– Konkurransen om Arktis øker

Dette er den andre av en serie på tre artikler om Svalbard. Her kan du lese del én. Her kan du lese del tre.

SVALBARD (Forsvarets forum): Nær kaia i Longyearbyen på Svalbard ligger det noen få skip og dupper i vannet. Et av dem er rustent, hvitt og turkis. En lettbåt nærmer seg. 

I den sitter Andreas Soløy.

Han er fiskeriinspektør på kystvaktskipet KV Svalbard, og har med seg lærlingene Karoline Ringdal og Lars Kristoffer Alsaker ut på inspeksjon av skipene som ligger i nærområdet.

Det er varmt vårvær til å være Svalbard i april. Rundt to grader og grå himmel. 

Lettbåten av typen Sjøbjørn nærmer seg skipet. Et flagg vaier i vinden. Det er russisk. 

«Om noe har russerne blitt enda mer påpasselige med å ha ting i orden og følge fiskeriregelverket.» 

ANDREAS SOLØY, FISKERIINSPEKTØR PÅ KV SVALBARD 

Sjøbjørnen velger å suse videre til nestemann.

Den norske kystvakten har som oppgave å kontrollere fiske, fangst og miljøkrav i norske områder. Fiskeriinspektør Soløy sier de ikke bruker å ha problemer med russiske skip. 

– Om noe har russerne blitt enda mer påpasselige med å følge fiskeriregelverket. De russiske fiskerne vil gjøre sin virksomhet som de har pleid, sier Soløy til Forsvarets forum. 

Russisk turistsatsing 

Det russiske skipet, Professor Moltsjanov, hadde blitt inspisert av sysselmesteren dagen i forveien, og ble sagt at skulle være en del av en turistsatsing i den russiske byen Barentsburg.

Noen måneder etter denne hendelsen, 2. september, tok sysselsmesteren på vegne av norske myndigheter Professor Moltsjanov i arrest i Barentsburg.

Skipet ble tatt i arrest etter en begjæring fra det statlige ukrainske olje- og gasselskapet Naftogaz. Selskapet krever erstatning fra Russland for verdier som er konfiskert på den russisk-annekterte Krym-halvøya og vil at skipet skal tvangsselges.

Arresten utløste sterke reaksjoner fra russiske myndigheter, som anklager Norge for brudd på Svalbardtraktaten og å drive piratvirksomhet.   

Skipet er et tidligere forskningsskip, som ble brukt over flere år til å kartlegge havbunnen rundt Svalbard på jakt etter mineraler. Hun skulle ha ti turer i løpet av 2026 mellom Barentsburg og Murmansk, ifølge Svalbardposten. 

«Det er verdens minst effektive gruvedrift i Barentsburg.»

ANDREAS ØSTHAGEN, FORSKNINGSLEDER FOR HAV OG ARKTIS PÅ FRIDTJOF NANSENS INSTITUTT 

Det er det russiske statseide selskapet Trust Arktikugol, eller «trusten» på folkemunne, som har jobbet for å starte direkteruten mellom Murmansk og Svalbard.

I Etterretningstjenestens trusselvurdering trekkes det fram at russerne ønsker å bli mindre avhengige av norske myndigheter, og at ett tiltak er faste skipsanløp fra Russland. 

Andreas Østhagen, forskningsleder for hav og Arktis på Fridtjof Nansens Institutt, mener den sikkerhetspolitiske interessen rundt Svalbard har endret seg. Men ikke situasjonen på Svalbard. 

– De ulike årsakene til at det er økende interesse for Arktis er fortsatt til stede. Det er klimaendringer, ressurspotensial, shipping, og deler av Arktis sin strategiske rolle i stormaktsrivalisering, sier han. 

De europeiske delene av Arktis er delene der det er minst is, og derfor også mest skipstrafikk, mest økonomisk aktivitet og høyeste befolkningstall, sammenlignet med de nordamerikanske og østrussiske delene av Arktis. 

Verden sett fra nord

Dette betyr at det meste av aktiviteten i Arktis skjer i den europeiske delen. Det er også her Russland har bygd opp basestrukturer som primært handler om strategiske avskrekkingsmidler – altså våpen. 

På Kolahalvøya er kjernen i Russlands bastionforsvar, i form av atomubåter, missiler og bombefly, samt en rekke konvensjonelle styrker som skal beskytte og forsvare de samme strategiske styrkene. 

P-8 overvåkingsfly og andre systemer brukes for å følge med på russiske ubåter. Norge ønsker til enhver tid å vite hvor alle russiske ubåter befinner seg. 

Samtidig har Russland allerede det de ønsker med Svalbard, og det er tvilsomt at de ønsker ustabilitet i regionen, mener Andreas Østhagen. 

– Russland har tilgang, de har en bosetning der. Det er verdens minst effektive gruvedrift i Barentsburg, som er oversubsidiert, sier han. 

Han mener gruvedriften er et skalkeskjul for å være en lyttepost, for å kunne se på hva Norge, og Nato-land, gjør på Svalbard.  

– Og for å kunne påberope seg rettigheter og eventuelt gripe inn, hvis Norge skulle bryte med russiske rettigheter, sier Østhagen. 

På norsk fastlandsjord sitter forsvarsminister Sandvik på kontoret. Eller, haster rundt, er en bedre beskrivelse. Han var 15 minutter forsinket, og avtale nummer to var med kong Harald, så den kunne ikke flyttes. 

Likevel, på det kvarteret som gjenstår, har Sandvik lagt fram favorittkartet klart over kontorpulten. Det er et kart laget av Norsk polarinstitutt, der man ser verden fra nord.

Verden sett fra nord

Forsvarsministeren snakker raskt og engasjert. 

– Hvordan verden ser ut, påvirkes i stor grad av hvordan vi ser kart. For oss som er vokst opp i den vestlige verden, er det naturlig å ha Europa i sentrum. Vi ser verden «forfra», med Norge oppe i nord, Europa i midten, Amerika i vest og Russland og Asia i øst, sier han og fortsetter: 

– Men det vi i økende grad gjør nå, er å se kartet fra Arktis. Det gir mer og mer politisk mening. Og når du ser verden fra dette perspektivet, ser den ganske annerledes ut. Poenget er at polisen smelter. Det betyr at nye seilingsruter åpner seg, og at det i perioder blir mulig å seile isfritt gjennom Arktis.

Disse endringene betyr at reiseruta fra Shanghai til Rotterdam kan bli hele 5000 kilometer kortere. Dette er interessant for flere, men uten tvil for Kina. 

Kina er ofte til stede med forskningsskip i farvannene rundt Svalbard. I 2018 erklærte Kina seg som en «nær-arktisk» stat, og har blitt mer interessert i handelsveier og ressurser i arktiske områder.

Ved å seile via Nordøstpassasjen, unngår man Malakkastredet og Suezkanalen, havområder som kan bli flaskehalser for kinesisk skipsfart.

Uro i Rødehavet har også ført til at mange skip nå seiler rundt Afrika istedenfor gjennom Suezkanalen. Det legger til rundt tolv dager ekstra seilingstid. 

– Likevel vil det i overskuelig framtid være snakk om små volum som går via Nordøstpassasjen. På sikt gjør alt dette Arktis stadig mer strategisk viktig, og konkurransen om området kommer til å øke, sier Sandvik. 

Vi vet hvor vi bor

Det duskregner i april på 78. breddegrad nord. Alt er ikke som det har pleid å være. Denne våren tinte permafrosten rekordtidlig. I områder med permafrost tiner det øverste laget av bakken hver sommer.

I grått, flatt lys, med ryggen til bykjernen av Longyearbyen, ser man en rekke med hundebur på høyre side. 

På venstre hånd, nedenfor veien, høres brummingen idet en ti-tolv turister på rekke og rad humper seg bortover slapsen i matchende skuterdresser. Retningen går mot Adventdalen. Skuterføret er uvanlig dårlig.  

– Det hadde aldri regnet her i april da jeg gikk i barnehagen, sier Embla Abild (18).  

Svalbard er blitt i gjennomsnitt fire grader varmere siden 1970. Den gjennomsnittlige vintertemperaturen har økt med over syv grader.

Fra vinduet i klasserommet kan ungdommene på Longyearbyen videregående skole se Larsbreen minke i sanntid. 

Embla har sluppet ut huskyene, og setter seg på huk nær den gylne lederhunden Jackson. Hun og søsteren Iben (16) har vokst opp på Svalbard, i et samfunn som de opplever er i stor endring. Svalbard varmes opp seks ganger raskere enn resten av kloden. 

Begge er over gjennomsnittet sammfunnsengasjerte. Storesøster Embla var leder i ungdomsrådet frem til hun gikk av sommeren 2026, og lillesøsteren nestleder.

Alle på Svalbard merker endringer i storpolitikken godt, forteller de. Ungdommen snakker også mye om geopolitikk på fritiden. 

– Det er ikke så rart at vi snakker om det, når Trump snakker om å ta Grønland, og Barentsburg prøver å fremme seg som om de er likestilte med Norge på Svalbard, sier Iben.  

Hva gjør vi nå? 

Da Donald Trump kom med sine Grønland-utspill tidligere i år, om at han ville at USA skulle overta den arktiske øya, satte det sinnene i kok hos mange i lokalsamfunnet i Longyearbyen. Kunne dette skje med Svalbard?  

– Nå har det dødd litt ut, men da spørsmålet var oppe tenkte flere «shit, hva gjør vi nå?». Det er jo hjemmet vårt. Folk i Tromsø hadde jo også blitt redde om Trump hadde sagt at han ville ta Tromsø, sier Embla. 

– Ja, eller om Kroatias president hadde sagt at Trump heller burde fokusere på Tromsø enn Grønland, legger Iben til. 

Hun sikter til da Kroatias president Zoran Milanovic, og da han i januar ba USAs president Donald Trump rette blikket mot norske Svalbard istedenfor Grønland. 

Akkurat den debatten har roet seg ned. Søstrene opplever ikke folk som spesielt redde daglig. Ikke for Trump eller Russland, i alle fall. De bekymrer seg for nærere ting. 

– Den påvirkninga vi kjenner mest, er fra Norge og regjeringa som svar på at det er økt geopolitisk spenning. Det er en usikkerhet og en uforutsigbarhet som nok er like stor som for annen ungdom, men den er kanskje litt mer kunnskapsbasert for oss her, enn hos resten av ungdommene i landet. Vi er så nær storpolitikken, sier Iben.

– Relativt isolert sted

Det er ikke så rart. Svalbard er et strategisk viktig område – for Norge, for Nato, og for Russland. Professor Njord Wegge mener likevel ikke det er noen stor risiko for at dagens spenninger alene skal lede til invasjon av Svalbard.

– Så lenge Russland fører en fullskalakrig i Ukraina vil det være kapasitetsutfordringer hos de væpnede styrkene, sier han. 

De siste ukers hendelser, med arrestasjonen av skipet Professor Moltsjanov i Barentsburg, viser imidlertid hvordan hendelser man ikke så for seg kan spille inn, og bidra til økt spenning, mener Wegge. 

– I en storskala konflikt hvor det faktisk bryter ut en varm krig, så vil imidlertid Svalbard umiddelbart seile opp som et veldig strategisk viktig område, sier han. 

Dette vil være situasjonen for Norge på samme måte som det vil være det for Russland, gitt øygruppens geografiske beliggenhet.

– Svalbard vil også være viktig i situasjoner med vedvarende stormaktskonkurranse, slik vi opplever nå, selv om denne konkurransen ikke nødvendigvis går over i åpen væpnet konflikt, sier Wegge. 

I denne situasjonen er det man kan kalle «gråsone-scenarier» mer aktuelle. 

– Dette kan være undergravende virksomhet, som å nøre opp under polarisering og utnytte sårbarheter, særlig om det er noen problemstillinger som er egnet til å skape konflikt, misnøye eller mistillit, sier han.

Kabelbrudd og sabotasje kan også være eksempler.  

– Også russere er bekymret

PSTs kontraetterretningssjef Inger Haugland bekrefter at det har vært situasjoner på Svalbard som kan tolkes inn i en hybrid trusselsituasjon.

– Men det er på samme måte som i Finnmark, og det er sentralt for PST at vi klarer å skjønne hva det egentlig er som foregår og kan redusere risikoen for misforståelser mellom norske og russiske myndigheter, for eksempel.

Det er flere av de hendelsene som kan tolkes som en hybrid trusselsituasjon som også kan ha andre forklaringer, legger hun til. 

– Også russere er bekymret for trusselsituasjonen og gjør en del tiltak som vi kanskje noen ganger kan tolke som en trussel, men som i noen tilfeller er knyttet til helt andre ting. Også noen ganger litt vanskelige tiltak, sier Haugland. 

Gitt at det er en stor økning i interessen for Arktis i mange land, så vil man kunne tenke at etterretningsaktiviteten vil øke som en konsekvens.

– Men samtidig har vi høynet vår aktivitet. Det er også innført en del andre tiltak som gir oss i større grad dekket behovet for nasjonal sikkerhet. Sånn at det er ikke gitt at økt etterretningsaktivitet faktisk gjør at vi får en vanskeligere trusselsituasjon, sier hun. 

Isolert sted

Årsaken til at Svalbard er så viktig, er sammensatt, men handler i bunn og grunn om geografi og militærmakt.

I tillegg kommer tilgang til og kontroll over naturressurser og at økt ferdsel i tidligere islagt farvann øker den geopolitiske betydningen av regionen.

– Det er klart at Svalbard er et relativt isolert sted, og hvis man skal kunne effektivt styre, så må man ha god situasjonsforståelse og verktøy for kommunikasjon. Det er også viktig med god forsyningssikkerhet med tanke på å opprettholde robuste samfunn på øygruppen, sier Wegge. 

Under den kalde krigen var GIUK-gapet som ligger mellom Grønland, Island og nordlige deler av Storbritannia essensiell, fordi det var der sovjetiske ubåter måtte passere for å komme ut i Atlanterhavet, og Nato ønsket å stanse dem før de nådde dypt hav.  

Bjørnøya-gapet

GIUK-gapet er fortsatt viktig, men i dag har oppmerksomheten flyttet seg stadig mer over til Bjørnøya-gapet, som ligger mellom Bjørnøya sør for Svalbard og nord for det norske fastlandet.

Situasjonen har endret seg av flere grunner. Russiske ubåter opererer lenger nord enn før.

Moderne langtrekkende missiler gjør at ubåtene ikke nødvendigvis trenger å komme like langt ut i Atlanteren, i tillegg til at klimaendringer og mindre havis gjør nordområdene mer operativt tilgjengelige. 

Hvis russiske ubåter kommer ut i området rundt Bjørnøya og Fastlands-Norge, er havdybden i snitt rundt 200 meter. Om ubåtene kommer seg lenger ut, øker dybden raskt til 2000 meter, og da blir de vanskeligere å oppdage.

– Vi ser jo alt som er på overflaten med satellitter og andre systemer, men 50 meter under havoverflaten ser vi ingenting. Der er det helt mørkt. Under vann er det lyd som teller. Det er slik vi oppdager dem, sier forsvarsminister Sandvik. 

Norge samarbeider tett med britene om overvåkning av nordområdene, og i april deltok Forsvaret i en koordinert militæroperasjon med Storbritannia og USA.

Russland skal ha brukt dyptgående miniubåter for å simulere utplasseringen av avansert og ødeleggende teknologi under havoverflaten ved Svalbard. Øvelsen skal ha blitt gjennomført av Russlands direktorat for undersjøisk krigføring.

Norge, Storbritannia og USA avbrøt øvelsen. Forsvaret bidro med et maritimt patruljefly (P-8) og en fregatt som del av innsatsen, som både skal virke avskrekkende og bidra til å ivareta forsvaret av området.

– Vi har gjort det helt klart overfor russiske myndigheter at ethvert forsøk på å ramme vår kritiske infrastruktur vil bli oppdaget og møtt med konsekvenser. Det er i ingens interesse å trappe opp spenningen i nordområdene, sa Sandvik i en uttalelse i vår, da angrepet ble kjent. 

Forsvarets forum har stilt spørsmål om hvor aksjonen fant sted, men dette har ikke Forsvarsdepartementet svart på.