Apropos fregatter og navn: Hva med kvinnelige rollemodeller?

«Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig; den har forstått begge deler like dårlig» (Piet Hein).

Jeg har merket meg at det ofte er fra ansatte ved Forsvarshistorisk museum det kommer, det som fester seg aller best i hukommelsen av det jeg leser i Forsvarets forum. 

Det fører som regel også til at ektefellen spør hva jeg sitter der i godstolen og humrer av. Det siste jeg satt der og humret av er den kunnskapsmettede og lett humoristiske kronikken 23. november av Øivind Berntzen Armann, «Hva skal barnet hete?». 

Kronikken er skrevet slik min gamle norsklærer på gymnaset lærte oss at en stil skulles bygges opp – som en makrell, sa han, med en spiss snute, fast kropp og et slag med halefinnen.

Bragd av dimensjoner

Og det er med «halefinnen» at Berntzen Armann topper kronikken. 

Blant de fem navn han foreslår på de nye fregattene – jeg antar litt i spøk, men hvem vet – er en kvinnes navn, Iris Fivelstad. Hun ble Norges første kvinnelige sjef på fregatt i januar 2018 (KNM Otto Sverdrup). 

Hvis ikke det er en bragd av dimensjoner, i et barskt, mannsdominert univers, så vet ikke jeg. En rollemodell som i høyeste grad «konkurrerer», dog i en annen klasse, med å og på ski til Sydpolen eller over Grønnlandsisen.

Gudinner

Vi skal tilbake til «dansketiden» og tiden under personalunionen med Sverige, for å finne fregatter seilende langs norskekysten, som bar kvinnenavn. 

Det var henholdsvis «Freia» og «Desideria», den første med navn etter en gudinne fra norrøn mytologi (bedre kjent for oss i dag som Frøy eller Frøya), og den andre med navnet på en svensk dronning (Karl Johans ektefelle).

Riktignok hadde vi en fregatt «Najaden», en nasjonal stolthet, som sørgelig nok ble senket i Lyngør havn i 1812 – av et britisk linjeskip.

Kronikk

Hva skal barnet hete?

Fregattens navn var tatt fra den greske mytologiske verden hvor najadene var nymfer som figurerte ved sjøer, vann og bekker i innlandet (!). 

Hadde de som valgte dette navnet hatt kunnskaper om denne frodige mytologiske verden, burde de ha valgt navnet på nymfer som boltret seg utomskjærs – til havs – nemlig okeanidene, som var søstre av najadene.

Dette som et lite hjertesukk fra en som hadde gresk mytologi som favorittlesestoff i ungdomstiden.

En finte

Et hjertesukk til. 

Det er ingen marine som har senket og stjålet så mange norske marinefartøyer som britenes Royal Navy. 

Senkningen av «Najaden» var bare en etterslenger i en serie slag hvor slikt skjedde - først i 1801 da britene desimerte den dansk-norske flåten på København red, så i 1807 etter at britene erobret København fra landsiden og stakk av med hele den dansk-norske flåten, som lå for anker på reden.

Stormaktspolitikk. Britene skulle ikke ha noe av at den store dansk-norske flåten havnet på erkefienden Frankrikes hender, og da var gevinsten ansett å være høyere ved å hindre at det kunne skje, enn tapet ved å skyve Danmark-Norge over på Frankrikes og Napoleons parti. 

Vel – det er jo drøye to hundre år siden, men likevel. Stormaktspolitikk er i det alt vesentlige fundert på samme tenkesett i dag som den gangen.

Men, det er jo navn på våre nye fregatter som er temaet her. 

Yngre krefter

Jeg skulle til å sende inn dette innlegget for et par dager siden, men ventet. Hva jeg ventet på? Jo, det var en pensjonert flaggkommandør, som sikkert også satt i godstolen sin og humret da han leste Berntzen Armanns kronikk. 

Det er knapt noen, verken blant sjøoffiserer eller historikere, som kan mer enn Jacob Børresen om dette temaet, i tillegg til de kunnskaper han har om det meste som beveger seg på sjøen, og hva sjøstridskrefter kan brukes til. 

Meninger

Jeg ønsker Storheill-klassen velkommen

Det er fint å kunne registrere at han nå «pustes i nakken» av yngre sjøoffiserer som utmerker seg på samme måten, med en orlogskaptein med tilhold i Bergen i spissen. 

Tor Ivar Strømmen humret ganske sikkert også over Berntzen Armanns elegante kronikk. Han er i likhet med Jacob Børresen nevnt blant de fem som burde kunne få se sine navn pryde skutesidene på våre nye fregatter.

I nyere tid, i hvert fall fra 1960-årene har vi hatt flere klasser av fregatter med navn etter større norske byer og etter menn som har utført bragder, fortrinnsvis knyttet til hav og isøde. Og guder, helter og konger kom man selvsagt ikke utenom. 

Rollemodeller

Dette er så grundig redegjort for i Børresens innlegg av 25. november, at jeg ikke behøver å gå inn på det, bortsett fra at jeg gjør det, likevel. 

Og det er det én spesiell grunn til: Han peker på, både direkte og «mellom linjene», at det ikke nødvendigvis bør være militær posisjon og medaljer på brystet som teller mest når navngivere skal velges, men i hvilken grad de har fremstått som rollemodeller. 

Og det må jo kunne tolkes generisk - at det gjelder alle sider ved en nasjons utfordringer. Å være et godt eksempel for andre - primært moralsk og holdningsmessig – ved modige, konkrete engasjementer som bygger et bedre samfunn, er det beste – egentlig det eneste - kriterium for å bli løftet frem i folks bevissthet, og minnes, slik et navn på en fregatt innebærer.

Iris

At Iris er navnet på en elegant blomst, vet alle; at det også er navnet på en vakker budbringer til gudene på Olympen i den klassiske greske mytologiverden, er det kanskje bare slike latinartianere som meg som tenker på. 

Iris leverte informasjon om livet blant menneskene til gudene, men hun var jo ikke norsk, da. 

Men vår norske Iris – Iris Fivelstad - kan godt stå i rekken av norske kvinner gjennom historien som har utmerket seg som rollemodell, ved å utfordre menn og mannsdominerte miljøer, og ved å utføre gjerninger som har hatt betydning for nasjonen, på én eller annen måte. 

Kall det gjerne foregangsskikkelser, som blir eksempler for andre, og derved skaper gode ringvirkninger i utviklingen av samfunnet – i vid forstand.

Gyda

Den første i en slik rekke – og jeg holder mytologien unna - kunne bli Gyda. 

Da tenker kanskje noen i generasjon Z at det er navnet på datteren til miljøaktivisten Kurt Oddekalv, hun som har stiftet eget politisk parti, Generasjonspartiet. 

Men nei, det er datteren av småkongen Eirik av Hordaland jeg tenker på, som for cirka 1050 år siden stilte som betingelse for å si JA til en annen småkonge, som var på frierføtter, nemlig vestfoldingen Harald, at han måtte se til å samle alle disse småkongedømmene i landet til ett kongedømme – ett rike. 

Og det gjorde han. 

Tenk om han ikke hadde gjort det – at han hadde kommet til at Gyda ikke var verdt en så krevende jobb? 

For øst for de norske vikingers småkongedømmer lå et annet vikingesamfunn, med småkonger og høvdinger, der også, som var på uavlatelig jakt etter territorier, primært for å kunne innkreve skatter fra dem som holdt til der.

Svenskene så i perioder like mye vestover som østover. Å få samlet småkongedømmene til ett rike, til Norge, kan kanskje ha vært avgjørende for at den skandinaviske halvøyen i dag er delt mellom to land og statsdannelser.

Inga

Gyda fortjener å få navnet sitt på en fregatt. Det samme med Inga – hun fra Varteig – hun fødte en sønn som ble konge, etter å ha reddet ham fra baglerne ved å få ham velberget over fjellet til birkebeinerne. 

Som konge gjorde denne sønnen, Håkon Håkonsson, slutt på borgerkrigen i landet. At jeg har vartinger i familien på konas side (som alle misliker sterkt å ha blitt del av Sarpsborg storkommune) har ikke påvirket mitt syn når det gjelder å velge Inga som navn på en fregatt – kors på halsen.

Inga fra Varteig har sitt navn knyttet til et langløp på ski for kvinner, men hva hører vi og ser i mediene om Ingalåmi - Norges største skimønstring for kvinner? 

Birkebeinerrennet, derimot... Ofte er Ingalåmi lagt inn som et såkalt seeding-renn til Birkebeinerrennet, og «forsvinner i mengden», selv om det egentlig er det arrangementet som har den beste historiske forankringen.

Margrete

Og Margrete kommer vi selvsagt ikke utenom. 

Dronning Margrete I er kanskje den mest imponerende norske – og nordiske - kvinneskikkelse gjennom tidene. 

I siste del av 1300-taller var det mye knuffing mellom de nordiske nabolandene, og fra Akershus Slott tok Margrete initiativ, og klarte å få kongelige, aristokrater og geistlige med på at det var fordeler for alle om man kunne samarbeide snarere enn å rivalisere. 

Det ble union av det, Kalmarunionen, med Norge, Danmark og Sverige, som Margrete styrte med myndig hånd gjennom de første 15 år av unionens eksistens (1397 – 1412). 

Den egentlige unionskongen var Erik av Pommeren, men han var ikke myndig. Etter Margretes død i 1412 gikk det så som så med samholdet i unionen – mye løgn, svik og intriger - frem til en nyvalgt konge i Sveriges, Gustav Vasa, brøt ut av unionen i 1523. Krig lokket mer enn fredelig sameksistens.

Margrete kunne være et naturlig valg som navn på en norsk fregatt!

Gina og Frederikke

Det er fristende å trekke frem de tøffe kvinnene som kjempet for stemmerett på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Flere av dem var også ivrige i arbeidet for å styrke landets forsvar, blant annet ved å samle inn penger til bygging og anskaffelse av panserskipene «Norge» og «Eidsvold». 

Det var et svært løft og en stor del av statsbudsjettet den gangen. Gina Krog og Fredrikke Qvam er navn som ruver i historien om kvinnenes kamp for å få stemmerett på lik linje med menn. 

Det samme er Anna Rogstad, som ble den første kvinne innvalgt på Stortinget. Vanskelig å velge mellom dem, men lukker jeg øynene og ser for meg en fregatt med «Fredrikke» på skutesiden, får jeg gode gysninger nedover ryggen.

Märtha

Til slutt vil jeg nevne nok en kongelig, i tillegg til Margrete I, nemlig kronprinsesse Märtha, som for bare cirka åtte tiår siden gjorde en kjempeinnsats for fedrelandet. 

Det hun utrettet under krigen med sin innflytelse og sjarm – ganske spesielt hennes gode, personlige forhold til USAs president – og med sine mange besøk og taler til soldater ute og landsmenn under okkupasjon hjemme, er ganske enestående. 

En verdig kandidat som navngiver til fregatt.

I sitt innlegg i Forsvarets forum skriver Børresen at rabalder blir det, okke som, omkring navnevalgene som nå skal gjøres. 

Blir det ikke ett eller flere navn på gjeve kvinnelige rollemodeller, skal i hvert fall jeg bidra til rabalderet.

Les flere debatter her:

Kronikk

Tre råd til forsvarsindustrien

Meninger

Når noe i oss ønsker å dø

Kronikk

Norske soldater er klare – og de vet hva som trengs!