Hvorfor India ønsker fred i Ukraina – og Kina ikke gjør det

Ved første øyekast ser det ut til at India og Kina har inntatt nesten identiske standpunkter når det gjelder krigen i Ukraina. De opprettholder nære forbindelser til myndighetene i Moskva, kjøper russisk olje og nekter å slutte seg til Vestens kampanje for å isolere Russland.

Men ser man litt nærmere etter, kommer en grunnleggende forskjell til syne. Mens India ønsker at krigen skal ta slutt, har Kina ingen problemer med at kampene fortsetter.

Disse holdningene har mindre å gjøre med hvordan Kina og India hver for seg forholder seg til Russland, og mer med hvordan de forholder seg til hverandre.

En buffer

I flere tiår har Russland vært en av de få stormaktene India har kunnet stole på for å skape en motvekt til Kina.

Det bilaterale forholdet fungerte som en buffer og en forsikring mot økt kinesisk dominans, slik at India kunne beholde et visst geopolitisk handlingsrom i stedet for å bli presset av sin større nabo.

Dette systemet kan ikke fungere hvis Russland blir svekket og avhengig av Kina. Og det er nettopp dette krigen i Ukraina har ført til.

Etter den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022 ble Russland møtt med omfattende vestlige sanksjoner, noe som avskar landet fra tilgang til vestlige varer og markeder.

Etter at Europa, som tidligere var den største kilden til etterspørsel etter russisk energi, i stor grad sluttet å kjøpe russisk olje og gass, overtok Kina rollen som Russlands største energikunde og dro nytte av rabatterte priser.

Kina ble også Russlands største handelspartner og en stadig viktigere kilde til maskiner, elektronikk og industrivarer som Russland ikke lenger kunne kjøpe fra Vesten.

Dette utfallet står i skarp kontrast til det «grenseløse» partnerskapet mellom likeverdige parter som Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin fremhevet like før krigen brøt ut.

Russland er i ferd med å bli en underordnet partner til Kina, noe som passer Xi godt.

Det forklarer også hvorfor han ikke har noe hastverk med å presse Putin til å forhandle med Ukraina. Selv om Xi gir uttrykk for støtte til en «politisk løsning», unngår han å legge offentlig press på Putin for å få ham til å søke fred.

Logikken bak dette er ikke vanskelig å forstå. En langvarig krig begrenser Russlands innflytelse og handlingsrom på den internasjonale arenaen, noe som gir Kina større innflytelse. Og som de fastlåste forhandlingene om rørledningen Power of Siberia 2 viser, nøler ikke Kina med å bruke denne innflytelsen til å fremme sine egne interesser.

Store konsekvenser

Russland ønsker sterkt å bygge denne rørledningen, som skal transportere naturgass fra Jamalhalvøya i Arktis gjennom Mongolia til Nord-Kina. Etter å ha mistet det europeiske gassmarkedet trenger Russland et nytt langsiktig avsetningsmarked for sine enorme gassreserver.

Kina deler ikke Kremls oppfatning av at dette er noe som haster. Forhandlingene har trukket ut i årevis på grunn av uenighet om pris, volum og leveringsbetingelser.

Kronikk

Forsvarsbløffen

Av Robert Mood

Nyere rapportering tyder på at Kina krever en pris på rundt 50 dollar per tusen kubikkmeter – langt under den prisen Kreml ønsker, som er om lag 250 dollar, og nær den sterkt subsidierte innenlandske gassprisen i Russland. Kina ser ut til å tro at Russland før eller siden vil måtte gå med på dette. Hvilket annet valg har landet?

Konsekvensene strekker seg langt utover gasshandelen. Jo lenger krigen varer, desto mer vil Russland måtte omstille økonomien sin og gjøre seg avhengig av Kina, og desto flere muligheter vil Kina få til å fremme sine økonomiske og strategiske interesser.

Kina får med dette tilgang til ressurser, en handelspartner som er avhengig av landet, samt teknologisk og politisk innflytelse.

Det eneste Russland oppnår, er muligheten til å begrense noe av den økonomiske skaden som bruddet med Vesten har påført landet, samtidig som det fortsetter å bruke sine begrensede ressurser på en selvforskyldt utmattelseskrig.

Maktbalanse 

Dette er på mange måter det verst tenkelige scenarioet for India. Landets russiske partner, som tidligere var en strategisk ressurs, er blitt kraftig svekket, samtidig som den kinesiske rivalen er blitt styrket og mer selvsikker. Jo større innflytelse Kina får over Kreml, desto mer svekkes Indias stilling i regionen.

Det er derfor ikke overraskende at India fortsetter å oppfordre russiske myndigheter til å søke fred.

I forkant av årets Brics-toppmøte i India ga statsminister Narendra Modi den russiske presidenten Vladimir Putin en russisk oversettelse av det 2000 år gamle indiske verket Tirukkuṟaḷ – en klassisk tekst om poesi og filosofi – og bemerket at det handler «om medfølelse og lederskap». 

EU

Venter mer russisk sabotasje

Det var en tydelig symbolsk gave, særlig i lys av Modis appell under toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization måneden før, der han oppfordret verden til å gå fra «endeløs krig» til «slutt på krigen».

Når Modi tar til orde for å få slutt på krigen i Ukraina, fremhever han ofte det humanitære perspektivet: «For hver dag krigen fortsetter, tar menneskeheten et skritt tilbake».

Men ønsket om å bevare den regionale maktbalansen er utvilsomt også en viktig faktor.

For India forutsetter dette at Russland består som et selvstendig maktsenter. Kina ønsker på sin side at Russland er sterkt nok til å være nyttig, men svakt nok til å forbli avhengig.

Dette handler derfor ikke først og fremst om ulike syn på Russland, men om to rivaliserende visjoner for den regionale ordenen i Asia: en orden basert på en mer stabil maktbalanse eller en orden dominert av Kina.

Copyright: Project Syndicate, 2026. Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.

Les også

kronikk

Russland brenner, men Putin gir seg ikke

Av Nina L. Khrushcheva

Kronikk

Hvem vil forsvare Europa?

Av Nicu Popescu og Goran Buldioski

Kronikk

Slutten på tysk «strategisk nøling»

Av Daniela Schwarzer