Supermaktenes tidsalder er over

Etter hvert som begrepet «mellomstore makter» har fått stadig større utbredelse i løpet av det siste året, har det tvunget oss til å stille spørsmålet om hvilke land som faktisk hører til i denne gruppen. Når alt kommer til alt, burde ikke de fleste stater kunne beskrives på denne måten?

Med sin ofte siterte tale på Verdens økonomiske forum i Davos i januar blåste Canadas statsminister Mark Carney nytt liv i debatten om de skiftende maktforholdene i dagens verden.

Han mener vi er vitne til et «brudd» i den globale ordenen, et brudd som vil kreve at mellomstore makter samarbeider for å motstå økonomisk press og politisk dominans fra andre makter. Selv om han ikke nevnte USA direkte, forsto president Donald Trump umiddelbart, og med rette, at deler av Carneys budskap var rettet mot ham.

Enorme arsenaler

Men igjen: Hvordan skal de mellomstore maktene, som Carney hadde i tankene, skilles fra de andre maktene i vår tid, om i det hele tatt? Kanskje bør man begynne med å se nærmere på disse andre maktene.

Det er flere tiår siden begrepet «supermakt» ble tatt i bruk om nasjonalstater som utøvde langt større makt enn andre aktører på den globale arenaen. Etter andre verdenskrig ble dette begrepet brukt ikke bare om USA og Sovjetunionen, men også, i en svært kort periode, om det britiske imperiet.

I tiårene som fulgte, var de to ubestridte supermaktene kjennetegnet av sine enorme atomvåpenarsenaler – med titusenvis av stridshoder – og av evnen til å sende dem mot mål hvor som helst i verden i løpet av få minutter, uten mulighet til å forsvare seg mot et angrep. Disse supermaktene hadde kapasitet til å utslette motparten i løpet av en halvtime.

Åpenbare begrensninger

Etter hvert skaffet også andre stater seg atomvåpen, men ingen av dem hadde kapasitet eller vilje til å utvikle arsenaler som kunne bringe dem opp på samme nivå som de to supermaktene.

Så kom Sovjetunionens sammenbrudd, og deretter ble begrepet «supermakt» stadig mindre brukt. USA ble fra tid til annen fortsatt beskrevet som en slik makt, men i løpet av denne korte «unipolare epoken» fikk landet også en ny betegnelse: Hubert Védrine, som var Frankrikes utenriksminister fra 1997 til 2002, kalte USA for en «hypermakt» (hyperpuissance).

I dag er USA fortsatt svært mektig, og Russland råder fortsatt over enorme militære ressurser, inkludert verdens største arsenal av atomvåpen. Likevel er maktposisjonen til begge land i økende grad preget av deres åpenbare begrensninger.

Til tross for at Russland har mobilisert sitt enorme konvensjonelle militærapparat, har landet ikke lykkes i å underlegge seg det langt mindre nabolandet Ukraina. Og til tross for at Trump stadig skryter av USAs militære styrke, har hans krig mot Iran så langt ført til lite annet enn høyere oljepriser og en destabiliserende fastlåst situasjon.

Grenser for makt

At disse to maktene ikke har lykkes i å vinne de krigene de selv har valgt å innlede, viser at verken USA eller Russland lenger kan regnes som «supermakter». Er de i det hele tatt stormakter, eller hører de til syvende og sist hjemme i den samme brede kategorien av mellomstore makter?

Uansett er supermaktenes tidsalder over. Selv de landene som på papiret er de mektigste, er underlagt betydelige begrensninger. Grensene for deres makt er blitt åpenbare, enten de selv har innsett det eller ikke.

Selv om mellomstore makter varierer betydelig i størrelse og karakter, er de fleste i det minste klar over sin status. Verken India, Brasil eller Canada kan bruke militærmakt til å forme sine politiske omgivelser slik de ønsker.

I stedet må hver av dem stole på økonomisk samhandling og politisk relasjonsbygging for å utøve innflytelse. Men det samme gjelder for USA, Russland og andre større, mektigere aktører som Den europeiske union (EU).

Myk makt

Den avdøde amerikanske statsviteren Joseph Nye har fortsatt mye å lære dagens mellomstore makter. Han introduserte det kjente begrepet «myk makt» for å skille mellom overtalelse og bruk av tvang i internasjonale relasjoner.

Mens militær kapasitet gir «hard makt», kommer myk makt – det Nye kalte «tiltrekningskraft» – fra kulturell innflytelse, økonomiske bånd, diplomati, velvilje og tillit opparbeidet gjennom mange år. Kanskje kan verdens mellomstore makter defineres i tråd med dette – altså makter som først og fremst må stole på myk makt.

Selvfølgelig vil noen land fortsatt være preget av visjoner om storhet og være overbevist om at hard makt er nok til å tvinge andre land til å bøye seg for deres vilje.

Det kan ta litt tid før erkjennelsen av deres reduserte status synker inn. Men uansett hva den politiske ledelsen i Moskva eller Washington forteller seg selv, er det et faktum at verden har forandret seg. Det finnes ikke lenger noen supermakter.

Copyright: Project Syndicate, 2026. Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.

Oversatt av Marius Gustavson

Les også

Kronikk

Kjernevåpen for Europa – en illusjon

Kronikk

Hvordan MAGA håper å forderve transatlantismen

Kronikk

Hvem vil forsvare Europa?