Debatt
Nytt om navn
Meninger
Forsvarsevne krever både vilje og evne
Forsvarsevne kan ikke reduseres til et valg mellom moral og materiell kapasitet.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I et tilsvar til Kenneth Lies debattinnlegg tidligere denne uken skriver Jacob Børrsen at Lie tar «grunnleggende feil når han påpeker at Forsvaret ikke handler om følelser, men om evne, som om de to i det hele tatt lar seg adskille».
Børrsen hevder videre at forsvarsevne først og fremst handler om soldatens kampvilje og samfunnets vilje til å støtte opp om Forsvaret, og at ideen om at vi har en moralsk plikt til å utstyre soldatene våre med det beste og mest avanserte utstyret, er et «vulgært mantra» vi må legge fra oss.
Jeg opplever at Lie har rett i at evne er avgjørende – at Norge skal og bør ha det beste utstyret, den beste teknologien og de mest pålitelige samarbeidspartnerne – og at vi nå er inne i en epoke der realpolitikken rår høyere enn symbolpolitikk og idealisme.
Samtidig er jeg enig i Børrsens vektlegging av følelser, men opplever at han underveis glemmer sitt eget poeng: at vilje og evne ikke kan skilles fra hverandre, men er to sider av samme mynt.
Romantisk idealisme
Forsvarsevne kan ikke reduseres til et valg mellom moral og materiell kapasitet. Det er et samspill. Kampvilje og tillit oppstår ikke i et vakuum; de springer ut av institusjonell troverdighet.
Soldater har kampvilje når de vet at de får nødvendig utstyr, opplæring og støtte til å gjennomføre oppdraget. Samfunnets vilje til å bære byrdene som et forsvar krever, hviler altså på tillit til at ressursene faktisk gir reell evne til å forsvare landet.
Å skille vilje fra evne, som om moralsk styrke alene kan kompensere for manglende kapasitet, blir en form for romantisk idealisme. Det kan høres bra ut i festtaler, men i praksis undergraver det den sosiale kontrakten mellom staten, Forsvaret og individet. Når man sender unge mennesker ut i farlige oppdrag, må man samtidig kunne se dem i øynene og si: dere har fått det beste vi kan gi dere for å løse oppgaven, og komme hjem igjen.
Russisk eksempel
Dette handler ikke om luksus eller overteknologisering, men om ansvar. Evne skaper tillit, og tillit skaper vilje. Hvis soldaten opplever at institusjonen ikke stiller opp med tilstrekkelige kapasiteter, utstyr eller forberedelser, svekkes motivasjonen og lojaliteten. Kampmoralen kan heller ikke beordres frem. Den vokser ut av tilliten til at Forsvaret stiller opp med det som kreves når det gjelder.
En fersk studie fra den finske forsvarshøyskolen viser nettopp dette. Det russiske vernepliktsforsvaret ble undergravd da systemet mistet legitimitet. Den kaotiske delmobiliseringen i 2022 avslørte både mangel på utstyr og motivasjon, og soldater som ikke stolte på at staten ga dem det de trengte. Et forsvar kan se imponerende ut på papiret, men uten tillit mellom folk og stat, forvitrer det raskt sammen med dets operative funksjon.
Når ikke hovedmål
Poenget er ikke å sammenligne Norge med Russland, tvert imot, men å trekke lærdom av hvordan et mobiliseringsforsvar, uansett størrelse, svekkes når tilliten til evne svikter. Legitimitet er en strategisk ressurs.
For Norge, som nå bygger opp igjen vernepliktvolumene og reserviststyrken, burde lærdommen være klar: befolkningen må vite at systemet er rettferdig, og at utstyr, trening og politisk handlekraft faktisk er på plass. Uten tro på at Forsvaret har evnen, kan også vårt mobiliseringsforsvar vakle – selv om viljen til å forsvare landet ikke mangler.
I årets statsbudsjett konkluderte regjeringen med at Forsvaret ikke når to av sine tre hovedmål. Evnen til å holde ut i en krig vurderes som ikke tilfredsstillende, og beredskapen som mindre tilfredsstillende. Det er en brutal erkjennelse som angår oss alle: fra politisk nivå og forsvarsledelse til hver enkelt vernepliktig som skal bære konsekvensene av den.
Dette understreker hvor tett vilje og evne henger sammen. Et samfunn som stadig hører at Forsvaret mangler grunnleggende kapasiteter, risikerer å miste troen på at systemet faktisk kan levere. Og uten den troen vil heller ikke kampviljen stå uanfektet.
Respekt for oppdraget
Krigserfaringene i Ukraina minner oss også om at et moderne forsvar ikke kan reduseres til verken moral eller materiell alene. Ukrainerne kjemper med en imponerende kampvilje, men også med et desperat behov for utstyr, ammunisjon og teknologi. Viljen hadde neppe holdt stand uten den massive støtten som faktisk omsetter vilje til evne.
Når vi i Norge nå diskuterer nye kapasiteter – som de britiske fregattene som var utgangspunktet for Lies og Børrsens meningsutveksling – er det derfor ikke et «vulgært mantra» å ville gi soldatene det beste som finnes. Det er et uttrykk for respekt for både menneskene og oppdraget.
Kampvilje uten evne blir heroisme uten håp; evne uten vilje blir maskiner uten mening. Men et forsvar som klarer å forene de to, altså troen på oppdraget og tillit til utstyret, er et forsvar som faktisk kan stå løpet ut.
Mistenkeliggjøring
Forsvarsevne handler derfor ikke først og fremst om følelser, men heller ikke bare om teknologi. Den handler om å bygge en institusjon som fortjener folkets og soldatenes tillit. Og den tilliten forutsetter at vi tar både vilje og evne på alvor.
I den videre debatten om forsvar og etikk bør vi samtidig være varsomme med å tillegge hverandre skjulte politiske motiver. Spørsmål om kapasiteter, leverandører og allianser kan – og bør – diskuteres kritisk, uten at uenighet gjøres til et spørsmål om sympati eller antipati for enkeltland.
Norges forsvarsevne fortjener en debatt preget av redelighet og faglig integritet, ikke av mistenkeliggjøring.