Meninger
Et forsvar for fred
Hvis et «sterkt» forsvar er den beste investeringen i fred, må det satses mer på soldatenes evne til å kunne leve godt med seg selv i fredstid.
FOLKERETTEN: Grunnen til at vi skal følge krigens folkerett er ikke kun fordi reglene krever det, men også fordi reglene bidrar til etisk handling, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto.
Foto: Jo Straube, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Forsvarssjefen har ved flere anledninger sagt at den beste investeringen i fred er et sterkt forsvar. Har han rett? Hvis han har rett, hva gjør forsvarsløftet med det?
Soldater i en krig opplever grusomhetene på kroppen, både fysisk og mentalt. Hva må til for at våre folk skal behandle hverandre og fienden med verdighet og respekt?
Et sterkt forsvar handler om mer enn effektive våpen og materiell som kan forsvare Norges suverenitet og verdier, og Norges evne til å være en god alliert.
Et sterkt forsvar er avhengig at de som forsvarer landet, skal være robuste, ikke bryte krigens folkerett, og kunne leve med seg selv også etter krigen.
Uten dette, har vi ikke lenger et sterkt forsvar. Forsvaret har en etisk plikt til å sørge for at de som skal kjempe opprettholder og bevarer sin menneskelighet i krig, og etter krig. Dette er ikke kun et spørsmål om at jusen skal følges, men det er et etisk og eksistensielt spørsmål.
De er ingen tvil om at dersom et sterkt forsvar skal være en god, eller den beste, investeringen i fred er det avgjørende at forsvaret styrker utdanningen av sitt personell, og dette gjøres best i fredstid, på flere nivå samtidig.
Utdanning
Dersom norske soldater skal respektere krigens folkerett er det en selvfølge at de kjenner til kravene i krigens folkerett. Den norske manualen til krigens folkerett er gjort tilgjengelig for hele Forsvarets personell og Forsvaret har økt timene rekruttene skal få opplæring.
Røde Kors sin soldatundersøkelse viser at selv om det er god oppslutning om krigens folkerett blant norske soldater er det også høy grad av usikkerhet om reglene.
Det er Forsvaret sin oppgave å sørge for at de som lærer bort reglene og særlig de som leder andre står støtt i dem. Dette må bli bedre, som påpekt av professor Cooper.
Som kjent er det ifølge krigens folkerett lov til å ta liv, dersom visse kriterier er tilfredsstilt.
Tortur er aldri lov, og krigsfanger skal behandles i tråd med krigens folkerett og grunnleggende menneskerettigheter, og med menneskets ukrenkelige verdighet. Dette kan være lettere enn sagt enn gjort, især dersom man står ansikt-til-ansikt med en krigsfange man vet har både voldtatt, torturert, og drept ens kollegaer.
Vi gjør lurt i å innrømme overfor oss selv at i en slik situasjon vil det kunne være fristende å sette til side fangens ukrenkelige verdighet og heller påføre vedkommende ekstrem smerte.
Det er menneskelig å tenke at de strafferettslige konsekvensene av å bryte krigens folkerett ikke nødvendigvis fremstår som en motivator i en slik presset og vanskelig situasjon.
Hva må til for at man allikevel respekterer kravene i krigens folkerett?
Det er nettopp utdanningen som gjøres i fredstid som skal redusere risikoen for brudd på krigens folkerett. I dette henseendet er det ikke nok at soldatene får god kjennskap til de juridiske reglene: Undervisningen av kravene i krigens folkerett må gå hånd i hånd med undervisning i etikk.
Grunnen til at vi skal følge krigens folkerett er ikke kun fordi reglene krever det, men også fordi reglene bidrar til etisk handling. Reglene skal gi beskyttelse mot grusomheter som tortur, voldtekt, og ikke-legitime drap, men også mot ens eget potensial til å begå grusomme handlinger.
Det beskytter både en selv og fienden. En god opplæring i krigens folkerett gir soldatene kunnskap om hvilke regler som gjelder, og en god opplæring i etikk hjelper soldatene til å forstå hvorfor reglene er viktig.
Sammen vil dette utvikle soldatenes karakter og moralske kompass slik at de i selve krigen lettere vil klare å respektere kravene i krigens folkerett, innerst inne vet de at dette beskytter deres menneskelighet og gjør det mulig for dem å leve gode liv etter krigen.
Et av de viktigste læringspunktene fra Røde Kors sin rapport The Roots of Restraint in War viser nettopp dette: betydningen av internalisering av verdiene som underbygger reglene, er den beste måten å styrke etterlevelse.
At norske soldater skal få en grundig utdanning er Forsvaret sin plikt. Det kan ikke overlates til den enkelte verken å lære seg kravene i krigens folkerett, ei heller reglenes etiske grunnlag.
Forsvaret gjør en forholdsvis god jobb på dette området, men det kan bli bedre. Særlig med tanke på samspillet mellom jus og etikk, som en forberedelse på en sterk karakter som skal virke i krigens grusomheter.
Ledelsens etiske ansvar
Et konkret eksempel illustrer hvorfor styrking av de etiske musklene i fredstid – også uavhengig av jussen – er en god og riktig investering.
I Afghanistan hadde norske soldater blant annet i oppdrag å støtte og lære opp Afghanske politistyrker. De ble vitne til at de afghanske politistyrkene voldtok afghanske gutter, og de hadde ikke mulighet til å gripe inn for å beskytte guttene.
All den tid det er vel kjent fra både litteratur, film og rapporter at unge gutter i Afghanistan har blitt brukt som tegutter og blitt voldtatt av eldre menn med makt, burde Forsvaret hatt en plan for hvordan soldater skal takle en situasjon hvor de blir vitne til dette.
Det er godt mulig at det å ikke gripe inn mot denne grusomheten var det beste, både for guttene og soldatene.
Men, det er en ekstrem ting å be om, at man ikke skal gripe inn for å beskytte et barn mot voldtekt. Dette er en situasjon som kan påføre det som i litteraturen kalles moralsk skade, dvs. den type problemer som oppstår når man ikke har mulighet til å handle i tråd med noen av ens dypeste verdier.
Risikoen for moralsk skade kan reduseres dersom man er forberedt på at slike situasjoner kan oppstå og ved at man har en plan for hvordan man skal takle det.
Forsvaret, og politiske ledelse, kan ikke tillate seg selv å overse slike utfordringer når de bestemmer hvilke oppdrag norske soldater skal gjennomføre. Riktig nok er en soldat en liten brikke i et stort spill, men vi må aldri glemme at disse brikkene er mennesker som skal behandles med verdighet og respekt.
Gitt en krevende verdenssituasjon med økende antall kriger, og press på krigens folkeretter det forståelig at et samlet storting støtter forsvarsløftet.
Men materiell alene ruster oss ikke for en god fred, en grundig satsing på folkerett og etikk kreves for å få et «sterkt forsvar», uten dette vil konsekvensene for Norge og den enkelte soldat vil være for store. Det har vi ikke råd til.
