Meninger
En verdensorden i oppløsning
Ifølge en rekke sentrale beslutningstakere befinner Norge seg stadig i «den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig». Er det ikke på tide å oppdatere kartet etter terrenget?
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er på sitt mest alvorlige siden andre verdenskrig (…)» uttalte forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) til Nettavisen like etter sommerferien. Uttalelsen falt i forbindelse med nye etterretningsrapporter som varsler økt sannsynlighet for russisk aggresjon mot Nato.
I aller første setning i regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 2027 heter det at «Når statsbudsjettet for 2027 legges fram står Norge i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.»
Forsvarsministeren tar definitivt ikke feil. Og han er heller ikke alene om å ha ytret akkurat denne situasjonsbeskrivelsen. Etter godt over fire års fullskala angrepskrig mot Ukraina, er den sikkerhetspolitiske situasjonen åpenbart på sitt desidert verste siden 1945.
Den russiske krigsinnsatsen har stagnert. Den russiske økonomien sliter. Lite tyder på at den kommende russiske mobiliseringen i særlig grad vil bøte på stagnasjonen. Russland er presset opp i et hjørne, og har sannsynligvis et begrenset tidsvindu til å oppnå noe form for gjennombrudd.
Under press er Kremls modus operandi som regel å eskalere. Ifølge etterretningstjenestene i en rekke europeiske land, er risikoen for russisk aggresjon mot Natos kjerneområder økende. Dette kalles ofte horisontal eskalering: Å spre konflikten utover geografisk, med mål om å skifte dynamikken til sin fordel. Russlands mål er åpenbart å knekke Europas vilje til å fortsette støtten til Ukraina gjennom å true oss direkte.
Endret sikkerhetssituasjonen permenent
I årene etter den folkerettsstridige annekteringen av Krym i 2014, begynte sentrale norske politikere og etatssjefer gradvis å beskrive situasjonen som «den mest alvorlige siden 1945». Den gangen utgjorde denne beskrivelsen en viktig og nødvendig sikkerhetspolitisk reorientering: Samarbeidslinjen mot Russland var død.
Etter 25 år med forsøk på brobygging og samarbeid forsto de fleste at Russland ikke ønsket noen av delene. Russland ønsket å dominere sine nærområder. Brobygging og samarbeid var ikke annet enn nok et verktøy i den maktpolitiske verktøykassa. Det var viktig at det fra offisielt norsk hold ble understreket at vi ikke hadde sett noe lignende siden 1945. Anneksjonen av Krym endret sikkerhetssituasjonen i Europa permanent.
I 2026 er den sikkerhetspolitiske situasjonen kraftig forverret sammenlignet med årene før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Likevel fortsetter sentrale norske beslutningstakere å beskrive situasjonen som før: Den sikkerhetspolitiske situasjonen er stadig «den verste siden andre verdenskrig».
Det er betenkelig. Begrepsapparatet vårt former også tankesettet vårt. Hvis vi oppfatter den sikkerhetspolitiske situasjonen som en kontinuerlig og gradvis forverring, når det som i realiteten har skjedd er et gigantisk paradigmeskifte, risikerer vi å undervurdere alvoret. Det som nå utspiller seg er ikke en gradvis forverring, men en tilnærmet kollaps i den globale verdensorden som vokste fram i kjølvannet av den kalde krigens slutt.
Global uro
En rekke europeiske land advarer om en reell krigsfare. Flere eksperter mener russisk militær aggresjon de nærmeste årene ikke bare er fullt mulig, men sannsynlig. Vi befinner oss nå i en epoke i verdenshistorien som etter alle solemerker vil preges av global uro, omveltning, krig og konflikt over lang tid.
Som tiden rundt første verdenskrig eller trettiårskrigen, og foreløpig uten tegn til avspenning. Norge er mer utsatt enn mange andre land, og må rustes for å møte en helt annen virkelighet enn den vi er vant til. En mer troverdig beskrivelse av alvoret vi står overfor kan være en god start.
