Russland brenner,
men Putin gir seg ikke

Karl Marx skrev en gang at teori blir en materiell kraft i det øyeblikket den griper massene. Sovjetiske ledere tok denne tanken til seg og fulgte den gang på gang – rett inn i katastrofen.

Vladimir Lenin gjorde den til en begrunnelse for revolusjon, mens Josef Stalin brukte den til å rettferdiggjøre en politikk som lot millioner av mennesker sulte i hjel eller arbeide seg til døde i jakten på rask industrialisering og en «lys fremtid» som aldri kom.

Nikita Khrusjtsjov brukte den, på sin side, til å legitimere avstaliniseringen i 1956, som om historien ganske enkelt kunne beordres inn på en annen kurs.

Selv om målene endret seg, forble den styrende logikken den samme. Kreml bestemmer først hvordan virkeligheten bør være og tvinger deretter folk til å innordne seg denne visjonen, uansett hva det koster.

Vladimir Putins krig i Ukraina er det siste kapittelet i denne historien, og denne sommeren blir kostnadene stadig vanskeligere å overse.

Sprekkene blir synlige

I løpet av de siste fire årene har ukrainerne blitt svært gode til å få russerne til å merke konsekvensene av en krig de aldri var ment å skulle oppleve.

Da Putin satte i gang sin «spesielle militæroperasjon» i februar 2022, ble den russiske befolkningen lovet en kort og seierrik kampanje som ikke ville påvirke hverdagen deres.

I stedet når ukrainske droner nå langt inn på russisk territorium og rammer oljeraffinerier, fabrikker og energiinfrastruktur – og dette skjer stadig oftere. 

Røyk over St. Petersburg

Sprekkene begynner å bli synlige: et budsjettunderskudd på mer enn seks tusen milliarder rubler (83,5 milliarder dollar), stadig stigende inflasjon og bensinkøer langs veiene fra Moskva til Vladivostok.

Putin så selv røyken stige opp over St. Petersburg under sitt elskede økonomiske forum – den årlige begivenheten der han forsøker å vise hvor viktig Russland er på den internasjonale arenaen.

Ukrainske myndigheter har gjentatte ganger foreslått en energivåpenhvile: Ukraina vil slutte å angripe russiske raffinerier hvis Russland slutter å bombe ukrainsk energiinfrastruktur.

President Volodymyr Zelenskyj har fremstilt de vedvarende angrepene på det han kaller «øya Moskva» som et middel for å legge press på Putin og få ham til å søke en fredelig løsning.

En helt annen logikk

Logikken virker enkel: Økende misnøye i befolkningen og stadig høyere kostnader skaper klare insentiver til å trappe ned konflikten. Etter alle konvensjonelle målestokker er det slik kriger skal ta slutt. 

Problemet er at Putin opererer ut fra en helt annen logikk. Han invaderte ikke Ukraina for å løse et problem, men for å bevise at han kunne tvinge Zelenskyj og Vesten til å anerkjenne Russlands makt på hans premisser.

For Ukraina handler krigen om overlevelse; for Putin handler den om å avkreve respekt og aldri fremstå som svak.

Denne tankegangen har dype historiske røtter. Da nazistene tok Stalins sønn Jakov til fange i 1941, tilbød de to ganger å foreta en fangeutveksling, først mot Hitlers nevø, som var tatt til fange, og senere mot den tyske feltmarskalken Friedrich Paulus.

Stalin avslo begge tilbudene og uttalte de beryktede ordene: «Jeg bytter ikke en feltmarskalk mot en løytnant.»

Stalins ordre om «ikke ett skritt tilbake» ble malen for sovjetisk – og nå russisk – kompromissløshet. Drivstoffmangel, høye priser og svimlende store tap er ikke kriser i Putins øyne. De er snarere prisen som må betales for seieren.

Ett trekk skiller seg ut

I 2022 beskrev USAs daværende president, Joe Biden, Putin som en «rasjonell aktør» som hadde «forregnet seg kraftig» ved å invadere Ukraina.

Fire år senere, selv nå som krigen har nådd russisk jord, er det ikke noe grunnleggende som har endret seg i måten Putin opererer på. Om noe har konflikten bare bekreftet den andre delen av Bidens vurdering.

Ett utviklingstrekk skiller seg likevel ut.

Putin føler sjelden behov for å forklare seg når politikken hans blir upopulær. Nå, etter at oppslutningen hans har falt fra 84 til 74 prosent siden januar – en betydelig nedgang i et land der kritikk av presidenten kan føre til at man blir fengslet – ser det snarere ut til at han ikke klarer å holde munn.

I løpet av de siste par månedene har man kunnet høre langt mer fra Putin. Han har holdt hovedtalen på det økonomiske forumet i St. Petersburg. Han har gitt et langt intervju til Kreml-propagandisten Pavel Zarubin.

Og han har avlagt et sjeldent besøk ved frontlinjen i militæruniform for å markere den angivelige erobringen av byen Kostjantynivka i Donbas.

Hver av disse opptredenene hadde samme formål: å signalisere at krigen ikke er gjenstand for forhandlinger og fortsatt er Kremls høyeste prioritet, ettersom den har blitt det organiserende prinsippet for Putins regime. Dersom det er behov for flere soldater, vil flere soldater bli sendt.

Dersom flere missiler må til, vil flere missiler bli avfyrt. Ikke noe av dette avhenger av opinionen, antall falne eller køene ved bensinstasjonene.

Vil kreve et annet Russland

Putin startet krigen i Ukraina for å vise styrke. Å avslutte den under press vil innebære å fremstå som svak. For en leder hvis autoritet hviler på makt og frykt, vil et slikt utfall utgjøre en eksistensiell trussel.

Utfordringen dreier seg riktignok om langt mer enn Putins politiske overlevelse.

Reell fred vil kreve et helt annet Russland – et Russland som gir sine hjemvendte soldater reelle svar, tilbyr noe som ligner en forklaring (om ikke en unnskyldning), betaler krigsskadeerstatning til Ukraina og åpner seg mot verden igjen, både økonomisk og diplomatisk.

I stedet har Kreml brukt de siste fire årene på å bevege seg i motsatt retning, ved å vedta hundrevis av restriktive lover som regulerer alt fra næringsliv og utdanning til hva russere har lov til å lese, skrive og se på.

Dette er ikke et regime som kan legge om kursen i retning av større åpenhet, selv om myndighetene skulle ønske det.

Kun én realistisk mulighet

Et brudd med putinismen vil kreve et politisk oppgjør på linje med Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins personkult i 1956. For å avslutte krigen må Putin-regimet med andre ord slutte å være Putin-regimet.

I fravær av et slikt politisk oppgjør gjenstår det bare én realistisk mulighet for en fremforhandlet løsning: G20-toppmøtet i Miami i desember. Putin kan fortsatt håpe at det gode forholdet til USAs president Donald Trump kan bidra til å få på plass en eller annen form for løsning.

Men dersom amerikanerne avviser ham slik de gjorde da Putin tilbød seg å bidra til å mekle i Iran-krisen, kan Russland komme til å ty til det som kan kalles «the nuclear option» – en ekstrem form for eskalering – for å tvinge frem fred på sine egne premisser.

For Putin er seier selve formålet med krigen i Ukraina. Alt annet vil vise hvor meningsløse de enorme menneskelige og økonomiske ofrene han har krevd av det russiske folket, har vært – og etterlate ham med et nederlag han verken vil eller kan akseptere.

Copyright: Project Syndicate, 2026. Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. Oversatt av Marius Gustavson.

Les også

Meninger

Putin foretrekker sitt dårligste alternativ i Ukraina

Kronikk

Trumps nygamle verdensorden

Kronikk

Derfor er det nye kanadisk-svenske partnerskapet viktig