Hvem vil forsvare Europa?

Denne kronikken ble først publisert i Project Syndicate. 

Det europeiske mediebildet preges i økende grad av nyheter om gjenopprustning, beredskap, forsvarsobligasjoner, gjeninnføring av verneplikt og skattefrie spareprogrammer som skal finansiere militære utgifter. På Nato-toppmøtet i Haag i juni forpliktet alle medlemslandene seg til å øke forsvarsutgiftene til 5 prosent av BNP – unntatt Spania. 

Vi er nå vitne til økt produksjon av forsvarsmateriell i mange europeiske land og utforming av en ny sikkerhetspolitikk. Med dette ser det ut til at europeiske myndigheter endelig er i ferd med å ta alvoret innover seg.

Men for at den økte satsingen på forsvar skal vedvare, må politiske ledere sikre bred støtte i befolkningen. Langsiktig beredskap og tilpasningsdyktighet krever mer enn lover, budsjetter og missiler. Det krever også vedvarende støtte til forsvarsmessige prioriteringer blant politikere og velgere. Uten dette risikerer man at dagens tiltakslyst kun kommer til å være en kortvarig respons fremfor en varig forpliktelse.

Gap i beredskapen

Krigen i Ukraina er et godt eksempel på dette. Russland har kunnet fortsette sin angrepskrig delvis på grunn av sterk støtte i befolkningen. Til tross for våpen- og strømmangel fortsetter Ukraina å gjøre motstand fordi befolkningen er fast bestemt på å forsvare landet sitt. 

Samtidig har endringer av opinionen i USA, Slovakia og Polen ført til at de siste forsøkene på å øke støtten til Ukraina har sporet av.

Det er minst like viktig at utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken har bred støtte i befolkningen som at man har tilgang på avansert militært materiell. Men støtten til europeisk opprustning er fortsatt urovekkende lav. 

frankrike

Tullet om norsk fregattkjøp

I en meningsmåling, som ble gjennomført i april, svarte rundt halvparten av respondentene i Frankrike, Tyskland, Italia, Spania og Storbritannia at de forventer en verdenskrig i løpet av det neste tiåret. I EU er det imidlertid bare 32 prosent av den voksne befolkningen som sier at de vil gripe til våpen i tilfelle krig. 

En Eurobarometer-undersøkelse viser et enda større gap i beredskapen: 58 prosent av respondentene sier at de ikke føler seg forberedt på katastrofer, og bare 46 prosent sier de vet hva de skal gjøre i en nødssituasjon. I tillegg har de siste valgene i Tyskland, Romania, Polen og Portugal avdekket betydelig motstand i befolkningen mot økte forsvarsutgifter og en mer selvhevdende utenrikspolitikk.

Falske forhåpninger om fred

Ettersom utenriks- og forsvarspolitikken til mangeårige allierte som USA tilsynelatende endrer seg over natten, blir det stadig mer klart at Europa må styrke sin egen forsvarsevne. Men manipulerte narrativer og «performativ» pasifisme har forvrengt den offentlige debatten, noe som gjør det vanskeligere å skape konsensus om hvordan man skal håndtere felles sikkerhetsutfordringer. 

Populistiske ledere utnytter disse holdningene og skaper falske forhåpninger om fred uten at man må ofre noe. Til tross for sine nasjonalistiske og militaristiske røtter, gjentar enkelte partier på ytre høyre fløy retorikken til ytre venstre – og til de bevegelsene som tok til orde for atomvåpennedrustning under den kalde krigen – og bruker denne retorikken til å argumentere for at man skal gjøre innrømmelser overfor diktatorer.

Mange europeere er derfor fortsatt skeptiske. De har vondt for å tro at de står overfor en overhengende militær trussel. De avviser ekspertenes advarsler og avskriver dem som alarmistiske. 

Selv om en del europeere erkjenner faren, har ikke det resultert i bred støtte blant befolkningen – så langt – til en kraftig og vedvarende styrking av forsvarsevnen. 

Nyere meningsmålinger viser at selv om de fleste europeere er tilhengere av økte forsvarsutgifter, er det få som er villige til å akseptere eventuelle kompromisser og avveininger dette måtte innebære, som velferdskutt og økt offentlig gjeld.

For å sikre bred støtte i befolkningen må politiske ledere endre debatten ved å vektlegge tre viktige prioriteringer. 

Europas fremtid

For det første bør man ikke fremstille forsvarsutgiftene som utelukkende militære utgifter, men som viktige investeringer i Europas fremtid. Sikkerhet handler tross alt ikke bare om stridsvogner og soldater, men også om å sikre friheten, stabiliteten og velstanden som ligger til grunn for europeernes levesett. 

I en tid preget av hybride trusler – fra cyberangrep til bruk av energiforsyning som pressmiddel – er penger brukt på forsvar en investering som beskytter sykehus mot løsepengevirus, sikrer oppvarmingen av millioner av hjem og sørger for at demokratiske institusjoner fungerer uten utenlandsk innblanding.

Kronikk

Europas eksistensielle valg

En troverdig og konsistent forsvarspolitikk er også nødvendig for å avskrekke andre land fra å angripe EUs medlemsland. 

Uten en rask og samlet respons på et angrep kan selve grunnlaget for unionen – det indre markedet, EUs utjevningsfond, landbrukssubsidier og programmer som Erasmus – være i fare. Derfor må EUs avskrekkingskapasitet være like viktig for Spania som den er for Estland og Latvia.

For det andre er det gode grunner til å knytte forsvarsutgifter til utvikling av infrastruktur. Bygging av veier, broer og infrastruktur for sammenkobling av strømnettverk kan øke både sikkerheten og livskvaliteten over hele kontinentet. Men EU må få fortgang i dette arbeidet: Nok et tiår med forsinkelser og dysfunksjonell politikk kan vise seg å bli en katastrofe.

Europas forsvar må omfatte motstandsdyktige energisystemer, sikre digitale nettverk og pålitelige offentlige tjenester. For eksempel er cyberforsvar avgjørende for å beskytte sykehus mot angrep som kan sette liv i fare. Og en raskere grønn omstilling vil hjelpe europeiske land med å nå klimamålene sine og redusere avhengigheten av energileveranser fra fiendtlige land. 

Strømbruddet på Den iberiske halvøy i april er et godt eksempel på hvor sårbart det europeiske strømnettet er, noe som tydelig viser behovet for mer motstandsdyktig infrastruktur.

For det tredje er det mer sannsynlig at økte forsvarsutgifter får sterkere støtte i befolkningen hvis folk kan se de konkrete fordelene ved opprustning. Med dette som formål vil Frankrikes offentlige investeringsbank, BPI, snart lansere en ordning der privatpersoner kan investere så lite som 500 euro (i underkant av 6000 kroner) av sine egne sparepenger i franske forsvarsbedrifter. 

Uutnyttede muligheter

Det finnes flere uutnyttede muligheter til å utvikle smarte og skatteeffektive ordninger. Man kan for eksempel utvikle modeller som ligner på de italienske spareobligasjonene solgt via landets postkontorer (Buoni fruttiferi postali). Slike initiativer kan gi innbyggerne insentiver til å støtte opp om et sterkere og tryggere Europa.

Nasjonale myndigheter må sørge for at de økonomiske fordelene ved investeringer i forsvar og infrastruktur kommer vanlige folk til gode ved å samordne nasjonal sikkerhet med reindustrialisering, jobbskaping, skatteinsentiver og inkluderende økonomisk vekst. 

For å ta et eksempel: I Storbritannias Strategic Defense Review for 2025 nevnes det opptil flere ganger hvordan forbedringer av forsvarsevnen også fører til opprettelsen av nye arbeidsplasser.

Fremfor alt krever forsvaret av Europa ansvarlig styring og grundig planlegging med tanke på de verste scenariene, uansett hvor ubehagelige eller usannsynlige de måtte virke. Slike forberedelser kan bidra til å avverge kriser – eller i det minste dempe konsekvensene av dem. Men uten sterk støtte i befolkningen vil selv de mest gjennomtenkte planene komme til kort.

Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. 

Oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2025.

LES OGSÅ:

Kronikk

Økonomi er blitt et virkemiddel i den globale maktkampen

Kronikk

Slutten på tysk «strategisk nøling»

Meninger

Langtidsplanen: Forsvarets gordiske knute