I et nylig publisert debattinnlegg i Forsvarets forum beskriver feltimam Farhan Shah i Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK) hvordan unge soldater kan oppleve identitetsoppløsning, uro og eksistensiell smerte ved innrykk, noe som kan lede til dødsønsker.
Temaet er viktig, og intensjonen god. Åpen samtale om selvmord og psykisk smerte redder liv.
Samtidig må vi være presise når vi diskuterer selvmord i offentligheten – særlig i en militær kontekst. På dette feltet er det ikke rom for diffuse skillelinjer mellom metaforisk og faktisk fare.
«Symbolske dødsønsker»
Flere formuleringer i kronikken er egnet til å skape misforståelser, fordi de beveger seg i grenselandet mellom eksistensiell refleksjon og medisinsk risikovurdering.
Forfatteren beskriver for eksempel at mange bærer på «symbolske dødsønsker» og at dette kan være en form for indre vekst, «en kraft for å bli født på nytt».
For noen kan dette være et meningsfullt filosofisk perspektiv. Men innen det sivile psykiske helsevernet, og hos stressmestringsteamene i Forsvaret, er «dødsønske» et klinisk begrep med helt konkret betydning.
Forskning på selvmord er tydelig: Språket som omhandler selvmord påvirker hvordan mennesker forstår egne tanker, og hvor de søker hjelp.
Ved å bruke det samme begrepet – «dødsønske» – om både eksistensiell identitetstransformasjon og selvmordsfare, risikerer man at soldater ikke forstår forskjellen mellom normale livskriser og farlige symptomer. I en klinisk kontekst er selvmordstanker en risikofaktor som bør kartlegges, og det må lages en konkret håndteringsplan for å redusere faren.
En selvmordsrisikovurdering er en strukturert, klinisk prosess der helsepersonell vurderer om en person står i fare for å skade seg selv. Vurderingen omfatter samtale om selvmordstanker, planer, intensjon og tidligere hendelser, sammen med faglig vurdering av psykisk tilstand, atferd, utløsende belastninger og beskyttende faktorer.
Risikovurderinger
Målet er å skille mellom normale reaksjoner på stress og reell selvmordsfare, og deretter utforme en konkret sikkerhetsplan som beskriver varselsignaler, mestringsstrategier, hvem som skal kontaktes og hvordan tilgang til farlige midler skal begrenses.
Dette arbeidet krever klinisk utdanning og kompetanse. I Forsvaret er det psykologer, psykiatere, militærleger og annet kvalifisert helsepersonell som utfører slike vurderinger.
Tros- og livssynspersonell, befal og medsoldater har viktige roller som støtte og omsorg, men de skal ikke gjøre kliniske risikovurderinger – de skal henvise videre når en soldat uttrykker selvmordstanker.
Dette er i tråd med nasjonale og internasjonale retningslinjer samt forskning, som viser at systematiske kliniske vurderinger og sikkerhetsplanlegging er blant de mest effektive tiltakene for å forebygge selvmord.
Empati
Et annet moment i kronikken er at ens egen erfaring med mørke perioder kan gi særlig evne til å hjelpe andre. Forfatteren hevder at mennesker som har «vandret gjennom mørkets daler» i seg selv lettere kan møte andre i tilsvarende situasjoner.
Slik erfaring kan absolutt gi empati, men den er ikke en forutsetning for å kunne hjelpe en person som er i fare for å begå selvmord. Forskningen viser noe annet: Det som redder liv, er kompetanse til å vurdere risiko, stille strukturerte spørsmål og etablere sikkerhetsplaner.
Dette er ferdigheter som utvikles gjennom klinisk utdanning og systematisk trening, ikke primært gjennom personlig smerte. Å antyde at egne kriseerfaringer gir et særlig fortrinn i møte med selvmordsfare, forskyver fokus vekk fra den profesjonelle fagkunnskapen som faktisk forebygger psykisk sykdom og selvmord.
Støtte
Videre fremstår det som at feltimamen fremmer en påstand om tros- og livssynskorpset besitter en «dypere forståelse av seg selv», og dermed har en unik forutsetning for å møte meningsrelatert smerte. Det er noe uklart hvem som da er referansegruppen han sammenligner med, er det medsoldater, familie, eller forsvarets psykiske helsepersonell?
Det poengteres nemlig av Shah at FTLK bidrar med noe mer eksklusivt som kun deres faggruppe kan, nemlig «ikke om endring gjennom kliniske intervensjoner eller teknifiserte løsninger, men gjennom den langsomme, respektfulle prosessen med å bli sett av et annet menneske som vet hva det vil si å trenge et anerkjennende nærvær.»
Forskning fra både det amerikanske og britiske forsvaret viser at eksistensiell støtte kan styrke soldaters robusthet, under forutsetning av at det inngår i et helhetlig støtteapparat og gjenspeiler soldatenes eget ønske om religiøs veiledning. Men å hevde at slik innsikt er dypere eller mer egnet enn helsepersonells forståelse, er ikke forenlig med det vi vet om selvmordsforebygging.
Psykologer og psykiatere er trent i å identifisere mindre synlige risikofaktorer som individet selv – og noen ganger pårørende og samtalepartnere – ikke er klar over. Klinisk dømmekraft er ikke en subjektiv egenskap; det er et fag basert på forskning og evidensbasert praksis.
Hjelp
Et tredje og mer alvorlig problem er at kronikken i praksis anbefaler at soldater med selvmordstanker oppsøker tros- og livssynspersonell for samtale.
Forfatteren skriver ikke eksplisitt at helsepersonell skal unngås, men teksten kan tolkes slik når «dødsønsker» knyttes direkte til trosbaserte samtaler uten tydelig avgrensning. Dette er en farlig uklarhet. Ved uttrykte tanker om selvskade – uavhengig av om soldaten selv oppfatter dem som symbolske eller bokstavelige – skal helsepersonell involveres.
Dette er ikke en profesjonskamp; det er internasjonal standard. Verdens helseorganisasjon, Nato-retningslinjer og norsk militær helsedoktrine er entydige på dette.
Et annet viktig poeng her er dokumentasjon, den kvalitetskontroll og etterprøvbarhet helsepersonell underlegges gjennom plikt til journalføring.
Tros- og livssynspersonell skal ikke ivareta det kliniske ansvaret. Hvis vi blander disse rollene, risikerer vi at unge mennesker går feil sted med livstruende tanker.
Tilpasningsreaksjoner
Til sist beskriver kronikken innrykk i Forsvaret som en prosess der soldaten «rives en bort fra de strukturene og relasjonene som har definert hvem en er», og hvor en soldat kan kjenne på hjemlengsel, ensomhet, kjærlighetssorg og praktiske utfordringer som økonomi og familieforhold.
Slike reaksjoner forekommer – og for noen kan også styrkeidealene i Forsvaret oppleves som et ekstra press, selv om andre henter nettopp motivasjon og retning fra dem.
Innrykk er krevende, men å koble normale tilpasningsreaksjoner direkte til «dødsønsker» slik forfatteren gjør, gir et feilaktig bilde av intensiteten i det som for de fleste er forbigående stress.
Studier fra nordiske vernepliktmiljøer viser at mange rekrutter opplever situasjonsbetinget psykisk ubehag i innrykkets tidlige fase, samtidig som enkelte i denne perioden kan ha selvdestruktive tanker, eller andre risikofaktorer.
Derfor krever tidlig tjeneste både anerkjennelse av normale tilpasningsreaksjoner og rutiner for tidlig identifikasjon og klinisk oppfølging av dem som er i risiko. Dersom slike reaksjoner blir tolket som del av et «symbolsk dødsønske», blir skillet mellom normal stressrespons og faktisk fare uklart. Det gjør arbeidet til både militære ledere, medsoldater og helsepersonell vanskeligere.
Tydelige roller
Forsvaret er tjent med et bredt støtteapparat. Vi skal være stolte av at våre soldater kan søke støtte hos både psykolog, lege og militære ledere, og/eller støtte i tros – og livssynsspørsmål fra feltimam, feltprest eller felthumanist – alt etter hva de trenger.
Men dette mangfoldet fungerer bare hvis rollene er tydelige. Eksistensielle samtaler kan gi håp og mening. Kliniske vurderinger kan forhindre selvmord. Begge deler bør være på plass, men de må ikke blandes.
Derfor er det nødvendig å korrigere når en offentlig tekst – uansett intensjon – gir inntrykk av at egen livserfaring kan sidestilles med fagkunnskap, at tros- og livssynspersonell har en unik innsikt andre profesjoner mangler, at selvmordsfare kan håndteres uten helsepersonell, eller at normale innrykksreaksjoner bør forstås som «naturlig dødsdrift». Slike påstander er ikke forankret i forskning og tjener ikke soldatene.
Vi skylder våre unge kvinner og menn at vi møter deres smerte med varme, respekt – og faglig presisjon. Det er slik vi bygger et forsvar som både beskytter landet og menneskene som skal forsvare det.
