Meniges mening
Fra usikkerhet til tilhørighet
Når informasjonen er mangelfull, risikerer vi at motiverte og ressurssterke mennesker takker nei fordi de ikke vet hva de går til.
TILLITSVALGT: Rayan Aasad er avdelingstillitsvalgt på KNM Harald Haarfagre og vet hvordan det er å være usikker på hvordan etnisk bakgrunn og religion påvirker førstegangstjenesten.
Foto: Jo Straube, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Mangfold, inkludering og like muligheter er grunnleggende verdier i det norske samfunnet, og verdier Forsvaret skal beskytte. Mangfold er også en styrke for Forsvaret.
Skal vi ha forsvarsvilje i hele befolkningen, må Forsvaret speile samfunnet vi skal forsvare.
Vi skal gi alle de samme mulighetene, men etter min opplevelse kan faktorer som etnisk bakgrunn og religion ha avgjørende betydning for den enkeltes opplevelse av tjenesten.
Jeg har selv opplevd frustrasjon og usikkerhet på grunn av dette i løpet av min tjeneste. Samtidig har jeg tatt initiativ til å stille spørsmål og søke svar. Til tross for disse erfaringene har Forsvaret gitt meg venner, minner og erfaringer for livet.
Nettopp derfor ønsker jeg å løfte denne problemstillingen – ikke for å kritisere, men for å bidra til en åpen diskusjon om hvordan vi kan bli bedre.
Mitt møte med Forsvaret
I 2024 møtte jeg til sesjon sammen med andre som i likhet med meg, hadde tilknytning et annet land. Noe av det første vi fikk vite, var at Forsvaret trengte mer tid enn vanlig for å behandle sikkerhetsklareringen vår. Vi fikk også beskjed om at det ikke var sikkert vi ville få tjenestegjøre.
Jeg har forståelse for at sikkerhetsklarering tar tid, og at Forsvaret må ivareta sikkerheten. Utfordringen er hvordan usikkerheten og konsekvensene håndteres for den enkelte.
Jeg er født og oppvokst i Norge, men likevel opplevde jeg at min etniske bakgrunn ble et hinder før jeg hadde fått muligheten til å begynne. Kort tid før innrykksdatoen min fikk jeg beskjed om at Forsvaret ikke hadde fått nok opplysninger til å sikkerhetsklarere meg.
I brevet sto det at mulighetene mine ville være svært begrenset, og jeg kunne ikke få noen garanti for hvilken stilling jeg ville få etter rekrutten. Jeg fikk derfor valget mellom å gjennomføre tjenesten med begrensninger eller takke nei.
Jeg var glad for at jeg fikk innkallingen, men usikker på hva det innebar å takke ja. Hvilke muligheter hadde jeg? Hva ville begrensningene innebære? Jeg tok sjansen og takket ja, fordi jeg var overbevist om at jeg ønsket å tjenestegjøre.
For mye er overlatt til tilfeldigheter og eget initiativ
Heldigvis for meg har jeg en venninne med minoritetsbakgrunn som allerede var et halvt år inne i førstegangstjenesten. Hun delte erfaringene og mulighetene hun hadde. Jeg ble positivt overrasket.
Det var fortsatt mange stillinger jeg kunne søke på, og de virket interessante. Jeg undersøkte hvilke muligheter som kunne være interessante for meg, og fulgte dette tett opp gjennom første del av tjenesten.
Det var tilfeldig at jeg hadde noen å spørre og sparre med.
Like muligheter kan ikke være avhengige av hvem man kjenner, hvor mye informasjon man klarer å finne på egen hånd, eller hvor mye initiativ man selv tar for å få hjelp fra dem som har kunnskapen.
Når informasjonen er mangelfull, risikerer vi at motiverte og ressurssterke mennesker takker nei fordi de ikke vet hva de går til.
Eget initiativ skal være en styrke, men det må ikke være avgjørende for om den enkelte får tilgang til informasjon, støtte og muligheter.
Min plass i Forsvaret
Tjenesten startet med at jeg var usikker på om jeg egentlig hadde en plass i Forsvaret, med tanke på min bakgrunn. Gjennom tjenesten har jeg derimot erfart at det var plass til meg.
Jeg tror også at det finnes mange andre som kunne hatt en plass i Forsvaret, men som kanskje ikke tror det på forhånd.
Som jente med minoritetsbakgrunn i Forsvaret føler jeg at jeg har blitt svært godt ivaretatt av befal, ledelse, makkere og alle jeg har møtt i løpet av min tjeneste. Jeg opplever også at min etniske bakgrunn ikke har hatt noen betydning for hvordan jeg har blitt behandlet eller for tjenesten jeg har fått.
Jeg har blitt møtt på lik linje med andre, samtidig som det har vært lagt til rette for at jeg skal kunne ivareta min tro og mine behov. Jeg får halalmat i messa, har hatt tilgang til bønnerom gjennom hele tjenesten og har fått tilpasninger under ramadan.
For meg har dette gjort at jeg har kunnet gjennomføre tjenesten på en god måte uten å oppleve at min bakgrunn har vært en hindring. Samtidig vet jeg at det er mange med minoritetsbakgrunn andre steder som ikke deler de samme opplevelsene.
Best sammen
Jeg ville ikke vært foruten året mitt i Forsvaret. Når jeg skriver dette, har jeg én måned igjen til dimisjon. For at mangfold skal bli mer enn en intensjon, må Forsvaret sørge for at informasjon og muligheter når frem til dem som trenger det.
Inkludering må ikke være avhengig av den enkeltes evne til å finne frem på egen hånd.
Vi må lytte til erfaringene til dem som berøres, og bygge videre på alt det gode som allerede gjøres. For meg handler dette ikke om å peke på alt som ikke fungerer, men om å sørge for at flere får oppleve det samme fellesskapet og den samme muligheten til å bidra som jeg har fått.
Jeg mener derfor at dette er noe det bør være mer fokus på fremover.
For som vi sier så godt her på Madla: «Best sammen». Og skal vi være best sammen, må vi sørge for at flere faktisk får muligheten til å være med.
