Kronikk
Utfordring er ikke penger – det er kulturen
Hva er den egentlige situasjonen og de egentlige årsaker til at situasjonen i det norske forsvaret er som den er i dag?
KULTUR: Kronikkforfatteren mener at den største utfordringen nasjonen står overfor når det gjelder totalforsvaret, er vår egen kultur.
Foto: Sunniva Berggreen Kaalaas, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det er interessant å følge diskusjonen mellom Robert Mood og nå senest Gunnar Hansen i de siste utgavene av Forsvarets forum. Det har skapt hos meg en undring omkring hva som faktisk er den egentlige situasjonen og de egentlige årsaker til at situasjonen i det norske forsvaret er som den er i dag.
For det første er det antakelig åpenbart for mange av oss at situasjonen i Forsvaret hva gjelder kampevne, beredskap og utholdenhet ikke er den beste. Det skjer da allikevel en god del forbedringer, men det går for sent.
I Forsvarets forum blir det ved ulike anledninger og fra ulikt hold pekt på faktorer som manglende bevilgninger, politisk sendrektighet, manglende teknologisk fokus og lignende.
Hovedutfordringen er kultur
Min personlige oppfatning basert på mange års erfaring med logistikk i Sjøforsvaret, mange års erfaring fra det private næringsliv og masterstudier i ledelse og organisasjon – er at hovedutfordringen for oss handler om kultur.
Som de fleste vet, som har arbeidet med organisasjonskultur, er kultur svært vanskelig å endre; det krever målrettet innsats, tid og andre ressurser. Og – som et stort dilemma – er spørsmålet: Kan en endre en kultur med de samme lederne?
Personlig er jeg tilbøyelig til å svare nei.
Jeg lar poenget med å skifte ledere ligge her, og vil heller se nærmere på om og hvordan en kultur kan endres i en bestemt retning.
Jeg har sett mange eksempler på både i offentlig forvaltning, i Forsvaret og det private næringsliv, at når en omfattende planlagt og styrt organisatorisk endring skal foregå, så kaster man seg først og fremst over økonomi og organisasjonskartet.
Et betydelig fokus blir lagt på dette, men er det her en bør begynne? Er det her skoen virkelig trykker? Er penger og organisasjon det viktigste?
Kultur handler aller mest om holdninger og verdier, historie og fortellinger, tro og håp, vanetenkning og kompetanse, og kanskje også en del angst. Til det siste – angst for fremtiden for eksempel.
Dersom en er ærlig med seg selv så vet de fleste av oss – som har levd en stund – at disse faktorene er vanskelige å endre på. Jeg vil derfor påstå at den største utfordringen vi som nasjon står overfor når det gjelder totalforsvaret vårt er vår egen kultur.
Hvem er totalforsvaret til for?
Dersom jeg har et poeng her så må vi se grundigere på hvilke kulturelle faktorer vi bør sette inn støtet mot. La meg peke på noen eksempler.
Enhver organisasjon er til for en grunn – den har en hovedhensikt. En privat bedrift har en hensikt som har med kundenes behov å gjøre. Den er til for kundene – ikke primært for eiere, politikere, finansfolk og andre. Et sykehus er primært til for de syke – for pasientene; ikke for sykehusdirektørene, helsepolitikerne eller leverandørene av medisiner og utstyr.
Et totalforsvar er til for landets borgere sitt beste – ikke primært for forsvarsgrenene, generalene og admiralene, utstyrsleverandørene eller politikerne. Dette burde være selvsagt, men mange ganger får jeg en følelse av at dette enkle, grunnleggende faktum blir glemt.
Dersom vi et øyeblikk tar utgangspunkt i min påstand så har den noen implikasjoner. For eksempel:
Haster det mest med å få bygget nye fregatter eller å få bygget tilfluktsrom? Haster det mest med å få langtrekkende raketter eller reservelagre av mat og medisiner? Haster det mest med å få satt opp spesialstyrker eller sørge for et velutbygd og utstyrt Heimevern og Sivilforsvar?
Det er et dårlig svar å si «begge deler».
Detaljkontroll og byråkrati
Et annet eksempel kan være logistikk og byråkrati. Vi er vel alle rimelig enige om at logistikk er viktig; kanskje viktigere enn antall soldater, fly og fartøyer. Men mange har nok et negativt bilde av byråkrati som noe kostbart og forsinkende.
Det kan det også være, men et visst byråkrati er nødvendig for at fornuftige lover og regler blir fulgt. Dessverre er det i vår kultur lagt altfor mye vekt på detaljkontroll, detaljregler, utredning og testing.
Det være seg i forsvarssektoren som i boligsektoren og andre sektorer. I tillegg kommer en interessant effekt av en slik kulturell utvikling nemlig selvpålagte restriksjoner. Vi strever i vei med å være «den beste gutten eller jenta i EØS-klassen» og følger derfor alle intensjoner og regler og avtaler til punkt og prikke, pluss en god del til.
Nei, jeg mener ikke at vi skal gi blaffen i regler, lover og forskrifter; men vi bør i spesielle situasjoner kunne sette dem litt til side. Det blir som i et nødstilfelle å la være å følge fartsgrensene.
Det må vi kunne og tørre å gjøre med vett og forstand.
100-kronersfeil
Det er min opplevelse fra min tid i Sjøforsvaret at det var tilnærmet umulig å gjennomføre anskaffelser hurtigere enn det byråkratiet bestemte.
Og hvor mange ganger jeg har svart på Riksrevisjonens merknader om feil som var i størrelse på kroner 100, har jeg ikke tall på. Dette er noen få eksempler på atferd i en kultur som må endres.
Det kunne nevnes mange andre eksempler. At Robert Mood retter kanonene sine mot slike forhold tror jeg vi må tåle uten å gå i forsvar.
Kanskje han overdriver, men han har iallfall noen gode poeng.
