Innsikt uten handling er den største risikoen

«Vi har dårlig tid,» advarte forsvarssjef Eirik Kristoffersen i 2024. Det er ikke bare retorikk, men en alvorlig realitetsorientering basert på etterretning om Norges sikkerhet, som blant annet er omtalt i Fokus 2025.

Han er ikke alene: Både Natos generalsekretær og den tyske forsvarssjefen formidlet det samme budskapet i 2025. Nylig publiserte også regjeringen en nasjonal sikkerhetsstrategi, som beskriver sikkerhetssituasjonen som den mest alvorlige siden andre verdenskrig. 

Tar vi alvoret i situasjonen inn over oss?

Hva betyr dette for forsvarssektoren?

Nasjonal sikkerhet er under et økt press. Det tar tid å bygge et sterkt forsvar som både kan avskrekke og, om nødvendig, vinne en krig sammen med våre allierte. 

Mye godt arbeid gjøres allerede, men spørsmålet er: Gjør vi nok – og gjør vi det raskt nok? Kanskje oppleves trusselen fortsatt som fjern for mange. 

Det er i seg selv tankevekkende, særlig når vi vet at det har vært eksplosjoner i Murmansk, bare elleve mil fra Norges grense. Dette handler ikke bare om i dag, men om hva vi må være klare for i morgen. 

Eller mer presist: Innen få år.

Forsvarssjefen har uttalt at vi har et begrenset handlingsrom, et tidsvindu på kanskje ett til tre år, hvor vi må investere mer i et sterkere forsvar. Derfor har han også vært tydelig: «Vi må finne flaskehalser og samarbeide med industrien på en mer effektiv måte enn i dag». 

Utfordringen er klar slik jeg tolker det: Investeringsprosessene og ledetidene for lange i forhold til det tidsvinduet vi har.

Hvis vi ikke endrer oss, både organisatorisk og kulturelt, risikerer vi å stå uforberedt.

Spørsmålet er derfor ikke om det haster, men hvordan vi handler. Nå må tempo bli en bevisst strategi, risiko må aksepteres, og kompleksitet må forenkles. Det handler om å skape en forsvarssektor som kan levere raskt og effektivt.

Debatten rundt investeringer i forsvarssektoren

Vi har både innsikt og verktøy. Spørsmålet er om vi bruker dem godt nok.

Regelverket for offentlige anskaffelser er laget for konkurranse og kontroll i en forutsigbar verden, men åpner også for hurtigspor når norsk sikkerhet står på spill. Og der befinner vi oss sannsynligvis nå. Den største risikoen er ikke å gjøre feil lengre, men å iverksette tiltak for sent.

Flere har nylig pekt på de samme utfordringene. Major og prosjektleder i Forsvarsmateriell (FMA), Alexander Steffensen, spør i Stratagem om anskaffelsesprosessene er tilpasset samfunnets tempo.

Han peker på at prosjektmodellen, PRINSIX, med sine omfattende og tidkrevende faser, ikke er tilstrekkelig rustet for å realisere langtidsplanen. Det må tenkes nytt.

I Aftenposten peker advokat Kristine Farestvedt Nesse og forsker Karen-Anna Eggen på at dagens strukturer for forsvarsinvesteringer ikke er tilpasset behovet for rask opptrapping. De mener både regelverk, prosesser og beslutningsveier må vurderes på nytt dersom Norge skal klare å ruste opp i tide. 

Samtidig påpeker de at unntaksbestemmelser i anskaffelsesregelverket alene ikke vil øke tempoet, ettersom mye av tidsbruken ligger i de tidlige fasene av prosjektene som behovsanalyse og konseptvalg, styrt av PRINSIX-modellen.

Steffensen, Nesse og Eggen har mange gode poenger. Samtidig finnes det trolig et betydelig handlingsrom mellom ullsokker og ubåter, behov som er definerte, allerede finnes på markedet, og hvor unntaksbestemmelsene kan gi reelt tempo. 

Å nedtone betydningen av dette handlingsrommet overser at mange anskaffelser ikke krever nye konsepter eller langvarig utvikling. Mye kan faktisk løses raskt, forutsatt at man har vilje og trygghet til å bruke regelverkets muligheter.

Et mulighetsrom – men tør vi bruke det?

Kåre Haugen, sjef for investeringsavdelingen i Forsvarsstaben, ga et velskrevet og samarbeidsorientert svar til Steffensen i Stratagem. Haugen beskriver at Forsvaret har tatt styringen over bestillingene og gitt Forsvarsmateriell/Forsvarsbygg mer frihet til å velge gjennomføringsmetodikk, så lenge de følger statens lover og regler. PRINSIX er ikke lenger et krav, og det oppfordres til forenkling.

Videre skriver Forsvarsdepartementet til FMA i tildelingsbrevet for 2025 at:

FMA skal vurdere hvordan forprosjekt- og gjennomføringsfasen for investeringer kan forkortes og forenkles, herunder om prosessen kan differensieres for ulike materiellkategorier, særlig der raske prosesser er viktig av hensyn til Norges sikkerhet. Det er også ulike unntaksbestemmelser som kan benyttes, dersom definerte vilkår er oppfylt. Der det kan resultere i tilpassede og kortere utrednings- og fremskaffelsesprosesser, eller vurderes som viktig for Norges sikkerhet, skal bruk av disse mulighetene vurderes nøye.

Det formelle handlingsrommet er altså til stede, og ledelsen har gitt mer frihet nedover i systemet.

Spørsmålet er nå om det også finnes en felles situasjonsforståelse, og vilje, når beslutningene skal forankres oppover igjen. Uten handling i begge retninger forblir endringene bare ord på papir.

Slik har vi alltid gjort det

Det investeringssjefen i Forsvarsstaben nå signaliserer, er prinsipielt viktig: PRINSIX er ikke lenger et krav, og Forsvaret utformer selv mandater til Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg. Det åpnes for forenklinger og tilpassede prosesser, så lenge det skjer innenfor statens lover og regler. 

Dette gir et nytt handlingsrom, i hvert fall på papiret.

Men formelle endringer er ikke nødvendigvis nok i seg selv. Kultur endres sjelden over natten. Det er mulig at PRINSIX og fredstidslogikken fortsatt preger praksis mange steder. 

I møte med usikkerhet kan det være fristende å falle tilbake på det kjente, det man har gjort før. Prosesser kan bli like omfattende som tidligere, kanskje mer av ryggmargsrefleks enn av nødvendighet. Og risiko vurderes ikke alltid i lys av beredskap, men i lys av individuell, organisatorisk og politisk fallhøyde, noe som er forståelig siden konsekvensene kan bli rettslige ved uvettig bruk av offentlige midler.

Om dette stemmer, må det tas på alvor. Når ledere nå sier at tempo og tilpasning er mulig, må det følges opp med konkret handling. Den største risikoen kan nå være å stå stille, ikke å gjøre feil.

I møte med gråsoner og risiko er det forståelig at mange vegrer seg for å ta beslutninger. Det kan minne om en dommer som har VAR, men likevel ringer dommerforbundet før han blåser i fløyta. 

Jo større fallhøyde, jo flere involveres, og jo mer pulveriseres ansvaret. Det svekker ikke nødvendigvis kvaliteten, men det kan redusere tempoet. Ikke fordi evnen mangler, men fordi tryggheten forsvinner når det er uklart hvem som faktisk står ansvarlig.

Nesse og Eggen treffer godt når de skriver i Aftenposten at løsningen i stor grad ligger hos politikerne. Det er de som må tydeliggjøre handlingsrommet, signalisere aksept for feil og belønne dem som faktisk handler raskt og innenfor rammene. 

Viljen må være målrettet – og helhetlig

Å benytte unntaksbestemmelser eller fravike PRINSIX kan gi et temposkifte. Men dette må ikke benyttes ukritisk. 

Det er ikke nok å kjøpe raskt, det må gjøres riktig, og inngå i en helhetlig plan der alle innsatsfaktorene (personell, materiell, infrastruktur og økonomi etc.) er på plass. For å bruke et bilde: Det hjelper lite å anskaffe hyllevare raskt dersom du verken har infrastruktur eller hyller å sette det på, folk som vet hvordan det brukes, eller økonomi til å drifte det. Her ligger det en stor fallgruve.

Synkronisering mellom investering og drift har historisk sett blitt behandlet som separate budsjettposter, uten tilstrekkelig kobling eller automatikk. Dette dilemma kan i ytterste konsekvens svekke operativ evne gjennom økt ubalanse. Denne ukens åpne stortingshøring om spesialstyrkene illustrere hvor krevende det er å synkronisere hele forsvarssektoren i tid og rom for å sikre leveranser til rett tid og sted.

I lys av dette gir svaret fra Haugen grunn til optimisme. Han beskriver hvordan Forsvarssjefen har etablert en ny struktur som muliggjør raskere og mer helhetlige beslutninger. Grensjefene i Forsvaret er nå ansvarlige for taktiske beslutninger, mens forsvarssjefen med støtte fra etatssjefer og egen stab kan fokusere på strategiske beslutninger og porteføljestyring. 

Dette viser både forståelse og vilje til å tenke nytt, og akkurat den typen lederskap vi trenger mer av fremover. Beredskap bygges ikke bare gjennom tempo, men gjennom helhetlig planlegging og samarbeid på tvers av sektoren. 

Unntak og fravikelse fra PRINSIX må derfor aldri bli et mål i seg selv, men et presist virkemiddel som brukes når situasjonen krever det, slik den gjør nå.

Vi må bruke handlingsrommet

Jeg har stor respekt for alle som jobber med investeringer i forsvarssektoren. Jo dypere man går i materien, desto tydeligere blir det hvor komplekst og kompetansekrevende dette arbeidet er. Men nå må vi gjøre noe med det vi vet. Handlingsrommet finnes og intensjonen er gitt nedover. Da må vi også tåle å ta beslutninger oppover.

Det er ikke lenger innsikten vi mangler. Det vi trenger nå er handlekraft. Tempo må bli en strategi, ikke en tilfeldighet. Vi må tørre å bruke mulighetene når situasjonen krever det, for tiden vi har, er kanskje det mest verdifulle vi risikerer å miste.

Fikk du med deg disse debattene?

Meninger

Det er ingen motsetning mellom kampkraft og bærekraft

Kronikk

Seks tiltak for bedre totalberedskap

Kronikk

Arktis i endring