Det som mangler i totalforsvaret: Handlingskraft i møte med tvil

Norges totalforsvar er en av den demokratiske verdens mest avanserte beredskapsstrukturer. Beredskapslagrene er kartlagt, rollene fordelt og ansvaret avklart på tvers av sivile og militære skillelinjer. 

Sivile og militære organisasjoner vet hva oppgavene deres er når krisen rammer.

Dersom myndighetene erklærer nasjonal krisetilstand, har kommunene, nettleverandører, sykehus og frivillige organisasjoner oversikt over hva de skal gjøre.

Det er et imponerende maskineri.

Men det finnes ikke en plan som kan gi full garanti, og det er alltid en mulighet for at de involverte må gjøre endringer på grunn av uforutsette hendelser.

Handlingslammelse

Jeg har sett konsekvensene av dette på nært hold. I Donetsk i 2014 så jeg hvordan planen raknet. Toppledere, ingeniører og lokale ledere unnlot å handle. Noen evakuerte i stillhet, mens mange ble handlingslammet. 

Flere regnet med at de over dem kom til å løse problemet, så de fant ut at det var best å sitte stille i båten.

Merkbart var det også at de som klarte å utgjøre en forskjell, sjelden var de som hadde best utstyr eller de beste formelle kvalifikasjonene; men det var de som tok ansvar mens de andre ventet på ordre. 

Det er nok fristende for et stabilt demokrati i Norden å avfeie denne situasjonen som et symptom på en skjør stat. Norge er ikke Ukraina anno 2014; det er et land med et misunnelsesverdig sterkt samfunnslim, en solid rettsstat og de høyeste nivåene av tillit til offentlige institusjoner i verden. 

Likevel fører høy tillit også med seg et eget paradoksalt problem: forventningen om at staten vil komme til unnsetning. 

Når innbyggere og embetspersoner har erfart at offentlige systemer fungerer effektivt gjennom hele livet, er ryggmargsrefleksen i møte med en plutselig krise ikke panikk, men utsettelse.

Folk regner med at noen med mer autoritet, tydeligere rettslig mandat og bedre situasjonsforståelse allerede håndterer krisen. Denne forventningen er en kritisk sårbarhet når moderne hybrid krigføring er designet for å lamme kommunikasjonssystemer, skape forvirring rundt hvem som står bak, og utnytte gråsoner i loven. 

Verktøy til å handle

Norsk historie inneholder allerede en grunnleggende lærdom rundt dette. Timene før daggry den 9. april 1940, sto oberst Birger Eriksen overfor utydelige ordre, kuttede kommunikasjonslinjer og krigsskip hvis nasjonalitet ikke var offentlig bekreftet, på Oscarsborg festning.

I et rent etterlevelsesstyrt system hadde han ventet på bekreftelse, men Eriksen forsto at doktrinen ikke kunne overstyre det at han måtte handle. 

Han skjøt. Ved å gjøre det, kjøpte han også kongen og regjeringen timer som var helt nødvendige for å kunne rømme og begynne motstandskampen. 

Totalforsvaret har kommet langt i å utvikle kompetanse og sikre at folk vet hvordan de skal operere sin del av maskineriet.

Mens kompetanse gir svar på spørsmålet: «Kan denne personen gjøre oppgaven?», svarer det imidlertid ikke på: «Kommer denne personen til å handle når kommunikasjonslinjene går ned, autoritet utfordres, og ingen ordre kommer?». 

Kompetanse gir folk verktøy til å handle; lagre gir dem materiellet til å opprettholde det. Men ingen av disse to leddene fungerer uten den tredje, og mest sårbare, pilaren i Totalforsvaret: tillit. 

Norge er med rette stolt over å ha det høyeste sosiale tillitsnivået i verden, men i planleggingen rundt motstandsdyktighet blander vi ofte passiv tillit med operasjonell tillit. Passiv tillit hvisker: «Staten er kompetent, noen andre kommer til å ta seg av dette.»

Operasjonell tillit erklærer: «Staten stoler på min vurdering, og jeg gjør rett i å handle uten å vente på godkjenning først.»

Derfor bør Totalforsvaret investere i tillit, ikke som en abstrakt samfunnsdyd, men som konkret operativ evne: en institusjonell garanti for at desentraliserte initiativ støttes, og ikke straffes, av staten. 

Innfør friksjon i øvelser

Hvis Norge skal tette dette gapet, må beredskapsplanleggingen gå lenger enn fylle materiellagre, og i stedet snu oppmerksomheten mot atferdsmessig beredskap: Auftragstaktik, eller oppdragsbasert taktikk, må defineres som det fremste uttrykket for tillit i samfunnet.

Stortinget

Stortinget i historisk beredskapsøvelse

Oppdragsbasert ledelse kan ikke fortsette å være utelukkende forbeholdt militære offiserer. En kommunedirektør, en havnesjef eller en lokal telekomleder må være faglig opplært for denne rollen og være beskyttet av loven.

De må ha tillit til å kunne ta rimelige, om enn feilbarlige, beslutninger uten å vente på politisk godkjenning.

I fredstid verdsetter man konsensus og streng etterlevelse av prosedyrer, men beredskap i krig krever på sin side at man tar eierskap til risiko og at viktige beslutninger kan tas lokalt. 

Det må innføres friksjon og svikt i kommandolinjene på øvelser. Bordøvelser i fredstid er vanligvis for ryddige: det leveres presise brifinger, de juridiske rammene er på plass og handlingsrekkefølgen går ryddig for seg. 

Nøling er ikke feighet

I ekte kriser får du motstridende rapporter, desinformasjon og juridisk uklarhet. Øvelser som alltid belønner perfekt prosedyrebruk, gjør folk mer tilbøyelige til å fryse når prosedyrene svikter. 

Sivile ledere må plasseres i scenarioer der hvert mulige valg de kan ta, også medfører juridisk eller operasjonell risiko, som tvinger dem til å øve på å ta valg under usikre forhold. 

Nølingen må avstigmatiseres for å overvinnes.

Det å lete etter en utvei eller å fryse til når man møter en uforutsett krise, betyr ikke at man er feig. Det er en naturlig nevrobiologisk reaksjon. Når systemer tar lydighet og mot for gitt, er det uunngåelig at de kan bli tatt på senga av handlingslammelse. 

Ved å sette ord på institusjonell treghet og trangen til å overlate beslutninger til andre under øvelser, gir vi militære og sivile ledere verktøyene de trenger for å kunne gjenkjenne og motvirke denne nølingen i teamene sine.

Dugnad i krisetid

Dugnad kan gå fra sosial solidaritet til operasjonell handlekraft. 

Norges kultur for kollektiv innsats, dugnaden, og Heimevernets tilstedeværelse over hele landet er betydelige strategiske ressurser. Men dugnad i fredstid er organisert, harmonisk og planlagt.

Forsvaret

Brukt fem år på plassering av garasje

Totalforsvaret krever en mer selvstendig form for dugnad – en der lokalsamfunn og frivillige organisasjoner ikke venter på å bli mobilisert, men organiserer motstand og innsats nedenfra.

Norge har bygget infrastrukturen, sikret forsyningskjedene og utviklet en gjennomarbeidet administrativ struktur. Den marginale gevinsten av å legge til enda en manual eller enda et lager er nå mye mindre enn gevinsten av å trene opp befolkningens evne til å ta initiativ.

Infrastruktur kan holde stand eller bryte sammen som følge av forhold vi ikke kan kontrollere. Spørsmålet om menneskene som arbeider i og rundt denne infrastrukturen tar initiativ når alarmen går, avgjøres lenge før det. 

Det kommer til å avhenge av om de har lært å vente på tillatelse, eller blitt gitt tryggheten til å handle.

Teksten er opprinnelig skrevet på engelsk, men oversatt av redaksjonen. 

Les også

Nammo

Tester norske angrepsdroner

Oslo

Vil sette av mange millioner til tilfluktsrom

Meninger

Vi må styrke understøttelsen av militære operasjoner