører i store deler av landet. Som et minimum bør mottaksområdene som er identifisert i vår rapport, benyttes.

Alliert mottak i Norge: Hvordan lukke gapene?

Når allierte styrker skal mottas i Norge, er det avgjørende at Forsvaret evner å levere nødvendig vertslandsstøtte. Analysen vår viser at det finnes kapasitetsgap, men også klare måter å redusere dem på. 

De største kapasitetsgapene oppstår hvis mottaket skjer samtidig og på få steder. Da vil ikke Norge kunne yte vertslandsstøtte uten at det oppstår forsinkelser. Gapene er særlig innen kaiplasser, lossing av containere, verkstedtjenester til tunge kjøretøy og hurtig frakt av militært materiell. 

Gapet i kaiplasser er spesielt følsomt for hvilke skipstyper som benyttes. Brukes større skip, reduseres behovet for antall anløp. Likevel er lossing en flaskehals. Det kan løses ved å bruke sivile forsyningshavner til militære formål eller ved å investere i havneutstyr som øker lossekapasiteten. For å velge riktig tiltak trengs bedre innsikt i sivile behov i krise og krig. 

Verkstedtjenester er i hovedsak tilstrekkelige, bortsett fra i nord og ved samtidig mottak. Her kan gapene løses ved å omdirigere materiell til sørlige mottaksområder med større kapasitet. 

Frakt av tungt materiell er derimot en vedvarende utfordring, uavhengig av ankomstvarianter. Selv med planlagte nyanskaffelser er kapasiteten utilstrekkelig. 

En løsning kan være å utvide Forsvarets beredskapsavtaler, eller organisere støtte fra Sverige og Finland samtidig som pågående anskaffelser realiseres. Dersom dette ikke er mulig, må kapasiteten i samfunnet økes, for eksempel gjennom investeringer i tunglastvogner. 

Her peker jernbanen seg ut som et kostnadseffektivt alternativ: Ifølge Jernbanedirektoratet koster en tunglastvogn på jernbane bare ti prosent av en tilsvarende vogn på vei. 

Ulempen er at jernbanen har en begrenset passeringskapasitet og lav redundans – det finnes kun fire grensepasserende jernbanespor. Det gjør investeringer risikable. En kombinasjon av investeringer i jernbane og vei kan derfor være mest hensiktsmessig, både for beredskap og kostnadseffektivitet. 

Skal Norge lykkes med alliert mottak, må Forsvaret tenke helhetlig. Spredning i tid og rom, bedre bruk av sivile ressurser og målrettede investeringer kan være nøkkelen til å lukke gapene slik at Norge kan yte god vertslandsstøtte og oppfylle sin nye rolle som en transittnasjon. 

Hele rapporten kan du lese her. 

LES OGSÅ:

HEIMEVERNET

Heimevernet har overtatt Kjevik: – Ting må gjøres

Andøya

Problemene vokser på Andøya: – Vi er ganske irriterte

Meninger

Nordisk forsvarssamarbeid – nye muligheter