Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Forsvarsløftet krever flere mennesker enn Forsvaret alene kan utdanne. Kanskje er tiden inne for å tenke annerledes om hvordan vi bygger kompetanse?
Frank R. Børresen skrev nylig i Forsvarets forum om utfordringen med å rekruttere nok realfagsstudenter til Forsvarets høyskole, og rettet det spesielt mot konsekvensen for Flåteplanen.
Det er en viktig sak. Skal Forsvaret vokse slik langtidsplanen legger opp til, trenger vi langt flere mennesker med teknologisk kompetanse enn vi utdanner i dag.
Men kanskje starter vi diskusjonen på feil sted?
For mens vi diskuterer hvordan Forsvarets egne utdanningsinstitusjoner kan utdanne flere, finnes det allerede utdanningsmiljøer som har sagt: «Vi kan hjelpe».
De har fagmiljøene. De har laboratoriene. De har infrastrukturen. De har kapasitet. Og ikke minst: De har søkere.
For eksempel har den maritime utdanningsklyngen på Sunnmøre pekt på at de, med et relativt beskjedent økonomisk løft, umiddelbart kunne utdannet 50 til 100 flere årlige kandidater innen maritime fag. I den store sammenhengen er kostnaden marginal. Gevinsten kan være betydelig.
50 ekstra maritimt utdannede kandidater, det samme antallet som en komplett besetning på de store fartøyene. Årlig.
Likevel har dette i liten grad blitt en del av den nasjonale diskusjonen. Det syns jeg er interessant.
Et paradoks
Jeg har de siste årene arbeidet med flere av Forsvarets største maritime materiellprosjekter. Én erfaring går igjen: Når vi skal bygge nye fartøy, tenker vi helhetlig.
Verft, designmiljøer, teknologibedrifter, klasseselskap, forskningsinstitusjoner og leverandørindustrien er alle en naturlig del av løsningen. Ingen forventer at Forsvaret alene skal sitte på all kompetansen som trengs for å utvikle morgendagens fartøyer.
Det er i praksis totalforsvarstenkning anvendt på materiellutvikling. Vi erkjenner at Forsvaret alene verken kan bygge fartøyene, utvikle teknologien eller produsere alle komponentene. Derfor bygger vi partnerskap med industri, forskning og akademia.
Kanskje bør vi anvende den samme logikken på kompetanse?
For når det kommer til menneskene som skal bemanne, vedlikeholde og videreutvikle de samme fartøyene, ser vi ofte ut til å tenke annerledes. Da blir løsningen gjerne å utdanne mer selv.
Kanskje er ikke hovedutfordringen at Forsvaret utdanner for få. Kanskje er utfordringen at vi fortsatt forsøker å utdanne for mye selv?
Militær profesjon kan ikke outsources
Poenget er ikke at Forsvaret skal utdanne færre. Tvert imot.
Derimot tror jeg Forsvaret bør bruke mest mulig av sin utdanningskapasitet på det som bare Forsvaret selv kan utdanne: den militære profesjon. For den kan ikke outsources.
Militær ledelse, operativ forståelse, disiplin, etikk, kultur og beslutningsevne under press må utvikles gjennom militær utdanning og erfaring.
Men det betyr ikke nødvendigvis at all grunnkompetanse må gjøre den samme reisen.
En maskinist utdannet ved en maritim fagskole blir ikke mindre maskinist fordi utdanningen skjer sivilt. En ingeniør blir ikke mindre ingeniør av samme grunn.
Forsvarets oppgave er å gjøre dem til relevante spesialister for Forsvaret.
Elektrikere, maskinister, navigatører, ingeniører, sykepleiere og en rekke andre fagpersoner utdannes allerede ved sivile utdanningsinstitusjoner av høy kvalitet. Mange av disse utdanningene er utviklet i tett samarbeid med en maritim næring som i flere tiår har vært verdensledende.
Er det da viktigst hvor den tekniske grunnkompetansen er tilegnet – eller at Forsvaret evner å omsette den til militær effekt gjennom videre utdanning, praksis og operativ erfaring?
Jeg mener svaret er det siste.
Intensjonen med OMT
Kanskje var nettopp dette intensjonen da ordningen for militært tilsatte (OMT) ble innført; å gi spesialistkompetansen en tydeligere plass i Forsvaret. Det handlet om å bygge sterke fagmiljøer over tid, samtidig som offisersrollen kunne konsentreres om militærstrategisk ledelse, operasjoner og helhetlig militær virksomhet.
Kanskje bør vi derfor stille et annet spørsmål enn hvor mange flere realfagsstudenter Forsvarets høyskole skal utdanne:
Burde Sjøforsvaret bygge opp et sterkere teknisk spesialistkorps, slik at ikke all teknisk kompetanse må rekrutteres gjennom offisersutdanningen?
Det ville vært i tråd med intensjonen bak spesialistkorpset, og det kunne gjort rekrutteringsutfordringen mindre.
Likevel opplever jeg at vi fortsatt tenker overraskende mye som om den tekniske kompetansen først og fremst skal rekrutteres gjennom offisersutdanningen.
Det kan bidra til at vi binder sammen to utfordringer som ikke nødvendigvis må løses gjennom samme system: Utviklingen av militære ledere og tilførselen av tekniske spesialister. Det tror jeg ikke er bærekraftig.
Ikke fordi vi trenger færre offiserer, men fordi vi trenger langt flere av både offiserer og tekniske spesialister enn det Forsvarets egne utdanningsinstitusjoner realistisk sett kan produsere alene.
Bare Sjøforsvaret skal vokse med 1300 ansatte for å kunne dekke det fremtidige behovet.
Det handler om mer enn realfag
Kompetanse er også beredskap, og jeg tror ikke hovedutfordringen er mangel på realfagskompetanse alene. Utfordringen er heller ikke nødvendigvis at kapasiteten mangler, men at vi ikke fullt ut har organisert oss for å ta den i bruk.
Vi har et historisk forsvarsløft. Vi har sivile utdanningsinstitusjoner med kapasitet, næringsklynger som ønsker tettere samarbeid og utdanningsmiljøer som vil bidra. Vi har også en militær ordning som åpner for et sterkt spesialistkorps. Likevel ser vi fortsatt ut til å lete etter løsningene innenfor de samme strukturene som skapte utfordringen.
På samme måte som vi har bygget et totalforsvar for å mobilisere samfunnets samlede ressurser i krise og krig, bør vi også bygge en kompetanseberedskap som mobiliserer samfunnets samlede evne til å utdanne menneskene Forsvaret trenger.
Flere steder i landet ser vi allerede dette i praksis. Utdanningsinstitusjoner, næringsliv og offentlige aktører ønsker å bidra med kapasitet og kompetanse. Utfordringen er ikke først og fremst å finne ressursene, men å koble dem raskt nok til Forsvarets behov.
Paradokset er at Forsvaret i stor grad har finansieringen, men begrenset utdanningskapasitet. Samtidig har sivile utdanningsinstitusjoner både kapasitet og kompetanse, men begrenset finansiering. Mye taler for at noe av løsningen ligger i å koble disse styrkene bedre sammen.
Samtidig utfordres Forsvaret allerede i dag av mangel på personell innen flere fagområder. Når langtidsplanen legger opp til en historisk vekst, blir spørsmålet derfor ikke bare hvordan vi skal dekke morgendagens behov, men hvordan vi raskere kan ta i bruk kapasiteten vi allerede har. Spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å vente?
Et spørsmål verdt å stille
Flåteplanen handler om langt mer enn nye fartøyer og nye våpensystemer. På samme måte handler ikke kompetansegapet først og fremst om mangel på realfag, men om hvordan vi bygger, utvikler og mobiliserer kompetanse.
En betydelig del av den grunnleggende fagkompetansen Forsvaret trenger, tilbys allerede gjennom sivile utdanningsløp. Det betyr at vi sammen kan utvikle utdanningsløp som er «så sivile som mulig, og så militære som nødvendig», i tråd med Flåteplanens mantra for øvrig.
Forsvaret trenger ikke senke kravene. Forsvaret trenger å samarbeide.
Derfor tror jeg tiden er inne for å stille et spørsmål som er større enn hvor mange studieplasser Forsvarets høyskole skal ha: Hva er det egentlig Forsvaret må utdanne selv, og hva bør vi heller bygge i partnerskap med resten av samfunnet?
Hvis vi svarer godt på det spørsmålet, tror jeg vi vil bli overrasket over hvor mye av løsningen som allerede finnes.
