Debatt
Nytt om navn
Meninger
Før krigen kommer må kommunen virke
Dersom staten forventer at kommunene bygger beredskap for det øvre krisespekteret, må det følge midler og kompetanse med, ikke bare nye krav.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Til daglig jobber innleggsforfatteren som beredskapsrådgiver i Nesseby kommune, men debattinnlegget inneholder hans meninger som privatperson.
Kommunene forventes i økende grad å planlegge for sikkerhetspolitiske kriser og krig.
Det er nødvendig. Men dersom staten legger flere oppgaver på kommunene uten å styrke den grunnleggende krisehåndteringsevnen i fredstid, risikerer vi å bygge beredskap på papir, ikke i praksis.
Norge befinner seg i en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. Krig i Europa, hybride trusler og cyberangrep gjør at kommunene må tenke mer alvorlig om sin rolle. Det er riktig og nødvendig.
Kommunene er nærmest innbyggerne, drifter grunnleggende tjenester og er som regel de første til å håndtere konsekvensene når noe skjer.
Men nettopp derfor må vi være varsomme: Det sterke fokuset på sikkerhetspolitiske kriser skaper en forventning om at kommunene raskt skal få på plass nytt planverk for det øvre krisespekteret, samtidig som mange fortsatt strever med de grunnleggende oppgavene.
Fredstidsberedskap er grunnmuren
Kommunal beredskapsplikt pålegger alle kommuner å forebygge, håndtere og gjenopprette etter uønskede hendelser i fredstid. Det er selve fundamentet.
Det er i fredstid kommunen bygger evnen til å varsle, mobilisere, samordne og opprettholde nødvendige tjenester under press.
Dersom en kommune ikke mestrer fredstidskriser, er det vanskelig å se hvordan den skal håndtere mer komplekse sikkerhetspolitiske kriser. En kommune som fungerer godt i fredstid, blir ikke mindre relevant i krig.
Den blir langt viktigere.
Sprekker i grunnmuren
DSBs kommuneundersøkelse 2026, som dekker 357 kommuner, viser et gjennomgående mønster av mangler i det grunnleggende beredskapsarbeidet.
Nesten en av fem kommuner har en risiko- og sårbarhetsanalyse fra 2021 eller tidligere, en analyse som ikke fanger opp de siste årenes trusler.
Tre av ti mangler en fullverdig plan for alternativ kommunikasjon ved langvarig strøm- og ekom-svikt. Og 42 prosent oppgir at beredskapsrådgiveren involveres i liten grad, eller ikke i det hele tatt, i kvalitetssikringen av reguleringsplaner.
Beredskap nedprioriteres allerede i planfasen, lenge før en krise inntreffer.
Geografisk er bildet skjevt. Finnmark og Nordland scorer dårligst på tvers av beredskapsindikatorer, tett fulgt av Troms og Møre og Romsdal.
Det gjenspeiler kommunestørrelse og tilgang på fagkompetanse: mange av disse kommunene er små, med begrenset administrasjonskapasitet og færre ansatte å fordele beredskapsansvaret på.
Det er nettopp disse kommunene som ville møte de største utfordringer i en alvorlig krise, og som nå har de svakeste forutsetningene for å håndtere den.
Flere oppgaver, samme kapasitet
Mange kommuner har allerede små fagmiljøer og begrensede ressurser. Noen har beredskapsrådgivere i deltidsstillinger, eller ansatte som håndterer beredskap i tillegg til en rekke andre oppgaver.
Kommunene skal ha helhetlig ROS-analyse, beredskapsplaner, sektorvise analyser, øvelser, evalueringer, krisekommunikasjonsplaner og evakueringsplanverk.
Nå legges det på toppen et sterkere behov for å planlegge for sikkerhetspolitiske kriser og krig.
Det er ikke galt, men vi må unngå at løsningen bare blir enda flere dokumenter. Beredskap handler ikke om antall planer. Det handler om evne til å handle.
Finland viser en annen vei
Sammenligningen med Finland er ikke urimelig. Begge landene har lovpålagt kommunal beredskapsplikt og et totalforsvarskonsept. Men ambisjonsnivået skiller seg markant.
Finland har over 50.000 tilfluktsrom med plass til nær fem millioner mennesker, en dekningsgrad på rundt 90 prosent av befolkningen.
I Norge er tilsvarende tall om lag 45 prosent, og det er ikke bygget nye tilfluktsrom siden 1998.
Men forskjellen handler ikke bare om betong. Det finske systemet er bygget rundt en helhetlig sikkerhetsmodell, kokonaisturvallisuus, der myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn er juridisk og organisatorisk forpliktet til å samarbeide.
En egen lov om forsyningsberedskap gjør næringslivet til aktiv partner som deler kostnadene. Det norske tilsynssystemet bærer til sammenligning preg av å være en kontrollmekanisme: Statsforvalteren sjekker om kommunen oppfyller kravene. Det finske er mer veiledende og koordinerende fra starten.
Hva staten konkret må gjøre
Erfaringene fra Finland peker mot tre prioriteringer. Lovgrunnlaget bør styrkes: en helhetlig modell som forplikter næringslivet som aktiv partner ville gi kommunene klarere rammer og bedre ryggdekning.
Statsforvalterens rolle bør utvikles fra tilsyn til løpende faglig veiledning, en kontrollmekanisme er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
Finansiering og ansvar må henge sammen: Dersom staten forventer at kommunene bygger beredskap for det øvre krisespekteret, må det følge midler og kompetanse med, ikke bare nye krav.
DSBs nye kontor i Kirkenes og totalforsvarsåret 2026 er positive signaler. Men de er punkttiltak. Det som trengs, er en systemendring.
Bygg nedenfra
Planer må kunne brukes. De må være forståelige, forankret, øvd og realistiske. En kommune kan ha mange planer og likevel stå svakt når krisen treffer.
Veien videre bør handle om å styrke den grunnleggende beredskapsevnen, ikke primært å skrive flere planer for krig og alvorlige kriser.
Det er først når grunnmuren er solid, at det gir mening å bygge videre. Hvis vi mener alvor med å styrke norsk beredskap, må staten være realistisk.
Kommunene kan ikke bare få flere forventinger. De må også få bedre forutsetninger.
Før krigen kommer, må kommunen virke.