– Det er mye trøkk på Ahus også, men ikke helt som de siste to ukene i Kabul

– Det er mye trøkk på Ahus også, men ikke helt som de siste to ukene i Kabul.

Det forteller Lucas Ragnvald Latorre Weibel (29) når Forsvarets forum møter ham på Sessvollmoen to dager før medaljeseremonien på frigjøringsdagen.

Til daglig er han anestesisykepleier ved sentraloperasjonen på Ahus. 

I tillegg har han en beredskapsstilling som anestesi- og akuttsykepleier i pleieavdelingen til Forsvarets sanitet (Fsan).

Weibel er en av dem som mottar Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner med forgylt laurbærgren 8.mai.

Medaljen går til de som var igjen helt til slutt på feltsykehuset som Forsvarets sanitet driftet på Hamid Karzai International Airport i Kabul, og deltok under den dramatiske evakueringen og uttrekningen i augustdagene i 2021. 

I begrunnelsen står det at Weibel har vist evne til å håndtere stort press og samtidig løse krevende oppgaver over tid. Hans bidrag under håndteringen av masseskaden etter selvmordsbomben i Abbey Gate fremheves.

Ante fred og ingen fare

– Jeg satt på Deichman bibliotek og skrev på masteren min da jeg fikk vite det. Det var sjef Hæren (Lars Lervik, journ.anm) som ringte, sier Weibel om da han fikk beskjeden om at han kom til å motta medaljen. 

– Først ble jeg alvorlig redd for at jeg hadde gjort noe virkelig galt, men han ville bare gratulere. Etterpå måtte jeg ta ti minutter for å reflektere i stillhet. Det er utrolig stas, rett og slett veldig, veldig fint, sier han.

Ifølge kollega Ola Hoel Johannessen, som også har hatt Weibel som student, er han nøye og faglig interessert, og har pådratt seg breddekunnskap både i hvit og grønn tjeneste. 

– Han er flink til å oppsøke læringssituasjoner og tilegne seg ny kunnskap. Han kan bære medaljen med stolthet, sier Johannessen.

Øvelse gjør mester

I dagene før medaljeutdelingen deltok Weibel på en tre dager lang øvelse på Sessvollmoen. Der har de satt opp et feltsykehus tilsvarende det Fsan hadde i Kabul. 

– Feltsykehuset har et svært enkelt oppsett, å mestre grunnleggende medisinske ferdigheter er en forutsetning for å improvisere og skape gode løsninger. Det er essensielt når vi ikke har alle hjelpemidlene man har på vanlige sykehus, forteller Weibel.

Treningen simulerer at feltsykehuset er satt opp et sted der de er i beredskap for å ta imot pasienter over tre døgn: Det kan komme én pasient, flere eller en masseskade.

– Man blir flink på stresshåndtering, prioritering av ressurser og improvisere og se løsninger, sier han.

Taliban nærmer seg

Weibel var del av den tredje kontingenten på feltsykehuset i Kabul, og skulle etter planen være der fra mars til september 2021.

– Men det var usikkert hvor lenge oppdraget skulle vare. Endelig dato for uttrekning var usikker. Første del av perioden var rolig‚ mest preget av trening og covid, minnes han.

Men etterhvert tok Taliban mer og mer terreng.

– Vi fulgte tett med på Al Jazeera. Taliban vant stadig nye provinshovedsteder. 15. august sto Taliban utenfor Kabul. Det var spesielt, sier Weibel.

Natt til 16. august gikk første alarm. Sivile hadde kommet inn på basen. Det var bare første av en lang rekke alarmer. 

Weibel forteller at det fort ble klart for dem at de sto overfor en stor humanitær krise.

Bleieskift og kalashnikover

– Sykehuset fungerte som flyktningeleir, barnehjem og sykehus. I samarbeid med politiet driftet vi en flyktningeleir i bakgården.

Arbeidsdagene var lange, det var alltid noen som trengte hjelp. Når han ikke var på sengepost, hjalp han til i akuttmottaket eller logistikkavdelingen.

Som 25-åring hadde han ikke skiftet mye bleier i sitt liv.

– Men i Kabul sto jeg og skiftet bleier på en baby, mens skudd fra kalasjnikover gikk av i bakgrunnen. Skuddene gjennom dagene ble etter hvert som hvit bakgrunnsstøy. Det var fryktelig surrealistisk med lydene av barn og skudd, lyder som ikke hang sammen.

Bakenfor Abbey Gate

Ettermiddagen den 26. august, en dato som er kjent for mange, tok han imot en amerikansk marineinfanterist, som hadde stått i en av portene. 

De som kom derfra hadde sett så mye fælt at de ofte var apatiske og «tomme» i blikket når de ankom sykehuset.

– En flashbang hadde gått av i hendene hans og han hadde skader som krevde avansert kirurgi. Soldaten var samvittighetsfull og frustrert over å måtte bli innlagt før hjemreise, fremfor å støtte kollegaene i avdelingen sin. 

Weibel kontaktet en feltprest for å ta soldaten med til barnehjemmet drevet av UNICEF, slik at han kunne hjelpe til der.

– I det vi sier farvel kom det melding på jobbtelefonen om at en bombe har gått av i Abbey Gate og at det forventes et stort antall sårede. Den tidligere noe apatiske marineinfanteristen var nå stram i kroppen og klar for å hjelpe. Senere den kvelden så jeg ham, hendene bandasjert, geleide skadde til dit de skulle og hjelpende med det han kunne. Det var et utrolig sterkt inntrykk jeg neppe kommer til å glemme.

Alt man ikke tenker på

De siste ukene i Kabul var alt støtteapparatet rundt sykehuset tatt ned. De som var igjen, drev sykehuset helt alene.

Tre soldater fra ingeniørbataljonen i Hæren, som også mottar medalje, sammen med logistikkavdelingen og avdelingen for smitteoppsporing (PAD), ifølge Weibel avgjørende for å holde sykehuset i gang. 

– De hjalp til med vannforsyning, biologisk avfall, det elektriske anlegget, samt vedlikehold av senger. Alt man ikke tenker på som er på et sykehus. De gav oss helsepersonell forutsetningene vi trengte for å gi god pasientbehandling, sier Weidel.

Verdifull erfaring

Anestesisykepleieren sier han har tatt med seg mye fra tiden i Afghanistan. Han har alltid hatt stor interesse for førstehjelp, taktisk førstehjelp og akuttmedisin.

– Min utdannelse fra de siste sju-åtte årene kulminerte i de dagene der. Etterpå fikk jeg vite at jobben vår ble løst på en veldig god måte. Det er jeg stolt over å ha bidratt til.

Personlig har han også lært nytten av å være modig nok til å snakke om hvordan man har det. Folk reagerte forskjellig på å være i en slik surrealistisk situasjon over lengre tid.

– Jeg reagerte med å være positiv og distraherte meg selv med arbeid. Etter flere god samtaler med venner, kollegaer og familie har jeg fått reflektert og bearbeidet det man stod i de siste dagene i Kabul.

Oppdraget ga Weibel også et globalt perspektiv og gjorde han bevisst på hvor fint vi faktisk har det.

– Det som er trøbbel for oss i hverdagen er bare småtterier, eller ikke egentlige problemer. Jeg tror det er fornuftig å ta en tur ut i den store verden og se hva som skjer.

fikk du med deg disse?

Nyheter

Afghanistan-innsatsen skal evalueres

Reportasje

Norsk luftevakuering: – Kjenner krigen tett på kroppen

Nyheter

80 år siden freden etter andre verdenskrig