Kronikk
Vi teller droner – men hvem teller kaloriene?
Norge har bygget verdens største statlige fond for kommende generasjoner. Men de vil trenge mer enn en konto i utlandet.
MATFORSYNING: Et forsvar som ikke kan mettes, er et forsvar på papiret skriver kronikkforfatteren.
Foto: Annika Byrde, NTB
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
2026 er Totalforsvarsåret. Stortinget har samlet seg om en langtidsplan for Forsvaret med en ramme på 1854 milliarder kroner – nye fregatter, ubåter, luftvern og nesten 19 milliarder til droner, autonomi og elektronisk krigføring fram mot 2036.
Samtidig dekker norsk produksjon bare drøyt en tredjedel av maten vi spiser, målt i energi og korrigert for importert kraftfôr: 36 prosent i fjor, ifølge foreløpige tall fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).
Og i en rapport fra mars i år, utarbeidet på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, slår Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fast at Norge er svært avhengig av å importere matvarer, innsatsfaktorer og drivstoff – og at «just-in-time»-logistikk og sentralisering har redusert beredskapsmarginene.
Et forsvar som ikke kan mettes, er et forsvar på papiret.
Spørsmål til landet
Totalforsvaret bygger på gjensidig støtte mellom militære og sivile i fred, krise og krig. Det betyr også at soldatene spiser det bøndene produserer. Og ikke bare norske soldater: et av målene for Totalforsvarsåret er vertslandsstøtte til allierte forsterkninger. Kommer de, skal også de ha mat.
Under «Egenberedskapsuka» ber myndighetene oss klare oss selv i minst én uke med mat og drikkevann. Det er et rimelig krav. Men det er like rimelig å stille det samme spørsmålet til landet.
FFI peker samtidig på en viktig forskjell. Svikter drivstoffet i krig, rammer det raskt Forsvarets og de alliertes operative evne. Svikt i matforsyningen utvikler seg langsommere og rammer på kort sikt først og fremst sivilbefolkningen. Det er riktig, og nettopp derfor lett å nedprioritere.
Men ingen kan love at en krig blir kort. I operativ tjeneste lærte jeg at utholdenhet ikke måles det første døgnet, men etter uker. I en utmattelseskrig er det de langsomme sviktene som avgjør.
Penger kjøper ikke mat om ingen selger
Penger kjøper bare mat når noen selger. Det så vi i 2022. Etter Russlands invasjon av Ukraina innførte land etter land eksportrestriksjoner på mat.
På det verste, i slutten av mai, var nesten 17 prosent av verdens eksport av mat og fôr, målt i kalorier, rammet av tiltak fra 23 land. Den 13. mai innførte India, verdens nest største hveteprodusent, eksportforbud på hvete med umiddelbar virkning, med henvisning til landets egen matsikkerhet. Forbudet ble stående.
Alt dette skjedde mens Norge selv var i fred. I en krise som rammer oss direkte, er spørsmålet ikke lenger hva maten koster, men om noen selger den, og om den kommer fram.
Fire avhengigheter vi ikke kontrollerer
Tallet på 36 prosent forteller dessuten ikke hele historien. Det hviler på fire avhengigheter vi ikke kontrollerer.
Den første er hender. Grøntnæringen trenger rundt 18.000 sesongarbeidere hvert år, og over 80 prosent av sesongarbeidskraften kommer fra utlandet.
Generalprøven har Norge allerede hatt: våren 2020 strammet Norge inn innreisereglene, bøndene manglet folk, og Bondelaget fryktet at det ville bli mindre norske grønnsaker og frukt i butikkene.
Den andre er fôr. Norskandelen i kraftfôret svinger med avlingene: 62 prosent i 2025, bare 51 året før. Proteinet er det svakeste leddet: soya- og rapsmel stod for 78 prosent av proteinråvarene, og råvarene kommer i hovedsak utenfra.
Den tredje er gjødsel. Fosfat og kalium til mineralgjødsel importeres, og en utredning for myndighetene har pekt på sårbarheter i forsyningen.
Den fjerde er drivstoff. Ifølge FFI er Norge avhengig av importert diesel, marin gassolje og flydrivstoff, og har bare ett raffineri. En traktor uten diesel høster ingenting.
Selv NIBIO, som beregner selvforsyningsgraden, påpeker at tallene ikke tar hensyn til utenlandsk arbeidskraft og maskinpark. 36 prosent er tallet for et normalt år – ikke for en krise.
Feilprioritering av teknologimidler
Staten har ikke glemt maten. Det tidligere beredskapslageret for korn ble avviklet i 2003, og nå bygges et nytt opp: innen 2029 skal staten eie 82 500 tonn mathvete – om lag tre måneders forbruk. Det er en god start. Men det er tre måneder, én kornsort, om tre år.
Pengene finnes, men de går ikke dit avhengigheten er størst. At teknologi virker når pengene møter et reelt problem, har melkebøndene vist:
I 2023 ble 62,9 prosent av norske kyr melket av robot, og et robotfjøs til rundt tolv millioner kroner utløser om lag fem millioner i tilskudd, ifølge NIBIO.
Men ifølge Norsk Gartnerforbund mottar grøntnæringen, den som trenger de 18.000 sesongarbeiderne, under tre prosent av budsjettoverføringene i jordbruksoppgjøret, selv om den står for om lag 20 prosent av verdiskapingen i primærleddet.
Vi kan allerede automatisere – bare ikke der vi er mest avhengige.
To tiltak for en reell beredskap
Totalforsvarsåret bør handle om mer enn øvelser. I år skal regjeringen utvikle en langtidsplan for sivil beredskap. Der bør maten få samme tyngde som dronene har fått i forsvarsplanen.
For det første: invester der avhengigheten er størst. Gjør for frukt, bær og grønnsaker det som er gjort for melka. For grønnsaker og bær kan automatiserte vertikale gårder bli hovedverktøyet: produksjon innendørs, hele året, uavhengig av vær og sesongarbeidere.
I et norsk anlegg for helautomatisert salatproduksjon gjøres all flytting og løfting av roboter. I dag produserer vi bare om lag halvparten av grønnsakene vi spiser, og rundt 6 prosent av frukten og bærene.
Men slike gårder må bygges for krisen de skal dekke. FFI ser både muligheten og prisen: automatisering kan øke selvforsyning og beredskap, men øker avhengigheten av strøm og digitale systemer. Og i Ukraina har kraftforsyningen vært et prioritert mål. Gårdene trenger derfor egen energireserve og digitale systemer som tåler bortfall. En gård som stopper når strømmen går, er ikke beredskap.
Og teknologien trenger folk som kan drifte den. Selv utdanner jeg meg innen automasjon, og har lært at en robot aldri er bedre enn den som vedlikeholder den.
For det andre: mål beredskapen ærlig. Selvforsyningsgraden måler bare kalorier. En reell beredskapsmåling må også telle hender, protein, gjødsel og drivstoff – det som faktisk stopper opp i en krise.
Norge har bygget verdens største statlige fond for kommende generasjoner. Men de vil trenge mer enn en konto i utlandet.
