Kronikk
Hvem skal dømmes når KI spionerer for en fremmed stat?
Fremtidens spion kan være usynlig, digital og virksom døgnet rundt.
STRAFFEANSVAR: Hvem skal stå ansvarlig for spionasje utført av en maskin, spør kronikkforfatter. Bildet er fra en KI-konferanse i Shanghai tidligere i år.
Foto: Ng Han Guan, AP, NTB
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg begynte i Overvåkningspolitiet i 1982 og ble raskt involvert i Treholt-saken. Da han ble pågrepet i januar 1984, kunne vi føre ham inn til avhør, se ham i øynene og stille spørsmål.
Den neste spionen kan være umulig å arrestere.
KI-agenter kan allerede innhente informasjon, identifisere sårbarheter, påvirke beslutninger og gjennomføre digitale operasjoner langt raskere enn mennesker.
Likevel er dagens bestemmelser om etterretningsvirksomhet utformet med menneskelige aktører som det naturlige utgangspunktet. Hva skjer når deler av operasjonen utføres autonomt av en KI-agent?
Trusselen er her
Kunstig intelligens gir ikke bare nye muligheter. Teknologien kan også endre hvordan etterretning, påvirkning og digitale operasjoner gjennomføres.
Samtidig beskriver Nasjonal trusselvurdering 2026 et alvorlig sikkerhetspolitisk bilde. PST skriver at fremmede stater gjennomfører etterretningsoperasjoner og tar i bruk sammensatte virkemidler i Norge for å undergrave vår motstandsdyktighet.
Når statlige aktører allerede gjennomfører etterretningsoperasjoner mot Norge, samtidig som KI utvikles i høyt tempo, bør vi stille spørsmålet nå:
Er lovverket rustet for en situasjon der deler av etterretningsoperasjonen ikke lenger utføres direkte av mennesker?
Hvem har ansvaret når spionen er en maskin?
Problemstillingen er allerede synlig i diskusjonen om hvor grensene for straffbar etterretningsvirksomhet går.
I januar 2026 ble saken mot en norsk statsborger som var siktet for spionasje til fordel for Kina, henlagt på bevisets stilling. Statsadvokat Anne Karoline Bakken Staff uttalte at vilkårene for å ta ut tiltale etter straffelovens bestemmelser om etterretningsvirksomhet ikke var oppfylt. Hun stilte samtidig spørsmål ved om dagens bestemmelser i tilstrekkelig grad er egnet til å beskytte Norge mot fremmede staters etterretningsvirksomhet.
Det spørsmålet blir enda mer krevende når teknologien utvikler seg fra å være et verktøy mennesker bruker, til systemer som kan utføre stadig flere oppgaver med større grad av autonomi.
Når autonome systemer samler inn informasjon, kartlegger sårbarheter eller påvirker kritiske funksjoner på vegne av andre, kan ansvarsforholdene bli vanskeligere å avklare.
Hvordan skal bestemmelsene om etterretningsvirksomhet anvendes dersom selve innsamlingen utføres av en autonom KI-agent?
Det prinsipielle spørsmålet
Hvis en KI-agent kartlegger norsk kritisk infrastruktur på vegne av en fremmed stat, hvem skal da holdes strafferettslig ansvarlig?
Er det utvikleren? Den som satte systemet i arbeid? Oppdragsgiveren? Plattformleverandøren? Eller den som ga KI-agenten det opprinnelige oppdraget?
Dette er spørsmål dagens lovverk må kunne håndtere. Og dette er ikke først og fremst et teknologisk spørsmål. Det handler om ansvar, straffbarhet og nasjonal sikkerhet.
Teknologien kan gjøre avstanden mellom oppdragsgiver og handling større. Etterretningen kan skje digitalt, på tvers av landegrenser og med systemer som utfører oppgaver uten at et menneske nødvendigvis styrer hvert enkelt steg.
Da blir spørsmålet om hvem som faktisk har utført handlingen, og hvem som kan holdes ansvarlig for den, stadig viktigere.
Fra den menneskelige til den autonome spionen
Under den kalde krigen visste vi hvem vi lette etter. Spionen hadde et navn, et ansikt og en oppdragsgiver.
Fremtidens spion kan være usynlig, digital og virksom døgnet rundt.
Derfor bør vi ikke vente til den første alvorlige saken kommer før diskusjonen om ansvar begynner. Da jeg jobbet med kontraetterretning, handlet oppgaven om å finne spionen.
I fremtiden kan den største utfordringen bli å finne den ansvarlige.
Derfor bør Stortinget allerede nå avklare hvordan strafferettslig ansvar skal vurderes når autonome KI-agenter brukes til etterretning, påvirkning eller andre handlinger rettet mot norske sikkerhetsinteresser.
Hvis ikke risikerer vi at teknologien løper fra både lovverket og beredskapen, og at den første alvorlige saken blir den som avslører hvor grensen for ansvar egentlig går.
