Med Sverige og Finland i Nato ligger alt til rette for å gå fra koordinering mellom nasjonale initiativer til utvikling og drift av en felles militær kapabilitet.
NORDISKE VENNER: Mars 2024 var første gangen Norge, Sverige og Finland kunne øve på tvers av landegrensene etter deres inntreden i Nato. Bildet er fra Nato-øvelsen Nordic Response 2024.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Christian Berg-JensenChristianBerg-JensenKommandørkaptein, Forsvarsstaben
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Dette er den tredje og siste kronikken i en serie på tre om KI. Les første del her, og andre del her.
Annonse
Norden bør bygge en felles militær prosesseringsevne, med én organisasjon som har myndighet til å utvikle, sikre og drifte den. Samlet kan landene opprettholde et sterkere fagmiljø og holde teknologien relevant over tid.
De to foregående artiklene i denne artikkelserien tok utgangspunkt i behovet for å bearbeide informasjon mens den har operativ verdi.
I denne avsluttende artikkelen spør vi hvordan vi skal bygge denne evnen.
Egenevne nær teknologifronten
Hva som er godt nok, er en funksjon av oppgaven som skal løses og motstanderens evne. En løsning som forbedrer vårt beslutningsgrunnlag, kan fortsatt være utilstrekkelig dersom motstanderen orienterer seg raskere og bedre.
Ambisjonen må derfor være å holde prosesseringsevnen nær teknologifronten på de militære oppgavene den skal støtte.
Tenk at Forsvaret i morgen fikk bruke den fremste ChatGPT-modellen på egne graderte data. Mulighetene det gir for en stab er store, og det ville vært et kvantesprang. Så går det to år. Uten videreutvikling sitter vi fortsatt med den samme løsningen, mens både teknologien og motstanderen har gått videre.
Den første leveransen er altså begynnelsen på et vedvarende arbeid. Noen ganger vil det være nok å forbedre det vi har, mens vi andre ganger må skifte ut deler.
Et robust fagmiljø for å håndtere drift, vedlikehold og utvikling må derfor være på plass også etter at anskaffelsesprosjektet har sagt takk for seg.
Som drøftet i artikkel 2 kan vi eie dataene og ha beslutningsmyndigheten, mens leverandøren kontrollerer viktige forutsetninger for å bruke dem.
Dermed mister vi rådigheten over vår egen evne til å prosessere data og informasjon.
Om vi i en krigssituasjon skulle oppdage en alvorlig svakhet, trenger vi folk som kan gjøre noe med den. Hvis bare leverandøren kan endre løsningen, blir vår evne til å tilpasse oss avhengig av leverandørens kapasitet og prioriteringer. Dette er åpenbart ikke akseptabelt.
Altså må vi ha en egenevne. Denne egenevnen må omfatte hele kjeden og inkludere både kompetanse og infrastruktur, samt rettigheter til å gjøre nødvendige endringer. Vi vil av naturlige årsaker fortsatt være avhengige av å kjøpe maskinvare fra globale leverandører. Hva gjelder programvaren, vil åpne, kommersielle og egenutviklede modeller inngå i skiftende kombinasjoner etter hva som er behovet.
Dermed må egen modellutvikling være mulig dersom situasjonen krever det, og kritiske tjenester må fungere selv om ekstern støtte faller bort.
Norden – stort nok, tett nok
Norge er en liten nasjon i en teknologikonkurranse hvor de største statene og selskapene setter tempoet. Vi kan – og gjør – en god del på egen hånd, men å opprettholde hele kjeden nær teknologifronten over tid er nær sagt umulig alene.
Heldigvis, nær sagt, er vi ikke alene om denne virkeligheten: Sverige, Danmark og Finland står overfor den samme utfordringen.
Ved å gå hver for oss vil vi bruke betydelige summer og likevel ende med løsninger som ikke dekker det egentlige behovet. Vi må kvadruplisere de samme fagområdene. Alle blir sårbare når nøkkelpersoner slutter. Og i hvert land vil neste teknologigenerasjon konkurrere om oppmerksomheten til menneskene som allerede har hendene fulle med dagens tjenester.
Dette er suboptimalisering i det som skal bli Europas mest integrerte forsvarsregion.1
Legger vi de samme samlede budsjettene og fagmiljøene inn i én satsing, får vi et annet utgangspunkt. I en rapport utgitt av Nordisk ministerråd i 2025 beskrives Norden som verdens tiende største økonomi.2
Den økonomiske tyngden kan også brukes til å samle et militært teknologimiljø med større faglig bredde. Dette gir spesialister rom til å fordype seg, og krevende utviklingsløp kan gjennomføres uten at hele organisasjonen må legge det daglige arbeidet til side.
Det åpner også for en ambisjon nærmere behovet. Landene får sammen større mulighet til å videreutvikle store modeller, eller til å utvikle egne grunnmodeller dersom militære behov tilsier det.
Felles prosesseringsevne
Ta arbeidet med en ny modell. Den skal prøves mot militære behov, sikkerheten skal vurderes, og den skal fungere sammen med tjenestene brukerne allerede har. I parallelle nasjonale satsinger vil mye av dette arbeidet gjentas. Et felles miljø kan samle innsatsen og bruke erfaringer fra norske, svenske, danske og finske brukere til å forbedre de samme løsningene.
Det finnes også et operativt grunnlag for å gjøre dette sammen. Landene skal forstå utviklingen i samme region og kunne planlegge og operere sammen, muliggjort av Sverige og Finlands medlemskap i Nato. NORDEFCOs visjon mot 2030 omfatter da også tettere samarbeid om situasjonsforståelse, operasjonsplanlegging og kapabilitetsutvikling.3
ILLUSTRASJONSBILDE: Et felles miljø kan samle innsatsen og bruke erfaringer fra norske, svenske, danske og finske brukere til å forbedre de samme løsningene.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
En felles prosesseringsevne kan dermed bli skoleeksempelet på integrert forsvarssamarbeid i Nato, og fremme Nordens posisjon i Alliansen både politisk og militært.
Felles historie og den sikkerhetspolitiske tilliten som eksisterer mellom landene våre er særlig viktig. Siden vi med denne tilnærmingen vil overlate oppgaver som berører gradert informasjon og militær handleevne til et felles miljø, forutsetter det at vi stoler på både partnerne og organisasjonen som skal utføre arbeidet.
Det langvarige nordiske samarbeidet og fellesskapet gir et grunnlag for slike forpliktelser. Kretsen er samtidig avgrenset nok til at felles styring både er politisk og militært håndterlig.
Det gir et helt annet utgangspunkt enn eksempelvis en britisk eller tysk hovedsatsing, hvor Norge nødvendigvis ville blitt lillebror.
Én kapabilitet, samlet myndighet
Landene bør etablere og eie kapabiliteten som likestilte parter, med samme grunnleggende rettigheter og forpliktelser. Én felles organisasjon må ha ansvar og myndighet til å utvikle, sikre og drifte den.
Ansvaret må omfatte hele kjeden fra modellutvikling og sikkerhetsarkitektur til integrasjon og forvaltning av de militære tjenestene.
Dette krever at landene faktisk samler utviklingen.
Hvis Norge velger én teknisk retning og Danmark en annen, må noen senere bruke tid og penger på å få løsningene til å virke sammen. Fortsetter vi med hvert vårt utviklingsløp under en nordisk overskrift, blir mye av gevinsten borte.
Nasjonene må derfor fastsette oppdrag og rammer i fellesskap. Innenfor disse trenger organisasjonen vide fullmakter til å gjøre teknologiske og administrative valg, slik at tempoet i den teknologiske utviklingen kan følges.
Modellbytter og forbedringer må kunne gjennomføres uten store anskaffelsesprosesser eller nye, separate nasjonale beslutningsløp hver gang.
Landene må således være villige til å delegere myndigheten som kreves for å holde den felles evnen oppdatert.
Kapabiliteten bør derfor forvaltes som én helhet, med én identifiserbar kapabilitetseier og samlet myndighet gjennom hele livsløpet.
Et strategisk veivalg
At Norge skal ha nasjonal evne til å utnytte KI er åpenbart, og langtidsplanen gir fagfeltet en sentral plass i utviklingen av Forsvaret.4
Det er imidlertid stor avstand mellom den vedtatte ambisjonen og den kapabiliteten som kreves for å opprettholde militær KI-evne nær teknologifronten over tid.
Før teknologisk gjeld, nasjonale særinvesteringer og internt byråkrati låser oss til løsninger som hver for seg er for små, bør Norge derfor søke et nordisk etableringsløp. Med Sverige og Finland i Nato ligger alt til rette for å gå fra koordinering mellom nasjonale initiativer til utvikling og drift av en felles militær kapabilitet.
En fellesnordisk kapabilitet er derfor det mest realistiske virkemiddelet for å sikre hvert land varig tilgang til den prosesseringskapabiliteten som er nødvendig.
Alternativet er at vi hver for oss bruker betydelige ressurser på parallelle løsninger som ikke dekker behovet.
Muligheten til å bygge en så viktig militær kapabilitet sammen, mens organisering og tekniske veivalg fortsatt kan formes i fellesskap, er nærmest unik.
For Norge burde valget være opplagt: Norden, med én organisasjon og myndighet til å holde tempoet oppe.
Kilder og referanser
1. Forsvarsdepartementet. Norge tar over lederrolle i det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. 1. januar 2026.
