Kronikk
En advarende trontale
Årets trontale er historisk. Ikke «bare» fordi den ble holdt av landets nye konge. Like mye fordi den «advarer» mot USA.
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det har aldri en trontale gjort før, men nå er det utenkelig blitt mer enntenkelig.
I årtier har USA vært identisk med sikkerhet. Nå skaper «utviklingen i amerikanskpolitikk uforutsigbarhet for Europa (...)», skriver regjeringen i trontalen kong Haakon VIII fremfører.
Dessverre er ordene på sin plass. De er til og med nøkterne. Men det er spesielt at denne bekymringen nå også har funnet veien inn i trontalen.
Usikkerhet er vår tids varemerke. Og uforutsigbarheten viser seg ukentlig frem.
Altfor ofte i form av utspill fra Det hvite hus. Knapt noe illustrerer dette bedre enn den berg-og-dal-bane-historien som Grønland representerer. Eller som utenriksminister Espen Barth Eide sukket da president Donald Trump i sin Davos-tale forsikret om at dette ikke var en trussel mot Nato:
«Det faktum at vi er lettet over at et Nato-land ikke kommer til å angripe et annet Nato-land, forteller oss at vi er på et sted vi aldri trodde vi skulle være.»
Men det er altså der vi er.
Jungelens lov
Samtidig er Grønland-historien et skoleeksempel på den trumpske metode: Han starter med å slenge ut et maksimalistisk krav om å overta verdens største øy. Noe som i Trumps øyne «bare er stor eiendomshandel». Så trues det med rå maktbruk.
Og mens den vestlige verden skjelver, så øker dramaet i intensitet. Inntil det hele ender med en akseptabel avtale for Danmark/Grønland.
Slik agerer en eiendomsbaron i New York. Der gjelder jungelens lov. Men på den internasjonale scenen gjelder andre regler.
Tillit og gjensidighet spiller helt avgjørende roller. Derfor blir det så dramatisk tydelig når slike verdier tråkkes på.
I september ble det en forhandlingsløsning mellom USA og Danmark/Grønland. Ike bare OM Grønland, men MED Grønland.
Borte var alle ordene om kjøp og salg. Glemt var truslene om å bruke makt. Det var jo vidåpne dører som amerikanerne hadde slått inn med bulder og brak.
«Hallo Grønland»
Men Trumps «løfter er intet verdt», sier den konservative amerikanske Nato-entusiasten Robert Kagan advarende til Weekendavisen. Og bare tre uker etter signeringen av avtalen, så la presidenten ut en Truth Social-melding der han varsler utforskning av naturressursene «i vårt nye og vakre Grønland».
Og selvsagt med sitt eget ansikt manipulert inn over et vakkert grønlandsk landskap. «Hallo Grønland», lyder hilsenen.
De dansk-grønlandske forhandlerne hylles uansett for et diplomatisk mesterstykke. Eller som tittelen i storavisen Berlingske Tidende lød: «Schh. Ikke nevn for Trump at det er Kongeriket Danmark som har seiret.»
Så enkelt kan det sies. Og så enkelt er det. Bortsett fra at det ligger et «men» her et sted.
For helt siden 1870-tallet har USA ønsket seg Grønland. Flere fremstøt på å kjøpe øya er blitt avvist. Bak ligger harde realiteter. Under den kalde krigens tidligste fase kalte man i Washington Grønland for «hullet i Nordfronten» i tilfelle polarkrig.
Nå er Arktis igjen blitt stormaktspolitikk. Derfor vil USA gjenoppbygge basene. Og derfor er det kommet på plass en avtale som sterkt begrenser andre makters mulighet til å engasjereseg der, spesielt i infrastruktur.
Det nye er at dette gjelder også om Grønland en gang i fremtiden skulle løsrive seg fra Danmark.
Forvirring og sirkus
Dette kunne USA fått på plass gjennom siviliserte forhandlinger mellom gode allierte. Men presidenten foretrakk sin yndlingsstrategi: Forvirring og sirkus. Samtidig har vi andre fått en kraftig påminning om den stadig økende betydningen nettopp av Arktis.
Grønland-avtalen angår i høyeste grad Norge. For den understreker at også Nato har en rolle å spille i forsvaret av den stort sett isdekte øya.
Det var det slett ikke innlysende at USA ville åpne for. Den amerikanske presidenten har jo agert som om dette er en bilateralaffære. Og fortsatt er det viktig å huske at USAs interesser i Grønland er strategiske, ikke taktiske, slik den danske historikeren Bo Lidegaard minner om.
Det er selve premisset for det som skjer.
Også derfor betyr det grønlandske dramaet mer for oss enn mange liker å tro. Og derfor bør vi ta realitetene bak på alvor.
For de vil være der lenge etter at Donald Trump er historie.
Så kan vi bare håpe det vil skje med et USA uten den uforutsigbarhet Støre-regjeringen måtte gi en advarende plass i kong Haakon VIIIs første trontale etter sin farsbortgang.
