Putins fred vil bli Ukrainas undergang

For snart et år siden skrev jeg en kronikk med tittelen «Hva nå, Ukraina?» der jeg forsøkte å se på hvilke alternativer Russlands angrepskrig på Ukraina kan ende med.

Kronikken kunne vært skrevet i dag og vært like aktuell, til tross for at den geopolitiske situasjonen er endret på noen viktige områder. 

En fred på Putins premisser nå vil bli Ukrainas undergang.

Russlands spill

Trump er blitt president, og har så langt mislykkes i sine forsøk på fred. Mye fordi han ikke forstår den konflikten han forsøker å løse. Han forstår ikke Putin, og Russlands spill i denne konflikten. Eller historien bak.

Putin er en klassisk russisk imperialist, og har beskrevet Sovjetunionens oppløsning som «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre.» Russlands politikk siden han ble valgt første gang i 2000 har vært å gjenopprette mest mulig av dette imperiet, direkte eller indirekte. 

Putin er derfor fornøyd med å ha Belarus som en vasallstat, og en stor direkte og indirekte innflytelse i landene på Russlands sørlige flanke. Det var derfor han invaderte Georgia i 2008, og effektivt blokkerte landets vei mot et Nato- medlemskap. Og det var ikke minst derfor han annekterte Krym i 2014, og støttet «opprørerrepublikkene» i Øst- Ukraina. 

Full militær invasjon

Målet var å destabilisere Ukraina, og hindre landet fra å velge sin egen vei, uavhengig av Russland. Derfor gikk han også til full militær invasjon i 2022. Det var bare ukrainernes eget mot og standhaftighet som hindret en umiddelbar kollaps.

Siden invasjonen i februar 2022 har det vært en del stemmer som sier at vi må forsøke å forstå hvorfor Russland gikk til invasjon, og at fred nå, for enhver pris, er det viktigste. Det er en logisk feilslutning. Russland er ikke en pasient som lider av invasjonsangst, men et land styrt av et fåmannsvelde med en imperialistisk agenda.

Mislykket demokratisering

Det har det alltid vært; under tsaren, under kommuniststyret og under Putin. Alle Russlands herskere de siste 1000 år har brydd seg lite om hva vanlige folk mener. Det betyr ikke at den vanlige russer ikke vil bli hørt.

Et av hovedproblemene er at Russland mislyktes i sin demokratisering på 1990-tallet. Man ville for mye, for raskt. Resultatet ble en mislykket privatisering som gjorde noen få til milliardærer og alle andre til fattige. Og en demokratisk valgt president, Boris Jeltsin, som viste seg ikke å være sterk nok til å ta Russland igjennom en vanskelig overgangsfase. 

Mange russere forbinder derfor demokrati med kaos, og et autoritært styre med stabilitet. Da føles det for trygt for mange å ha en sterk leder, selv en leder som leder landet inn i autokratiet. Og en leder som vil hindre nabolandet Ukraina fra å følge demokratiets vei.

Russlands krav til fred er klare, og har vært det lenge. Makthaverne i Kreml har aldri sett på det ukrainske folkets rett til selvbestemmelse som legitim. Ukraina har gjennom historien alltid vært en kasteball mellom mongoler, tartarer, polakker og russere, før Russland endelig fikk overtaket på 1600-tallet. 

Kronikk

Innsikt uten handling er den største risikoen

Alle forsøk på å etablere en egen identitet fri fra Russland har blitt slått hardt ned på de siste 300 årene. Derfor var kanskje den største geopolitiske katastrofen for Putin at «lille-Russland» løsrev seg fra Sovjetunionen i 1991. Belarus kom raskt under Russlands kontroll igjen.

Men ikke Ukraina.

Én ukrainsk identitet

Den ukrainske identiteten er ikke entydig. Landet har historisk vært delt mellom ulike konfliktlinjer med ukrainsktalende i vest og russisktalende i øst. Både språk, etnisitet og religion varierer mellom de ulike regionene, og har virket splittende i valg. 

Men Russlands angrep i 2022 har vært samlende og på mange måter smeltet sammen disse identitetene til én ukrainsk identitet.

Russland ønsker å utslette Ukraina fra kartet. Russland har aldri anerkjent Ukraina som en nasjon. Derfor er kravene uforsonlige; de fire østlige fylkene skal bli overført til Russland, i tillegg til Krym. 

En «av-nazifisering», hva nå det enn betyr i et land hvor høyreekstreme partier aldri har vunnet mer enn seks prosent av stemmene. En avmilitarisering, som for alltid vil legge det som vil være resten av Ukraina forsvarsløse for en ny invasjon, om noen år. Det er i ingen andres interesse enn Russlands.

Et håp

Ukraina vil aldri få alt sitt territorium tilbake. Grenser har alltid blitt endret gjennom historien. Men Ukraina har et håp. Og det det er at de gjennom fortsatt vestlig støtte og eget mot og oppfinnsomhet kan få til en best mulig fred. 

Om USA ikke lenger vil må EU – og Norge – fortsette støtten. Det vil bety at Ukraina må gi fra seg territorium.

Men hva som er akseptabelt må ukrainerne bestemme selv, med all vår støtte. Men den største trusselen mot russisk imperialisme er at det Ukraina som kommer ut av denne krigen vil bli demokratisk konsolidert og økonomisk vellykket, på vei på EU-medlemskap. Da har Putin tapt, og Ukraina vunnet.

Fikk du med deg disse?

Kronikk

Slutten på tysk «strategisk nøling»

Kronikk

Hyppige stillingsbytter og lav ståtid er fortsatt utbredt i Forsvaret

Analyse

Nato i skyggen av Midtøsten