Spillet om Svalbard
Isbrytere: – Vi er på nivå med Sør-Afrika
«Alle» satser på isbrytere, men Norge har to, og ingen planer om å bygge flere.
Dette er den første av en serie på tre artikler om Svalbard. Her kan du lese del to. Her kan du lese del tre.
SVALBARD (Forsvarets forum): Knappe to kilometer vest for Longyearbyen sentrum, ligger en grå sjeldenhet.
Kystvaktskipet KV Svalbard er Forsvarets eneste isbryter, og er med sine 103 meter et imponerende skue, også når hun ligger til kai.
Mannskapet er akkurat ferdig med sine tre uker ute, og er i gang med overleveringen. Alt ryddes, vaskes ned og gjøres klart til ny tokt.
Det er god stemning. Musikk kan høres nedenfra, og to blide karer hopper rundt mens de vasker vinduene utenfor broen.
Henger etter
Inne står orlogskaptein Geir Martin Leinebø. Der har han vært skipssjef siden 2017, og har lang erfaring fra tøffe operasjoner i islagte farvann.
Blant annet var han med på opprydningsarbeidet etter at reketråleren Northguider gikk på grunn i Hinlopenstredet romjula 2018.
Kystvakten har flere oppgaver i områdene rundt Svalbard. Norge har blant annet tatt på seg SAR-ansvar, altså søk- og redningsansvar, i Norges arktiske ansvarsområde opp til Nordpolen.
Men om noen setter seg fast i isen, må redningsmannskapet komme fram. Leinebø er bekymret for at Norge henger etter i isbryter-kappløpet.
– Norge ligger på nivå med Sør-Afrika. Vi har én isbryter i Forsvaret. Den sørafrikanske er for så vidt litt nyere enn vår, sier Leinebø.
Liten og svak
Russland trapper opp satsingen på sin isbryterflåte, som allerede er verdens største. Flåten består av 42 isbrytere.
I tillegg har de snakket om å bygge Lider-klassen i flere år, som kan bli verdens kraftigste atomdrevne isbryter, men den skal være forsinket.
De russiske isbryterne er imidlertid god assistanse for en mindre isbryter. På KV Svalbard har de lært seg å tenke smart, studere iskart og følge råken fra de russiske atomdrevne isbryterne for å komme seg så langt nord som mulig.
I 2019 var det for eksempel «ingen» som trodde at KV Svalbard kunne bli det første norske skipet som kom seg helt opp til Nordpolen – men der tok de feil.
– KV Svalbard er en liten og svak isbryter i forhold til de andre isbryterne som opererer inne i flerårsisen nord av Svalbard. Der de andre er store og sterke, må vi være lure, sier skipssjefen.
Kina har også en uttalt ambisjon om å satse på Arktis, og skal i tillegg til sine to isbrytere sannsynligvis ha gått i gang med bygging av en ny atomdrevet isbryter.
USA, Canada og isbryterstormakten Finland inngikk et samarbeid om å bygge 90 nye isbrytere til allierte land i 2024. Finske selskaper har designet 80 prosent av alle isbrytere som er i aktivitet i dag.
Danmark, som ikke har hatt noe særlig til isbryterkapasitet å skryte av, har nå et mål om å få tilgang til flere. Til sammenligning har Norge totalt to isbrytere, og ingen kjent ambisjon om å øke antallet.
– Vi er jo en arktisk nasjon, og jeg mener det er viktig at vi viser at vi er der, også på grunn av suverenitetshevdelse og vern av våre rettigheter. Om vi ikke kommer oss opp dit, hva skal vi med det da? Man skulle tro at Forsvaret og Marinen bør kunne bevege seg i områdene vi skal forsvare, sier Leinebø.
Svalbard er ikke truet, men kan bli det
Hva Forsvarets rolle på Svalbard skal være, har vært gjenstand for debatt de siste par årene. Stortingspolitikere og andre har tatt til orde for å øke den militære tilstedeværelsen på øygruppa.
Det er Svalbardtraktatens artikkel 9 som fastslår Svalbards militære status.
I den står det ikke at Svalbard er demilitarisert, men at det ikke er tillatt med baser eller festningsverk, og Svalbard i fredstid ikke kan benyttes i «krigsøyemed».
– Det er ikke noen tvil om at Norge har en ubetinget rett til å forsvare øya i tilfelle væpnet angrep, og så ta tilbake territoriet hvis det skulle gå tapt til en fiendtlig makt. Det står klinkende klart også innenfor folkerettens begrensninger og forpliktelser at det kan vi gjøre, sier sysselmester på Svalbard, Lars Fause.
Den norske strategien har vært å holde fred og stabilitet i området. Men «High north, low tension», er et mantra som blir stadig vanskeligere å etterleve.
Nylig ble det russiske skipet Professor Moltsjanov tatt i arrest etter et pålegg fra Nord-Troms og Senja tingrett, som fulgte en rettsanmodning fra det ukrainske gasselskapet Naftogaz.
I vår stanset Norge, Storbritannia og USA en russisk øvelse som skal ha gått ut på å øve med våpen mot undersjøiske kabler.
Ved å inspisere skip, er Kystvakten en viktig del av Norges arktiske suverenitetshevdelse. Oppdraget går også på søk og redning (SAR), fiskerioppsyn, støtte til sivile myndigheter og overvåkning.
I tillegg bidrar Forsvarets redningshelikopteroperatør 330 skvadron fra Banak i Porsanger i søk- og redningsoppdrag, og Longyearbyen får et årlig fregatt-besøk.
Norges maritime patruljefly P-8 Poseidon brukes til overvåking av Norges arktiske områder, i tillegg til satellitter.
Et veiskille
På spørsmål om innbyggerne kjenner på globale sikkerhetspolitiske endringer på øygruppa, er svaret fra sysselmester Lars Fause et tydelig ja.
– De første store endringene skjer 24. februar 2022, fullskalainvasjonen av Ukraina. Da står vi ved et veiskille. Hva nå med Russland? For første gang på mange år trues det jo med atomkrig, og det er en reell frykt for det. Vi har en russisk bosetting her oppe i Barentsburg med cirka 400 innbyggere, sier han.
Hvordan ville det gå internt der? Ville det hoppe av folk til Longyearbyen? Ville det bli indre uroligheter?
Svalbard er plassert nesten midt mellom det norske fastlandet og Nordpolen. Forsyningene fraktes med båt fra fastlandet, og før 2022 var det ikke tydelig hvem som var ansvarlig for forsyningssikkerheten.
Kritisk transport for mat, vann, strøm og medisiner måtte kartlegges og planlegges. Varene fraktes vanligvis en distanse på 900 kilometer. Og på Svalbard er det ikke bare å kjøre til nabokommunen når det går tomt for smør på butikken.
– Forsvarsevnen må prioriteres
Njord Wegge er professor i statsvitenskap på Krigsskolen. Han understreker at Norges forsvarsevne på Svalbard må prioriteres. At vi må kunne være sikre på at ingen kan komme oss i forkjøpet, om noe skulle skje.
– Vi må ha en nasjonal evne til å handle. Vi må ha flere relevante kapasiteter som kan forsvare Svalbard, og at Svalbard selvfølgelig fortsatt er en del av Natos artikkel 5 og alliansen. Vi må prioritere videreutvikling av vår nasjonale evne til å forsvare og beskytte Svalbard, sier Wegge.
Han sier at spørsmål om Svalbard typisk vil være tyngre å få gjennom i en prosess i Nato hvor det er over 30 land som skal være med.
– Så hvis det er en usikker situasjon og man må handle raskt, er det viktig at Norge selv som suveren stat har evne til å stille opp, sier han.
Jan Mayen-klassen er ikke isbrytere
Den evnen kan bli bedre, mener Wegge. Det mener også skipssjef på KV Svalbard, Geir Martin Leinebø. Han beskriver Norge som det eneste arktiske landet som fortsatt sover når det kommer til isbryterkapasiteten – og ikke bare på grunn av antall.
Leinebø mener det er lett å gå i fella der man tenker at isklasse er det samme som å kunne seile i all slags is. Det stemmer ikke.
– Kystvaktens nye Jan Mayen-klasse er store og effektive fartøyer, men de er ikke isbrytere. De har isklasse PC6 som er lavere enn KV Svalbard, som har PC3, sier han.
Jan Mayen-klassen er dermed ikke beregnet for å operere i isen nord av Svalbard på vinteren.
– Vi bør ha i alle fall to isbrytere til, sånn at de kan rullere. Og helst med isklasse PC2. Vi bør oppgradere, mens vi fortsatt har kompetansen til det. Mange her på KV Svalbard har lang fartstid, men den erfaringen forsvinner fort om vi ikke planlegger, sier han.
Leinebø legger til at KV Svalbard er en god isbryter som tar seg godt frem i isen til tross for lav vekt og lite maskinkraft.
– Men fartøyet er passert 25 år og har begrensning i levetid, sier han.
Kan ikke operere hele året
Forsvarets forum har spurt forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) om vurderingen rundt Forsvarets isbryterkapasitet.
Han henviser til byrdefordeling i Nato, og at det ikke ble anbefalt i Fagmilitært råd (FMR).
– Hvis Norge skal ha en isbryter som kan operere rundt Svalbard hele året bør vi opp i en PC2-isbryter, og det har vi ikke per i dag sier Leinebø.
Det er vintermånedene som er vanskelige.
Arktis strekker seg over rundt fire prosent av jordas overflate. Av de åtte arktiske landene, er det Russland som kontrollerer den desidert største delen av Arktis – omtrent halvparten.
Norges flik kan se liten ut i forhold, men krever også mye når det kommer til kontroll og overvåking.
Og når isen trekker seg tilbake, blir det lettere å drive aktivitet – både til havs og på land. Det vil folk benytte seg av, mener Leinebø.
Samarbeid
Kystvakten er nemlig ikke alene der ute når de seiler på tokt.
– Kineserne ser vi ganske ofte med forskningsskipet Xue Long. Dem har vi ingen adresse å nå på, eller noe kontakt med. Russerne snakker vi litt med, og så har vi samarbeid med svenskene, franskmennene, amerikanerne, tyskerne og kanadierne, sier skipssjef Leinebø.
Blant annet har de hatt personellutveksling med amerikanerne på atomisbryteren US Healy, og samarbeid med franskmennes Le Commandant Charcot, som er verdens første hybrid-elektriske polare ekspedisjonsskip.
– Vi ser etterretningsbåter av og til, men det flyter litt i hop om hva som er etterretning og hva som er forskning og til dels fiskeri. Men om vi ser noen vi oppfatter som mistenkelige, rapporterer vi det.
For skipssjef Leinebø er imidlertid det viktigste at Norge sikrer isbryterkapasiteten i årene fremover.
– Det er viktig å vise flagget her oppe. Vi er en arktisk nasjon, og det er viktig å vise andre land rundt oss at vi også er her. Det handler om suverenitetshevdelse. Vi må ha materiell og personell som klarer å ta seg fram i dette området. Per i dag har vi ikke det, sier Leinebø.
Rettelse: I papirutgaven av vårt magasin, skrev vi at PC6 er den laveste isklassen. Det stemmer ikke.
