Nytt om navn
Ingrid har dysleksi – fikk kontorjobb
Vernepliktige Ingrid Indianna Nordby etterlyser en bedre fordeling av stillinger blant de vernepliktige.
BARDUFOSS (Forsvarets forum): – Jeg skulle prøve nye ting og bli mer kjent med meg selv, men så ender jeg opp med å få en stilling der jeg mistrives, sier Ingrid Indianna Nordby.
Forsvarets forum møter Nordby i Bardufoss, der hun tjenestegjør i Sambandsbataljonen. Hun var klar for et aktivt år i første-gangstjenesten, men nå nærmer det seg dimisjon, og Nordby har tilbrakt det meste av tjenesten foran datamaskinen.
– Jeg kan si at jeg er greit dimmeklar, sier hun.
Vanskelige dager på kontoret
Nordby er operasjonsassistent i Brigade nord, en stilling som handler om å ha kontroll på øvelser i brigaden, samle informasjon og holde briefer.
– Hvis jeg skal lese i et dokument, så går det ikke fem minutter engang før jeg begynner å lure på hva jeg egentlig har lest, forteller Nordby.
Hun har nemlig dysleksi og sliter med å holde seg i ro. Derfor synes hun det er utfordrende å sitte foran datamaskinen i sju timer hver dag.
– Stillingen kan være innholdsrik og lærerik, men det blir veldig kjedelig i lengden, forteller Nordby.
Nordby understreker at hun gjennom skolen har fått verktøy og tips til å håndtere dysleksien best mulig.
– Jeg har lært meg å leve med det, forteller hun.
Likevel er det fortsatt vanskelig å sitte i ro, og dagene på kontoret blir ofte lange. Særlig fordi Nordby arbeider med gradert informasjon og derfor ikke kan ha med seg blant annet telefon.
– Jeg slet på videregående med å sitte stille i klasserommet og høre på læreren. Så det å skulle sitte inne i et rom hvor jeg ikke har tilgang på noe som helst, er vanskelig.
Måtte bytte stilling
I utgangspunktet ble Nordby gitt en stilling som brigadeassistent.
– Den stillingen ble jeg veldig glad for å få, forteller hun.
Som brigadeassistent er hverdagen litt mer variert og oppgavene er mer fysiske, ifølge Nordby. For eksempel er det mye rigging, logistikk og å støtte ved ulike øvelser.
– Men så ble jeg flyttet, sier Nordby.
Hun hadde nemlig ikke førerkort på dette tidspunktet og kunne derfor ikkevære brigadeassistent.
– Men jeg fikk jo lappen rundt en måned senere. Hva hadde det hatt å si om én av de fire brigadeassistentene ikke hadde lappen en liten periode?
Dårlig informert
Nordby søkte ikke på stillingen som operasjonsassistent, og hun synes heller ikke det ble gitt tilstrekkelig informasjon om stillingen før hun ble flyttet.
Hun forteller at det bare ble holdt en kort presentasjon, som manglet mye informasjon om hvordan det er å tjenestegjøre som operasjonssoldat.
– Når vi skulle holde en presentasjon av stillingen for den nyeste kontingenten, så var jeg veldig på at de skulle vite helt hva de går til.
Befalet kjente ikke soldatene og deres egenskaper godt nok til å vite hvilken stilling de passer til, kun etter rekruttperioden, ifølge Nordby.
– I tillegg går jeg glipp av mye grunnleggende soldatutdanning på grunn av stillingen min, legger hun til. Hun får sjelden være med troppen og laget sitt.
Nordby mener at hennes erfaringer viser svakheter i hvordan personell selekteres til stillinger i Forsvaret, og at feilplasseringer får konsekvenser for motivasjon og trivsel.
– Jeg har full forståelse for at Forsvaret kan plassere meg hvor de ønsker, men jeg skulle ønske at det ble tilpasset bedre den enkelte soldat.
Forsøker å møte soldatenes ønsker
Lars Strøm, kommunikasjonssjef i Hæren, forteller at det er Forsvarets behov som kommer først når det gjelder stillingsfordeling, men at de forsøker å møte den enkelte soldats ønsker.
– Alle kan ikke få sin første prioritet. Av og til spiller også tilfeldigheter og uflaks inn, skriver Strøm i en e-post til Forsvarets forum.
God dialog med tropps- og kompaniledelse er nøkkelen til å finne gode løsninger, ifølge Strøm.
– Generelt er vi stolt over den høye kvaliteten på våre soldater inne til tjeneste, og vil fremheve at alle tjenestestillingene er en viktig del av laget i Hæren, sier avslutter han.
Fortsatt positiv til Forsvaret
Nordby understreker likevel at hun fortsatt er positiv til Forsvaret.
– Men det går an å individualisere mer og prøve å gjøre det beste ut av det de tolv månedene vi må være her.
Det er bare et par måneder igjen før dimisjon, og Nordby er takknemlig for året i grønt, selv om det ikke ble helt som hun så for seg. Nå ser hun frem til å begynne å studere etter sommeren.