Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Da Friedrich Merz tiltrådte som tysk forbundskansler 6. mai 2025, var det få som forutså hvor raskt han ville begynne å legge om landets utenrikspolitikk. Den nye kursen har så langt kommet til syne i regjeringens utenrikspolitiske uttalelser. Tysk utenrikspolitikk har i lang tid vært preget av det som kan kalles «strategisk nøling». Det er nå i ferd med å ta slutt.
Sentralt i denne omleggingen av utenrikspolitikken er en klarsynt revurdering av Tysklands viktigste allianse. Den tidligere ukrenkelige transatlantiske relasjonen har blitt kraftig svekket.
Merz har lenge selv vært en svoren tilhenger av å opprettholde tette bånd til USA – han er kjent som en såkalt atlantist – men innrømmer nå åpent at USA ikke lenger er en troverdig garantist for europeisk sikkerhet eller en pålitelig økonomisk partner.
Fokuset vendes innover
I en slående offentlig reprimande fordømte han nylig hvordan ledende representanter for Trump-administrasjonen har blandet seg inn i tysk politikk og omtalte det som like «drastisk, dramatisk og skammelig som [innblandingen] fra Moskva».
Dette er mer enn et retorisk skifte. Siden 1945 har Vest-Europa (etterfulgt av store deler av Sentral- og Øst-Europa – etter 1989) forankret sin identitet og sikkerhet i verdi- og interessefellesskapet med USA. Men etter 80 år vendes nå det tyske fokuset innover.
Merz-regjeringen investerer tungt i det nasjonale forsvaret og tar til orde for et mer autonomt Europa. Ironisk nok bygger dette skiftet på tradisjonelle amerikanske verdier: troen på demokratiets og frihetens kraft. Hvis europeere kan forsvare dette prinsippet på egen hånd, kan Europa bli en avgjørende aktør i dagens globale orden.
Så langt baserer den nye tyske utenrikspolitiske tilnærmingen seg på tre pilarer: urokkelig militær støtte til Ukraina, som Merz ser på som strategisk grunnleggende, en mer nyansert holdning til Israel og en tilsiktet og nøye overveid innsats for å fremme europeisk suverenitet.
Merz-regjeringens besluttsomhet har bare blitt styrket i møte med Russlands pågående og nådeløse aggresjon, president Vladimir Putins åpenbare manglende interesse for våpenhvile eller forhandlinger og Trump-administrasjonens inkonsekvente tilnærming til krigen i Ukraina.
Endret Israel-politikk
Da den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, besøkte Berlin 28. mai, kunngjorde tyske myndigheter en stor hjelpepakke på 5 milliarder euro (cirka 58 milliarder kroner), som inkluderer én milliard euro til luftforsvarssystemer samt teknisk og økonomisk bistand til felles utvikling av langdistansevåpen på ukrainsk jord.
Denne forpliktelsen markerer et klart brudd med den mer forsiktige tilnærmingen som preget utenrikspolitikken under Tysklands forrige forbundskansler, Olaf Scholz.
I tiden fremover vil Tysklands utenrikspolitiske linje bli satt på prøve – gjennom europeiske forhandlinger om strengere sanksjoner mot Russland og, ikke minst, som følge av den uunngåelige konfrontasjonen med Kina på grunn av landets indirekte støtte til Putins krigføring.
Merz har også begynt å legge om Tysklands tilnærming til Israel, som i lang tid har vært preget av urokkelig støtte. Ifølge beregninger, gjort nå nylig, har krigen i Gaza – som ble utløst av terrorangrepet til Hamas 7. oktober 2023 – resultert i mer enn 53.000 palestinske dødsfall.
Det har fått Merz og andre sentrale medlemmer av hans regjering til å revurdere Tysklands holdning. De har uttrykt bekymring over omfanget av Israels militære respons og den forverrede humanitære situasjonen i Gaza. Dette retoriske skiftet gjenspeiler det man hører fra tyske velgere.
Særlig tyskere tilhørende yngre generasjoner føler seg mindre bundet av den historiske skyldfølelsen knyttet til Holocaust og har blitt formet av et mer mangfoldig og pluralistisk samfunn som inkluderer en betydelig muslimsk befolkning.
Lederrolle på egne premisser
Tyskland og Israel er riktignok fortsatt gjensidig avhengige av hverandre. Etter en ti måneder lang suspensjon av tyske våpenleveranser til Israel, mellom november 2023 og august 2024, har Tyskland gjenopptatt våpenleveransene og er fortsatt forpliktet til å kjøpe israelske Arrow 3-luftforsvarssystemer og Heron-droner – til bruk i Ukraina.
Men den endrede holdningen er betydelig, og den kan innvarsle politiske endringer. En mulig kommende test kan være hvorvidt Tyskland støtter initiativer for en tostatsløsning og en suspensjon av assosieringsavtalen mellom EU og Israel. Denne avtalen har gitt Israel privilegert tilgang til det europeiske markedet siden 2000, og suspensjonen av den blir i økende grad sett på som et virkemiddel for å presse Netanyahu til å respektere humanitær folkerett og omsider avslutte angrepene i Gaza.
Men den delen av Merz-regjeringens utenrikspolitikk som så langt kan ha mest vidtrekkende konsekvenser, er vektleggingen av europeisk strategisk autonomi. Etter at USA har signalisert svekket engasjement i Europa, har Tyskland satt i gang den største opprustningen siden 1945 og bevilget 400 milliarder euro til forsvar og sikkerhet.
Denne massive økningen i forsvarsutgiftene ble muliggjort av en grunnlovsendring som lettet på landets «gjeldsbrems» (en begrensning av hvor store de årlige budsjettunderskuddene kan være).
Mens den forrige regjeringen markerte en viss kursendring ved å stasjonere en hel tysk brigade i Litauen, har Merz allerede bygget videre på initiativene til den forrige regjeringen og gjort dem til sine egne – og dermed befestet Tysklands troverdighet som en pålitelig partner i og utenfor Nato.
Disse grepene utgjør kanskje ikke noen revolusjon i tysk utenrikspolitikk, men de representerer en meningsfull utvikling. Tyskland, som lenge har vært komfortabel i sin rolle som økonomisk maktfaktor og diplomatisk aktør, påtar seg nå et geopolitisk ansvar som står i forhold til landets yteevne.
Vil Merz bli husket som den tyske lederen som gjennomførte Zeitenwende (det historiske vendepunktet), som Scholz erklærte etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022?
I EUs institusjoner og i viktige medlemsland som Frankrike og Polen (samt i Storbritannia) er Tysklands nye selvsikkerhet allerede i ferd med å endre debattene om forsvar, demokrati og suverenitet. I en verden der makt reforhandles og allianser settes på prøve, begynner Tyskland endelig å innta en lederrolle på egne premisser.
Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.
Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.
Oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2025.
