– Svalbard råtner på rot

Dette er den tredje av en serie på tre artikler om Svalbard. Her kan du lese del én. Her kan du lese del to.

Klemt inn mellom bratte, ruglete fjellsider og den kjølige Adventfjorden, ligger Longyearbyen. Verdens nordligste helårsdrevne bysamfunn gir en følelse av å være på kanten av verden. 

Innflyvningen er vakker, men å lande på flystripa på Svalbard lufthavn er en turbulent opplevelse.

Man skulle nesten tro flyet var på vei til å ta av igjen. 

Interessen for Arktis eksploderte i den globale offentligheten, blant annet etter USAs president Donald Trumps gjentatte uttalelser om å ville ta over Grønland, og med en påfølgende nylig inngått avtale som har fått ris og ros i ettertid.

Interessen har også innbyggerne på Svalbard merket seg. 

Hjortegropa

I Arktis er Svalbard nabo med de russiske områdene Kolahalvøya, Novaja Semlja og Franz Josefs land. Derfor er øygruppa viktig for Norge, for Nato, men også for Russland. 

Samtidig legger Svalbardtraktatens paragraf 9 begrensninger på permanent militær infrastruktur og bruk til krigsformål, noe som gjør øygruppen sikkerhetspolitisk sårbar i møte med Russlands økende militære aktivitet i Arktis.

Svalbard lufthavn er den viktigste inn- og utfartsåren for innbyggerne i Longyearbyen, og er en viktig del av den kritiske infrastrukturen på øygruppa. Men som mye annet i Longyearbyen, gjør klimaendringer og manglende vedlikehold driften vanskeligere. 

– Vi kaller dette her for Hjortegropa, sier driftssjef Nils Lorentsen.

Han står ved et relativt dypt hull på rullebanen og kikker ned.

Lorentsen står på lag på lag med asfalt, etter reparasjoner av ujevnheter opp gjennom årene. 

Flyplassjef Ragnhild Kommisrud forteller nøkternt at det har blitt vedlikeholdt med kjappe løsninger de siste årene. 

– Noen steder tror jeg det er nesten 80 centimeter med asfalt, og da blir det en dump, sier hun. 

– Man har prøvd mye forskjellig. Det ble til og med gjort et forsøk på å male rullebanen hvit en gang, for å redusere energien fra sola, sånn at permafrosten ikke skulle tine så lett under. Da ble den glattere. Det var nok ingen genial idé, så det sluttet man med, sier Kommisrud.

Flyplassjefen forteller at Svalbard flyplass åpnet i 1975, og at selveste kong Olav var oppe og klippet snora under åpningsdagen 2. september. 

– Og så fikk man de første klagebrevene om rullebanen fra flyselskapene. De kom allerede i oktober 1975, forteller Kommisrud. 

Viktig utfartsåre

Det er nemlig ikke spesielt godt feste i kull. De har sett seg nødt til å fuge sprekker og sette inn andre «lappeteppeløsninger» opp gjennom årene.

– Hvis du tar gråstein på fastlandet, så er det ganske hardt, og det bryr seg ikke så mye om temperatur og vann. Vi har hatt utfordringer med rullebanen lenge. Sist gang det ble reasfaltert var i 2006, sier hun, og legger til at de har jobbet systematisk de siste årene for å dokumentere konkrete mangler. 

Kommisrud øyner håp i en ny KVU, en konseptvalgutredning som ble igangsatt i mars, og skal undersøke behovene på flyplassen. Rullebanen og øvrige bygg trenger sårt tiltak, men det blir nok verken billig eller enkelt å få til en ordentlig overhaling, tror Kommisrud. 

Utredningen skal leveres i februar, og da håper hun på å få svar på hva som vil skje videre med Svalbards viktigste utfartsåre. 

Ikke beboelig 

Lenger inn mot bykjernen fra flyplassen ligger kontoret til Store Norske. Hjørnesteinsbedriften Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS ble stiftet i 1916, og har således vært til stede på øygruppa i hele 110 år.

Gjennom årenes løp har imidlertid mye forandret seg, både i svalbardsamfunnet og for selskapet.

– Nå driver vi ikke med kull lenger, sier administrerende direktør Rune Midtgaard. 

Selskapet driver i dag innenfor litt forskjellig: eiendom, energi, logistikk, oppryddingsarbeid etter gruvedriften og reiseliv.

Skal man bo på Svalbard, må man ha jobb og bolig. Man har egen forsørgingsplikt, og det gis ikke sosialhjelp på øygruppa. Utlendingsloven gjelder ikke, og alle som er fra et land som har skrevet under Svalbardtraktaten, kan flytte dit såframt de kan forsørge seg selv. 

Store Norske er den største boligeieren i Longyearbyen. Der eier de 515 boliger, der flesteparten leies ut til andre bedrifter, i tillegg til 25.000 kvadratmeter næringsbygg.

– Begrenset tilgang til bolig brukes som politisk virkemiddel for å stanse veksten i Longyearbyen, fordi boliger og infrastruktur er kostbart på 78 grader nord, sier Midtgaard. 

Utfordringen

Men det er slett ikke alle boligene som kan brukes lenger, og det bekymrer Midtgaard. 

– Det som er kritisk er fundamentering med trepåler. 70 prosent av boligene våre står på trepåler i permafrost. Og de har normalt en designlevetid på cirka 30 år, mens gjennomsnittsalderen nærmer seg 40 år, sier Midtgaard. 

Nå er det flere boliger som er fraflyttet fordi de ikke er trygge å bo i. Fundamentet har sviktet, og det å skulle fikse det er både komplisert og kostbart, forteller Midtgaard. 

– Det er denne permafrosten, da. Det som skjer når den smelter er at det blir det horisontale marktrykk. At det blir bevegelse. Sammen med mer fuktighet, gjør det at pålene rett og slett knekker, sier han og fortsetter:

– Vi kan jekke det opp, og vi kan stive av. Men på etter et eller annet tidspunkt er det oppbrukt. Utfordringen i Longyearbyen er egentlig ikke å begrense veksten gjennom antall boliger, det er å opprettholde boligkapasitet.

Store Norske har sett på løsninger der man kan ha stålpåler i berggrunnen, men her er det områder som ikke kan brukes på grunn av vern, men også at det ikke egner seg overalt. Midtgaard sier at de hadde sett seg ut et område på Elvesletta Nord, men det viste seg at det er 36 meter ned til fjellgrunnen. Det er for langt. 

– Hvis vi ikke begynner å gjøre noe, og dette kommer til å ta lang tid, så kan vi fort ende opp med at vi ikke har kapasitet til 2500 mennesker, sier han. 

Det er et politisk mål at Longyearbyen-samfunnet skal legge til rette for norske familier. Søstrene Iben og Embla Abild har vokst opp i Longyearbyen, og er på sin side bekymret for at lokalsamfunnet har blitt delt inn i A- og B-lag.

Nordmenn versus utlendinger. 

Svalbard-eventyret

Noen av de befolkningsgruppene som har lengst fartstid på Svalbard nå, er beboere fra Thailand og Filippinene.

De siste årene har nye regler blitt innført: Utenlandske borgere som kan ha bodd på Svalbard hele livet har for eksempel enten mistet, eller kommer ikke til å få stemmerett i lokalvalget.

I 2022 var thailenderne de lengstboende, ifølge Svalbardmeldingen, med en snittbotid over ti år. Til sammenligning bor nordmenn i snitt på Svalbard i rundt 3,5 år. 

I motsetning til søstrene Iben og Embla Abild, som har vokst opp i Longyearbyen. Embla forteller at hun har hatt 15 lærere på tolv år. 

– Vi kaller det Svalbard-eventyret. De kommer for naturen, så drar de igjen, sier Iben. 

Søstrene er oppgitte over norske myndigheters håndtering av Svalbard-politikken, og synes ikke den henger sammen. 

– Jeg synes det er rart at Oslo bygger ned et av sine mest internasjonale samfunn som fungerer veldig bra. Vi har hatt gruva, men når den legges ned, så skal vi lene oss på turisme som har masse internasjonale arbeidere, sier Embla. 

– Oppleves brutalt

Det er politisk bestemt at norske familiesamfunn på Svalbard skal prioriteres. Samtidig er samfunnet så dyrt å drifte at det ikke kan flytte flere mennesker dit. Det kan ikke bygges nye boliger, og dermed er taket rundt 2500 innbyggere, slik det er i dag. 

Og skal nordmenn inn, må noen andre ut. 

– Jeg kan forstå grunnlaget for det i en så spent geopolitisk situasjon. Men jeg klarer ikke å se hvordan tiltakene de har gjort skal være de beste for å nå de målene, sier Iben. 

Lokalstyreleder Terje Aunevik (V) forteller at stemmerett-saken skapte rabalder. Lokallaget til Miljøpartiet de grønne (MDG) måtte legge ned, fordi de ikke hadde nok nordmenn som var medlemmer.      

– Det er klart det er vondt når vi har folk med utenlandsk pass som har bodd her i 20 år, og er viktige samfunnsborgere og bidrar massivt positivt. De sitter i lokalstyret og så mister de stemmeretten. Det er klart at det oppleves brutalt, sier Aunevik. 

Han er enig med søstrene Abild i at de som bor på Svalbard og i Longyearbyen, skal være en like stor del av samfunnet uavhengig av nasjonalitet, men han ser likevel at det kan være nyansert. 

– Slik stemmerettsreglene var, så kunne hvem som helst flytte hit og oppnå stemmerett i løpet av tre år. Det var aldri et problem da, men det hadde nok kanskje kunnet bli det, sier han. 

Aunevik legger til at endringene nok hadde kommet før eller siden uansett. Men nå ble det før. 

Phairin Nanthawisit står smilende bak disken i den lokale thaibutikken i Longyearbyen sentrum. Hun reiste nordover fra Thailand for 26 år siden, og har eid butikken i en årrekke. Der er det salg av vårruller, kylling og boba-te, i tillegg til flere matvarer som virker ekstra eksotiske i det arktiske klimaet. 

Sønnen Nattanagorn Nanthawisit har vokst opp i Longyearbyen, og kommet tilbake etter studier på fastlandet. Men det er vanskelig å få jobb når han ikke er norsk statsborger, forteller han. 

Selv synes han ikke det er så problematisk at han ikke har stemmerett i lokalstyret lenger, men han skulle gjerne hatt lettere tilgang til å kunne jobbe, forteller han.

– Vanvittig stigmatiserende

Det har også blitt gjort endringer for studenter. Universitetssenteret på Svalbard (Unis) har også sett seg nødt til å innføre strengere restriksjoner enn tidligere, forteller HMS-ansvarlig Fred Skancke Hansen.

Mellom bokser med skredsøkere og turutstyr til klimaforskningsturer, forteller han at sikkerhetstiltakene i samfunnet generelt blir strengere, og at det treffer også dem.

– For eksempel Kystvakten har jo restriksjoner rundt nasjonalitetene som kan komme om bord. Det samme har Sysselmesterens tjenestefartøy, lufthavna, KSAT, Kystverket. Alt av all nasjonal infrastruktur som er samfunnskritisk, har nå begrensninger i større eller mindre grad, sier han. 

Det gjør arbeidet vanskeligere om de har studenter som kommer fra land som er nevnt i PSTs trusselvurderinger. Kina, Iran, Russland, for eksempel. 

– Verdenssituasjonen endrer seg så kjapt at det er vanskelig å holde følge. Så det vi har gjort, på grunn av det vi ser, er at vi som grunnregel ikke tar opp studenter fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Det betyr rett og slett at vi prioriterer studenter fra EU/EØS-land og Nato-land, sier Hansen. 

Det er begrensninger i adgang til statlig infrastruktur som eies av samarbeidende institusjoner, som gjør at Unis ikke tar opp studenter fra land som Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Hansen mener at disse studentene ikke ville fått et godt nok studietilbud.

– Skal vi om bord i Polarsyssel og du er fra Kina, får du ikke være med. Det kan jo oppleves vanvittig stigmatiserende. Det er nesten som å peke på dem og si «du er spion», sier Hansen.

MS Polarsyssel er tjenestefartøyet til Sysselmesteren på Svalbard.

Han legger til at effekten av å ikke få tilgang til infrastrukturen er at Unis heller ikke kan levere innholdet i studiet som er lovet. Dermed kan heller ikke studentene få fullført studiet og avgitt eksamen.

Men de gjør også individuelle risikovurderinger. 

– I de tilfellene hvor studiet kan gjennomføres uten å bruke fasiliteter som er forbundet med restriksjoner så tar vi også opp studenter fra land som Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, sier han. 

Etter en skutertur på mellom to og tre timer fra Longyearbyen, avhengig av føret og kjennskap til området, kommer man til den største russiske bosetningen på Svalbard.

Barentsburg har vært en «company town» der alt styres av det statlige russiske selskapet Trust Arktikugol, i 95 år.

En annen verden

På vei inn mot Barentsburg blir skyene gradvis mørkere. Akkurat det handler verken om dramatisk effekt eller fullskalainvasjonen av Ukraina, men snarere gruvedriften og kullkraftverket som fortsatt, til tross for lav inntjening, er i full gang i den lille byen med drøye 300 innbyggere. 

Blant de litt blasse, men fargerike byggene i sovjetstil, står en byste av Vladimir Lenin og en slags statue med påskriften «Målet er kommunisme» med kyrilliske bokstaver. 

For ordens skyld: Intervjuene med russere i Barentsburg ble gjort i april, flere måneder det russiske skipet Professor Moltsjanov ble tatt i arrest av norske myndighetert. Norske medier har ikke fått russiske innbyggere i tale etter at skipet ble tatt i arrest. Dette understrekes på grunn av sikkerheten til intervjuobjektene i Barentsburg. 

Inne på kulturhuset sitter en gruppe i et rom og stirrer konsentrert på en PowerPoint med norsk verbbøying. Det er polske Urszula Jachimowicz som er norsklærer for seks personer, de fleste av dem russere.

På spørsmål om hvorfor, svarer Gais Eremeiko og Angelina Lukmanova at de lærer norsk fordi de bor i Norge. 

– Jeg er litt redd for språket på grunn av de lange ordene, sier Eremeiko og ler forsiktig. Hun forteller at hun er forsker, og jobber med marinkjemi. Lukmanova er lege. 

Alle er enige om at de liker det rolige livet i Barentsburg. Og at samfunnet blir dårlig behandlet av pressen. 

– Jeg blir veldig irritert. Media prøver å gjøre alt politisk og jeg synes det er ganske rart og kjedelig, sier presten Pjotr Gramatik. Han er også en slags vaktmester på kulturhuset. 

24-åringen fra Odesa i Ukraina har vært prest i den russisk-ortodokse kirken i Barentsburg i et års tid, og skal tilbake til Moskva sammen med sin gravide kone. 

– Jeg ber om fred, er alt han har å si rundt hva han tenker om krigen. Han bryr seg om Jesus og helsa til kona si, understreker han. 

Et endelig punktum

Sort kullrøyk og sotete mannfolk vil man se lite av i Longyearbyen fremover. Kanskje aldri igjen. 

Etter over 100 år med norsk gruvedrift på Svalbard, ble Gruve 7 offisielt lagt ned 4. mai.

Et endelig punktum for en bransje som har lagt grunnlaget for norsk aktivitet på Svalbard, og som har vært ryggraden i lokalsamfunnet over mange tiår. Gruvearbeiderne er gjerne de som har blitt værende i lang tid. 

Nå skal de fleste som har jobbet i gruva flytte til fastlandet. 

Men Svein Jonny Albrigtsen har en drøm. Han svinger opp en vei han kunne funnet fram til i blinde.

Når Forsvarets forum møter ham, er Albrigtsen andregenerasjons gruvearbeider og sikkerhetsinspektør i Gruve 7. De siste månedene har de 66 ansatte ryddet ut sin egen arbeidsplass. 

Samfunnet i endring

Utenfor inngangen av gruva, er alt pent sortert i containere. Alt som kan være miljøfarlig skal ut. Dette skulle egentlig vært gjort for flere år siden. Gruva fikk noen år til å leve på grunn av krigen i Ukraina. 

– Vi skulle egentlig legges ned i 2023. Da var det liksom datoen. Men på grunn av krigen ble EU-land frie for kull fra Russland. Så da fikk vi en kontrakt med en tysk kunde i to år til, forteller Albrigtsen. 

Inne på lunsjrommet serveres det kake. Gjengen er sliten, men humøret er godt. Flere Forsvarets forum snakker med sier at det å jobbe i Gruve 7 har vært helt spesielt. 

En av dem er Preben Sørelvmo, som hadde bodd på Svalbard siden 2009. Forsvarets forum gjorde intervjuet før han flyttet til fastlandet, etter gruvenedleggelsen. 

– Det er bra folk og et bra miljø. Jeg har aldri hatt en sånn indre ro før, sier målselvingen. 

Han synes ikke at endringen blir helt brå. Etter at kullkraftverket ble lagt ned, har tilstedeværelsen fra gruvearbeiderne minket. 

– Samfunnet har forandret seg så mye på ti år. Gruvesamfunnet har blitt mye mindre. Da vi hadde Svea var vi 400 mann på det meste. Normalt 250 til vanlig, og det kunne man merke i byen med mye mer gruvefolk, sier han. 

Gruvedriften på Svalbard var ikke bare næringsvirksomhet. Det var også en måte å vise tilstedeværelse, ha fast bosetning og maktutøvelse.

Albrigtsen mener bestemt at å åpne en ny gruve vil være den beste løsningen for å holde nordmenn på Svalbard, for sikkerhetssituasjonen og for beredskapen. 

Han er bekymret for at andre land nå vil komme og be om å få drive med gruvedrift på Svalbard, når Norge legger ned sin. 

Det er vanskelig å svare skråsikkert om hva slags samfunn han tror Svalbard vil være om ti år. 

– Det blir nok en annen verden, med bare forskning og litt turisme. Men jeg tror de kommer til å stramme inn på turismen, at det skal bli et utstillingsvindu. Og den geopolitiske situasjonen tror jeg egentlig vil forandre alt, sier Albrigtsen. 

– Så det kan hende vi har startet opp ei ny gruve. Det er nå mitt håp, sier han.