Iransk drone gir europeisk samhold

Kun få dager etter at en iranskprodusert drone sendt fra Libanon traff den britiske flybasen Akrotiri på Kypros hadde Frankrike deployert mye av sin marine til det østlige Middelhavet. Blant fartøyene var hangarskipet Charles de Gaulle eskortert av to franske, en spansk og en nederlandsk fregatt.

Også den italienske marinen, som på dette tidspunktet hadde fire kampfartøy i ulike operasjoner i og nær Middelhavet, deployerte en femte av sine fregatter til farvannene rundt Kypros. Der møtte også to greske, en fransk og en tysk fregatt, og, etter hvert, også en britisk jager.

Konsentrasjonen av europeisk flåtemakt til støtte for Kypros skjedde like raskt som den var sensitiv: Republikken Kypros er medlem i EU, men ikke i Nato. 

Nato-medlemmet Tyrkia, den eneste nasjonen som har anerkjent selvbestaltede Nord-Kypros, har i tiår blokkert for formelt strukturert samarbeid mellom EU og Nato. Dertil kommer to britiske eksklaver i den gresk-kypriotiske delen, utenfor EU, men i praksis Nato-infrastruktur.

Uformelt toppmøte

Sammen med det israelsk-amerikanske angrepet på Iran, dannet dette bakteppe for EU-ledernes uformelle toppmøte på Kypros 23-24. april. Blant diskusjonstemaene var praktisk implementering av unionens gjensidige støtteklausul – artikkel 42.7.

Mellom de to begivenhetene la Italias marinesjef, viseadmiral Giuseppe Berutti Bergotto, frem forslag til fremtidig italiensk flåtestruktur. Høyt prioritert er å fornye og utvide amfibiekapasiteten, anskaffe nok et par nye jagere med missilforsvarskapasitet, og å øke ildkraften på store avstander.

Utover hangarskipet Cavour med F-35B kampfly, argumenterte admiralen for en flåte på ti dieselelektriske ubåter, to helikopterhangarskip og fire landgangsfartøy organisert i to amfibiegrupper, seks jagere, tolv fregatter, syv krigsutrustede patruljefartøy (i praksis fregatter) og et antall korvetter, mindre patruljefartøy og ubemannede systemer.

Flere land bidrar

Økningen fra allerede besluttede anskaffelser og planlagte justeringer er på tre amfibiefartøy (øke fra én til to grupper) og to jagere. I tillegg ønsker admiralen å erstatte to operative fregatter som etter avtale med Hellas skal overdras til den greske marinen i 2029. Hvor mye av disse ambisjonene et økonomisk utfordret Italia kan klare å finansiere, gjenstår å se.

Også det franske sjømilitære bidraget er betydelig. I tillegg til hangarskipet Charles de Gaulle med Rafale kampfly og tre helikopterhangarskip, vil marinens middelhavsflåte bli oppsatt med seks atomdrevne angrepsubåter, to jagere og opp mot ti fregatter.

Regnes flåtebasen Rota utenfor Gibraltarstredet med, bidrar Spania også substansielt. Utover ett helikopterhangarskip og to landgangsfartøy i én amfibiegruppe, vil Madrid operere fire til seks dieselelektriske ubåter og seks eller flere fregatter i eller nær Middelhavet. På sikt er planen å anskaffe to nye helikopterhangarskip.

Hellas er også en stor bidragsyter i Middelhavet. Den greske marinen stiller ti til femten fregatter, rundt åtte dieselelektriske ubåter og en rekke mindre enheter.

Utfordringer uten USA

Utover de økende maritime kapasitetene, tilkommer et stort antall strategisk beliggende øyer med infrastruktur for luftmilitære operasjoner. I praksis muliggjør dette sjøkontroll i store deler av Middelhavet. Bare den amerikanske marinen kan utfordre dette.

Økende europeisk egenevne og selvtillit betyr ikke at kontinentets kombinerte Nato- og EU-medlemmer ønsker å gi avkall på amerikanske sikkerhetsgarantier og ledelse. Så lenge tungvekteren USA bærer ledertrøya, vil Kypros-spørsmålet og liknende bli feid under teppet.

Dropper USA ut, trer utfordringene frem i lyset, og alt blir mer komplisert. Viljen og evnen til å opprettholde, finansiere og balansere to parallelle organisasjoner med overlappende mandater vil da bli utfordret.

Hvor og hvordan Europa lander i møte med samtidens sikkerhetsutfordringer, er uvisst. Diskusjonene pågår, om ikke alltid med norsk deltakelse. Vi har valgt å stå utenfor møte- og styrerommene der mye vil bli avgjort.

Plan B

Hvordan tolker vi eksempelvis viseadmiral Bergotto når han garanterer den italienske marinens konstante tilstedeværelse i Middelhavet, Rødehavet og Det indiske hav gjennom deltakelse i tre nasjonale og to EU-operasjoner i 2026? Hvorfor nevner han ikke Nato?

I fremtiden kan droneangrepet mot Kypros bli sett som et sikkerhetspolitisk vendepunkt for Europa og EU. De tiltakende diskusjonene rundt unionens støtteklausul handler i sin kjerne om strategisk autonomi og en sikkerhetspolitisk plan B.

Spørsmålet er hvordan Norge stiller seg til dette. Et norsk EU-medlemskap vil styrke den nordiske stemmen og øke unionens oppmerksomhet om våre nasjonale og regionale interesser og behov.