Nytenking og gammel tenking

Tor Ivar Strømmen sier at vi er i 1938, og advarer mot å føre politikk og bygge forsvar som om vi fortsatt var i 1991. Samtidig blir den vedtatte langtidsplanen stadig dyrere. 

Politisk semantikk går nå i retning av å jobbe smartere og ta andre kreative grep, formuleringer som kan gi inntrykk av handlekraft, men som også kan fungere som erstatning for reelle prioriteringer.

Advarer mot luftslott

 Ambisjonene fra så sent som 2024 senkes, samtidig som verden ikke akkurat kan beskrives som stabil. Dette kan godt være velment politikk, men den er ikke virkelighetsforankret. Den flytter risiko fra beslutningstakerne og kan til slutt svekke nasjonal sikkerhet.

Forsvarssjefen peker på at mer penger ikke nødvendigvis er løsningen, og advarer mot at økte bevilgninger kan føre til luftslott. Planer må justeres, og forsvarssjefen fremhever behovet for betydelige kulturelle, strukturelle, økonomiske og teknologiske endringer for at forsvarssektoren skal forbli relevant. 

At Forsvaret må utvikle seg, er jeg delvis enig i. Problemet oppstår når «å jobbe smartere» og «å tenke nytt» forblir udefinerte slagord uten praktisk innhold, og i første rekke en eksersis i å prøve å spare penger. Dette har Forsvaret lang erfaring med, og i en sikkerhetspolitisk situasjon som ligner mer på 1938 enn 1991, er dette risikabelt.

Mer penger betyr ikke nødvendigvis å bygge luftslott. I noen tilfeller betyr det at man anskaffer det man sier man skal anskaffe, inkludert støttesystemer og logistikk for å sikre operativ drift over tid.

Skjærer med ostehøvel

Selv om teknologi påvirker krigens karakter, endrer ikke det det grunnleggende faktum at militær evne læres, tilpasses og brukes over tid. Én fugl i hånden er fortsatt bedre enn ti på taket. Teoretiske kapabiliteter på papiret har vi hatt rikelig av i Forsvaret de siste tre tiårene.

Siden 1991 har Forsvaret i grove trekk fulgt en dysfunksjonell logikk: politiske beslutninger fattes om strukturer og plattformer som senere underfinansieres. Alt skjæres ned med ostehøvel til det kun er smuler igjen. 

Dette fungerer når ambisjonen er å stille med ett fly, én fregatt eller ett kompani i internasjonale operasjoner. Det fungerer ikke dersom hele strukturen faktisk må tas i bruk for å løse de oppgavene Forsvaret er satt til å håndtere. Historisk har slike kompromisser sjelden blitt avslørt i fredstid, men i møte med krise og konflikt.

Må gjøres skikkelig

Dersom vi først bestemmer oss for å anskaffe noe, må vi gjøre det skikkelig, og betale det det faktisk koster. Det kan være teoretisk «smartere» å lease helikoptre fremfor å kjøpe dem, men dette er i praksis et kostnadsargument, ikke et argument for økt kampkraft. Reell militær effekt over tid skapes gjennom logistikk, og det er nettopp her de største kostnadene ligger. Det er også derfor det ofte er her det kuttes først.

Hvis vi mener det er en reell mulighet for at F-35-kampflyene kan bli brukt til det de er anskaffet for, er det meningsløst å ikke ha tilstrekkelige mengder reservedeler og ammunisjon tilgjengelig. Uten dette finnes det ingen utholdenhet, og dermed heller ingen reell kampkraft.

God logistikk er ikke å «tenke nytt». Det er å tenke på en god, gammel måte. Krigens natur har ikke endret seg fundamentalt. Krig er ressurskrevende, varer som regel lenger enn antatt, og krever langt mer enn det man tror på forhånd. Alt dette taler for å akseptere kostnadene forbundet med å opprettholde militære kapabiliteter, ikke for å bortforklare dem.

Alternativet er å gjøre det forsvarssjefen peker på: å finne løsninger som avviker fra de tradisjonelle.

Det kan være både nødvendig og riktig. Men også slik nytenkning må forankres i viljen til å betale prisen for faktisk operativ tilgjengelighet. Hvis ikke bygges det luftslott, gjennom den velkjenteløsningen å bruke mindre penger. Vi må ta klare valg, bruke øks og lommebok, ikke ostehøvel og strieskjorte.

Nytt og gammelt samtidig

Kanskje bør vi derfor begynne å tenke nytt om selve begrepet «å tenke nytt». Innenfor reformer og omorganiseringer har kostnadsfokusert effektivisering, ofte forkledd som ambisiøs modernisering, vært en sentral drivkraft bak nedbyggingen av kampkraft. Forsvarskommisjonens rapport gir rikelig dokumentasjon på dette.

Derfor må vi både tenke nytt og tenke gammelt samtidig. 

For selv om krigens karakter endrer seg, er krigens natur den samme. Og dersom målet er å vinne, er logistikk fortsatt avgjørende. Alt annet er i realiteten et politisk valg om å akseptere lavere operativ evne, i håp om at konsekvensene aldri materialiserer seg.

Les flere debattinnlegg her:

Meninger

Me er i 1938 – og me kan ikkje opptre som om me var i 1991

Kronikk

Operasjon Legio – lærdommer for forsvarssektoren

Meninger

Planer må justeres