Hvordan skape og ødelegge en forsvarskultur

Sosiologen Ann Swindler hevdet at kultur var et sett av forutsetninger som er så tatt for gitt at de synes som en naturlig, transparent unektelig del av hvordan verden ‘er’.

I Norge har vi hatt mye av dette. Vi har tatt for gitt at avskrekking eksisterer og vi har kunnet dette på grunn av amerikansk tilstedeværelse. Men avskrekking er aldri noe vi ‘har’.

Det er noe vi skaper, og som må skapes om og om igjen. Avskrekking er også noe som er viktig for å forhindre krig, men påvirker også internasjonale forhold i fred.

En troverdig avskrekking, der man ikke er gratispassasjer, bidrar til innflytelse hos andre land, det bidrar til handlefrihet i fred og krig. Og vi er viktige for å skape den i vår del av Europa. Vi kan ikke ta for gitt at den eksisterer.

Indikatordrevet system

Avskrekking er ikke noe som bare baserer seg på våre handlinger, men også på styrkenivået til eventuelle motstandere og deres oppfattelse av vår styrke og vår sårbarhet. Vår strategiske kultur er en sårbarhet.

Vi har hatt en ‘indikatorkultur’, en organisasjonskultur som ser krig og forsvar som et indikatordrevet system, der pengebruk blir en viktig faktor for å måle suksess, langsiktige planer tilpasses veksten i eget forsvar snarere enn kapasiteten til mulige motstandere.

Krig er ikke slik, og hovedoppgaven til Forsvaret, avskrekking, er heller ikke slik. Det er en interaksjon der en motstander ser etter hull hos oss. Er disse hullene for store, skaper det tvil rundt avskrekkingen, og vi har store hull.

Kan du ikke forsvare deg selv vil du bli prisgitt andre aktører, selv i fredstid, til og med allierte, slik Trump kan true med å trekke ut avdelinger fra Tyskland etter gulfkrigen. 

Gapende hull

Her i Norge tar vi avskrekkingen for gitt. Vi ser ikke på vår egen styrkestruktur og våre venners styrkestruktur. Vi ser ikke de gapende hullene som til og med langtidsplanen overser.

Vi velger å etterlate Europas energihovedstad, Stavanger, uten luftvern.

Vi velger å etterlate Norges nest største by, Bergen, uten luftvern. Vi velger å la Oslo stå relativt svakt på luftvern, selv om innkjøp av langtrekkende luftvernsystemer etter den siste revisjonen i Stortinget kan bøte på dette.

Vi velger å snakke om forsterkninger som skal bruke infrastrukturen til Norge, uten å ha andre forsterkningsavtaler enn den vi har med amerikanerne.

Det er per i dag INGEN europeiske enheter som er forhåndslovet til Norge i krig. Vi har klargjort havner, men vi vet ikke hvilke avdelinger vi har klargjort dem for.

Vi velger en deployering nær grensen til Russland, uten å tenke på at flanken til disse avdelingene er svakt forsvart. Finland er for eksempel svakt i Lappland. 

Artikkel fem

Vi vet at Svalbard er en svakhet med tanke på avskrekking, uten militære styrker. Øygruppen er påvirket av en internasjonal diskusjon rundt ordlyden av Svalbardtraktaten der bare landmilitæra og marinebaser er forbudt (artikkel 9 i avtalen), og med en tilknytning til Norge som gjør at spørsmål kan komme opp rundt artikkel fem. Dette gjelder ikke bare amerikanerne.

Kronikk

Forsvarsviljens algoritmer

Og så forstår vi ikke at dette også er tilfellet med finsk Lappland, der mange stiller spørsmål ved rasjonaliteten av å risikere Vestens store hovedsteder for et svakt forsvart og tynt befolket område med lite ressurser.

Finland har forstått dette, og satt opp en relevant Nato-kommando for området, for å dra inn andre styrker. Sverge har forstått det, og har lovet Finland forsterkninger. Norge har ikke forstått det.

Vi velger å sette av mange milliarder kroner til droner over en tiårsperiode, uten å organisere våre tre brigader for dronebruk, enda krigen i Ukraina er en dronekrig.

Disse svakhetene er ikke bare et krigsproblem, det er et fredsproblem. Det påvirker vår evne til avskrekking og derved Forsvarets evne til å løse sine hovedoppgaver, og opprettholde både fred og norsk handlefrihet.

Just in time-systemet

Disse hullene i planleggingen vår er så store at indikator-kulturen, som ser på avskrekking som noe ‘vi gjør’ snarere enn en interaksjon, enn et sjakkspill, virker som den beste forklaringen.

Det har vært en positiv forandring, søkelyset på svakhetene ved ‘just in time’-systemet, søkelyset på viktigheten av nasjonal selvforsyning, også når det gjelder våpen, og på samlokalisering for å spare penger. Møysommelige innkjøpsprosesser som ga dårlige resultater er på vei ut.

Samlokalisering er for øvrig en strategi som russerne prøvde før operasjon Barbarossa, og amerikanerne prøvde før Pearl Harbor, med like begredelige resultater.

Men vi er ikke ute av kulturforandringsprosessen enda. Det er altfor lite søkelys på kapasitetene som faktisk gir avskrekking, og mye fokus på andre ting. Vi er fortsatt fanget i deler av den gamle tenkningen.

Vår gamle forsvarskultur (just in time og out of area) tilrettela for ammunisjonsmengder i vesentlig lavere skala enn det man nå ser at det trengs i moderne krigføring.

De økningene man ser i ammunisjonsproduksjonen nå er ikke nok til å endre dette regnestykket. Som hevdet av min masterstudent Kristian Brekke:

«Man trenger ikke en vesentlig økning i produksjonen; man trenger en grunnleggende endring i regnestykket man bruker for å anslå hvor mye man trenger, og dette er til syvende og sist et kulturelt spørsmål.»

Krig og fred

Avskrekking er ikke en konstant. Den må opprettholdes, og den opprettholdes både via signaler og materielle ressurser. Begrunnelsen for den reviderte langtidsplanen sender ikke slike signaler.

Vi snakker om hvordan forsvarsorganisasjonen ikke greier å håndtere økte ressurser.

Spørsmålet er om ikke en manglende evne til å håndtere dette kan bli sett på som en manglende evne til å eskalere dybde og struktur i en krigssituasjon. Greier en organisasjon som ikke makter å øke innkjøpshastigheten sin i fred, å gjøre dette under mye mer kompliserte forhold i krig?

LES OGSÅ:

Kronikk

Fire kilder til robusthet

Kronikk

Klimakutt er et langtrekkende presisjonsvåpen

Kronikk

Innovasjonssperren i Forsvaret