Når noe i oss ønsker å dø

For mange i Forsvaret kan mørketidens korte lysglimt og lange netter betraktes mer enn et værmessig fenomen. Mørket kan bli til et speilbilde av noe dypere i oss.

En indre tilstand hvor fortvilelsen føles kompakt og ugjennomtrengelig. Her, i dette dypet, kan soldater og militært personell kjenne seg ensomme og forlatt på en måte som river i sjelen.

Dødsønskenes pluralitet

I dette blekmørke dypet kan dødsønsker melde seg. De kommer gjerne stille, som en bunnløs tretthet eller som påtrengende tanker om å bare få slutte eller en lengsel etter stillhet og hvile.

Det er viktig å forstå at dødsønsker varierer mye og tar mange former. Mange mennesker bærer på det vi kan kalle symbolske dødsønsker. Dette er gjerne lengsler etter å bli kvitt noe i livet sitt. Det kan være en identitet man har båret for lenge, tyngende forventninger som en ikke lenger vil leve opp til eller livsfortellinger om hvem man er som har blitt for trange og hemmende.

Slike symbolske dødsønsker symboliserer ofte en sunn impuls mot en akutt eller en gradvis forvandling. Det som ønsker å dø er ikke personen selv, men falske selv-strukturer og selv-bilder som har blitt bygget opp og forsterket gjennom årenes løp. 

Det kan være roller vi har tatt til oss for å overleve i et fellesskap eller deler av identiteten vår som egentlig tilhører andres forventninger til oss som tjenestegjørende soldater i forsvaret. Når disse forventninger andre har overført på oss begynner å kjennes kvelende, kan dødsønsker melde seg som et tegn om at noe bør endres.

Det er en kreativ kraft i bunnen av det som føles som ren destruktivitet: et ønske om å bli født på nytt inn i et liv som føles mer ens eget, mer autentisk, hvor en har eierskap over livet, som mennesker i og bak uniformen.

Livets eksistensielle byrder

Det militære livet bærer med seg sine egne eksistensielle utfordringer. Spesielt innrykksreaksjoner kan sette de unge ut av spill. Overgangen fra det kjente og trygge til forsvaret kan være mer fundamental og dyptgripende enn det mange forbereder seg på.

LES OGSÅ:

Vil ha obligatorisk sang på rekruttskolen

Plutselig rives en bort fra de strukturene og relasjonene som har definert hvem en er: familien, vennene, hjembyen, de daglige ritualene som har gitt livet form og forutsigbarhet. 

Alt det som tidligere var selvfølge, det som ga en identitet og forankring, erstattes brått av en kultur hvor det meste er nytt og ukjent. Denne destabiliseringen stikker dypere enn det rent praktiske som har å gjøre med nye rutiner og ukjente mennesker.

Det kan rive vekk grunnen for den mening og de verdiene en tidligere har bygget livet sitt på, og etterlate en med en følelse av å stå på en usikker grunn uten det kompasset en tidligere navigerte etter.

Hjemlengsel kan for eksempel gnage når en er stasjonert langt fra kjære, når dagene går og ukene blir til måneder uten den varmen og nærheten som gir livet mening og signifikans.

Ensomheten kan være intens og opprivende, selv når en er omgitt av makkere. En kan kjenne seg fremmed i sitt eget liv, adskilt fra noe essensielt ved seg selv.

Og kjærlighetsbrudd rammer særlig hardt når avstanden allerede er stor, når kommunikasjonen er begrenset, når det som en gang var fast grunn plutselig forsvinner under føttene på en. Sorgen over andre tap, det være seg en venn som faller, foreldre eller besteforeldre som dør mens en er i tjeneste, barn som vokser opp uten ens daglige nærvær, kan sette seg som tunge steiner i brystet.

Økonomiske bekymringer, familiekonflikter, skyldfølelse over ikke å være tilgjengelig når en trengs hjemme, alt dette kan være byrder som militært personell bærer ved siden av sin operative tjeneste. 

For noen kan styrkeidealene i forsvaret, om en som ikke vakler, ikke tviler i krise og krig, gjøre det vanskelig å finne konstruktive uttrykk for disse livssmertene og kvalene. Og når livets smerter ikke finner konstruktive utløp, når sorgen ikke får bæres frem i det åpne, når frykten, angsten og uroen ikke får et gjenkjennelig språk, kan alt dette vende seg innover mot selvet, hvor selvet gjøres om til et hatobjekt, noe en angriper, forakter og straffer.

Det som kunne ha vært delt med andre, blir til et pinefullt eksistensielt drama. Og det som kunne ha vært bearbeidet, tålt og rommet i et fellesskap, blir en ensom og opprivende kamp.

Dødsønsker kan da bli den eneste måten å forestille seg en slutt på det uutholdelige i livet. Det ligger altså en tragisk logikk i denne psykiske vendingen.

Å skjelne mellom symbolsk og bokstavelig

Å skjelne mellom disse symbolske dødsønskene og bokstavelige tanker om å ta sitt eget liv, er av avgjørende betydning. 

I mørkemånedene trenger vi å fostre rom hvor denne forskjellen kan utforskes, hvor dødsønsker kan settes ord på, og noen ganger anerkjenne den ordløse tåken en befinner seg i, uten fordømmelse, moralisering, en overbeskyttende holdning eller skråsikkerheter.

 Å bli møtt av noen som kan holde ut å høre om våre livssmerter uten å strekke seg etter endelige løsninger, kan i seg selv være starten på en ny begynnelse hvor en kan bryte løs av en livstretthet og en fortvilelse som har fortært mulighetene for forandring og forløsning.

Eksistensielle samtaler i Forsvaret

Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK), som har det overordnede ansvaret for å betjene menneskets tros- og livssynsmessige behov, som også innbefatter å betjene menneskets eksistensielle behov i fred, krise og krig, representerer et slikt rom.

Her møtes en som et verdig medmenneske av humanistiske, muslimske og kristne samtalepartnere som har tid og de menneskelige kvalitetene som trengs for å romme det vanskelige og det ambivalente i livet.

I møte med en samtalepartner kan dødsønsker anerkjennes på den enkeltes egne premisser og lar den som velger å møte opp til en fortrolig samtale selv få definere hva gjenreisning og forvandling kan bety.

I en livskrise kan det være en vei ut å bli hørt inn i sitt eget mørke. Ingen tvingende råd, men heller lyttes til med respekt for individet som en uendelig rikdom. 

Det er viktig å presisere at FTLK-personell ikke tilbyr klinisk behandling, men etisk og eksistensiell omsorg, ekte sjelesorg i ordets rette forstand

Det er å møte soldaten og de tjenestegjørende som medmennesker med sine sårbarheter, lengsler, framtidsvisjoner, usikkerheter, savn, følelser av utilstrekkelighet, sorg, moralsk stress og ikke minst iboende ressurser.

Nyheter

Vil øke kunnskapen om minoriteter og mangfold i Forsvaret

Den sårede medvandreren

Samtalepartnere i forsvaret er på mange måter tuftet på ideen om «the wounded healer», den sårede hjelperen eller medvandreren. Begrepet har sine røtter i psykoanalytisk tradisjon, hvor hjelperen bør ha møtt og integrert sin egen skygge for å kunne lede andre gjennom deres mørke, på deres egne premisser. 

Feltprester, feltimamer og felthumanister har ofte selv vandret gjennom mørkets daler, har selv kjent livskrisens tyngde på livet. 

Noen har selv båret uniform gjennom kriser, andre har stått ved den mørke avgrunnen på andre måter. Det er nettopp denne opprivende livsprosessen, dette intime kjennskapet til fortvilelsens geografi, som gjør samtalepartnere i stand til å møte andres dødsønsker med en grunnleggende åpenhet, varhet og nyfikenhet for den andres livsrikdom, verdighet og integritet.

I psykoanalytikeren Melanie Kleins objektrelasjonsteori, finner vi en forståelse av hva denne hjelperrollen innebærer.

Klein beskrev hvordan vi tidlig i livet fornemmer og strukturerer verden gjennom paranoide-schizoide og depressive posisjoner. Dette er, i korte trekk og i forenklet versjon, dynamiske og fluktuerende psykiske tilstander hvor vi må håndtere vår egen destruktivitet, livets ubestemmelighet og relasjonenes ambivalens. 

Samtalepartneren er en som har tålt å se sin egen kapasitet for hat og (selv)destruktivitet, som har sørget over skaden en selv har påført andre og seg selv, og som gjennom dette selvarbeidet har oppnådd en integrasjon av gode og onde objekter. 

Her må det legges til at denne integrasjonen innebærer ikke at en på den måten pådrar seg en essens som gjør en immun mot kriser og sårbarheter. Snarere tvert imot. Det er ikke en tilstand en oppnår én gang for alle, men noe en må arbeide seg tilbake, igjen og igjen, særlig når nye livsutfordringer og samtaler vekker primitive følelser og forsvarsmekanismer i oss. 

Sårbarheten består i denne vedvarende kritiske måten vi ser oss selv på, overfor egne dødsdrifter og selvdestruktive fantasier, og i den pågående oppgaven det er å holde motstridende aspekter ved seg selv sammen uten å falle tilbake i splitting.

Rom for andres skyggesider

Denne integrasjonen til å holde både livet og døden, det destruktive og det konstruktive, håpet og fortvilelsen i samme rom, er nettopp det som gjør samtalepartneren kapabel til å romme og tåle den andres skyggesider uten å ty til primitive forsvarsmekanismer. 

Våre dødsønsker blir i dette perspektivet noe som bør forstås i sin symbolske og transformative dimensjon, som en psykisk nødvendighet for at noe nytt skal kunne fødes, og ikke bare som noe som må elimineres eller behandles bort. 

For soldater og militært personell som nærer dødsønsker, kan et fortrolig møte med en samtalepartner som toner seg inn på det lidende menneske og ikke selve lidelsen, være signifikant. Det kan bidra til å sette i spill en refleksjonsprosess som kan bryte den isolerende psykiske tilstanden av å være den eneste som kjenner slik, den eneste som tenker slikt.

Samtalepartneren kan tåle å møte den andres selvdestruktive fantasier uten å bli ødelagt av dem, fordi de selv har gjennomlevd sin egen krise. De kan romme den grunnleggende ambivalensen som preger slike prosesser, både ønsket om å dø og ønsket om å leve, uten å måtte presse det bort som noe unormalt eller et kasus.

Les også:

Forsvaret og helsetjenesten må samarbeide tettere

I møtet med en feltprest, feltimam eller felthumanist som selv har gjennomlevd opprivende og angstinngytende kriser og integrert sine egne skyggesider, kan ens egen livssmerte bli anerkjent som noe menneskelig, noe delbart, noe som ikke definerer en som ødelagt eller fortapt.

Å være en medvandrer i mørke

Og kanskje kan samtalepartneren, eller selve samtalen, føre til en innsikt om at forvandling henimot en ny symbolsk fødsel, er mulig. 

Vi snakker da ikke om endring gjennom kliniske intervensjoner eller teknifiserte løsninger, men gjennom den langsomme, respektfulle prosessen med å bli sett av et annet menneske som vet hva det vil si å trenge et anerkjennende nærvær.

Det er i dette møtet, og i denne gjensidige anerkjennelsen av det dypt menneskelige i oss, at noe av den dype isoleringen kan begynne å løsne og gi etter. Skjønt, uten å pådytte eller diktere for den andre hva en slik gjenreisning måtte bety eller innebære.

Og noen ganger er det nettopp det å bli møtt i mørket, og ikke rykket ut av det, som gjør at en kan gjenvinne kraften til å bevege seg selv, igjen.

Samtaletilbudene i regi av forsvarets tros- og livssynskorps, er tilgjengelige for både forsvarets sivile og militære personell. Ta kontakt med samtalepartneren i din garnison. Du trenger ikke å ha en bestemt tro for å be om en fortrolig samtale. Vi, feltimamer, felthumanister og feltprester, er her for å møte deg som et unikt og uerstattelig individ.

 LES OGSÅ:

Fiskeridirektøren: – Forsvaret bedriver høyst selektiv lesning