Kronikk
Vi ønsker kritisk tenkning. Men tåler vi den?
Hvor mange av oss reagerer med nysgjerrighet når de etablerte sannhetene som utfordres er våre egne?
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg og mine kollegaer får av og til spørsmålet om hvilken kompetanse som blir viktigst for Forsvaret i fremtiden.
Det er et spørsmål som burde oppta flere enn oss som jobber ved Forsvarets høgskole.
Norge investerer nå historisk store ressurser i forsvarsevnen. Bare fregattinvesteringen alene utgjør 135 milliarder kroner.
Da bør vi også spørre oss hvilken kompetanse disse investeringene trenger for å gi reell effekt.
Mitt svar er enkelt:
Kritisk tenkning
Ikke fordi teknologi ikke er og blir viktig. Tvert imot. Men uten evnen til å stille kritiske spørsmål ved informasjonen vi mottar, antakelsene vi bygger på og konklusjonene vi trekker, kommer vi heller ikke til å forstå hvordan teknologien best kan brukes.
For meg handler kritisk tenkning om nysgjerrighet og ydmykhet. Om å spørre «hvorfor?» når de fleste andre er fornøyd med svaret.
Om å utfordre egne antakelser før man utfordrer andres. Men det handler også om å lære seg det grunnleggende. Det krever hardt arbeid, og noen ganger må man lese en side flere ganger for å forstå de forskjellige perspektivene og se nye sammenhenger.
De fleste nikker anerkjennende når vi snakker om viktigheten av kritisk tenkning.
Utfordringen oppstår først når den retter søkelyset mot egne fagmiljøer, egne beslutninger eller egne oppfatninger. Da går vi lett i forsvarsposisjon.
Vi opplever det når argumenter avvises fordi de kommer fra «feil» fagmiljø eller «feil» forsvarsgren, når diskusjoner om organisering handler mer om ansvar enn effekt, eller når etablerte løsninger forsvares raskere enn alternative løsninger utforskes.
Kultur for kritisk tenkning
Men har vi egentlig en kultur der kritisk tenkning ønskes velkommen? En kultur der vi tør å utforske hverandres spørsmål? Som ledere sier vi gjerne at vi ønsker medarbeidere som utfordrer etablerte sannheter.
Men hvor mange av oss reagerer med nysgjerrighet når de etablerte sannhetene som utfordres er våre egne?
På Sjøkrigsskolen forsøker vi å utvikle evnen til kritisk tenkning hos kadettene våre. Nettopp fordi vi ønsker å utdanne offiserer og befal som kan analysere informasjon, vurdere ulike handlingsalternativer og utøve godt militært skjønn under usikkerhet og tidspress.
Etter å ha erfart hva kadettene lærer i valgemnet vårt innen KI har jeg bestemt meg for å sette høyere krav til min egen kritiske tenkning knyttet til KI.
Jeg har nemlig latt meg friste til å bare bruke KI som en sekretær, som skriver svar på e-poster, oppsummerer dokumenter og hjelper til med taler.
Jeg har nå beveget meg videre til å bruke KI som kritisk sparringspartner.
Anbefaler å prøve
Jeg startet med å spørre Copilot hva som kunne være mine største svakheter som leder ved Sjøkrigsskolen. Svarene var ikke fasiten, men de tvang meg til å reflektere over egne blindsoner og antakelser.
Jeg har også brukt tid på å utforske andre KI-verktøy. Ikke fordi jeg ønsker at teknologien skal tenke for meg, men fordi jeg ønsker å forstå både mulighetene og begrensningene den representerer.
Jeg anbefaler flere å gjøre det samme: være kritiske, men også litt mer nysgjerrige i møte med ny teknologi.
Mange peker i dag på kunstig intelligens, digital sikkerhet og autonome systemer som fremtidens viktigste kompetanseområder.
De har gode argumenter.
På Sjøkrigsskolen har vi i flere år hatt bachelor oppgaver som utforsker hvordan ny teknologi kan påvirke sjømilitære operasjoner.
Men teknologien reduserer ikke behovet for kritisk tenkning. Den forsterker det.
Begrensningene
En KI-modell kan produsere analyser på sekunder som tidligere tok timer å utarbeide. Verdien ligger ikke i at systemet gir et svar.
Verdien ligger i offiseren som evner å vurdere kvaliteten på svaret og stille spørsmålet:
Hvorfor? Og, hva hvis systemet tar feil? Den vurderingen kan vi bare ta hvis vi kan det grunnleggende og har erfaring.
Jo mer informasjon vi får tilgang til, desto viktigere blir evnen til å vurdere kvaliteten på den. Jo mer avanserte beslutningsstøtteverktøyene blir, desto viktigere blir det å forstå begrensningene deres.
Hvis Forsvaret ønsker seg selvstendige offiserer og befal med god dømmekraft, må vi ikke bare lære dem kritisk tenkning.
Vi må også være villige til å tåle konsekvensene av det.
Skjønn som inngangsverdi
Teknologi har alltid vært viktig i militærmakt og den kommer til å forme fremtidens forsvar. Men verdien av teknologien vil fortsatt avgjøres av menneskene som bruker den.
På Sjøkrigsskolen får kadettene øve og trene på ny teknologi samtidig som de må ta vurderinger hvor skjønn er inngangsverdien.
Derfor er fremtidens viktigste militære kompetanse fortsatt den samme som før: evnen til å tenke kritisk, stille gode spørsmål og være villig til å utfordre egne antakelser.
Nettopp derfor har jeg tro på en utdanningsmodell som kombinerer teori, praksis, veiledning og refleksjon.
Kritisk tenkning utvikles når teori utfordres av praksis, praksis utfordres av teori, og begge deler utsettes for god veiledning, tid til refleksjon og gode spørsmål.
Jeg vil også påstå at veiledning og refleksjon er der kritisk tenkning trenes mest direkte: hvorfor valgte du dette, hvilke antakelser lå under, og hva ville du endret på i ettertid? Her lærer både kadetter og lærere å se sine egne blindsoner, før de haster videre.
Vi trenger flere som stiller kritiske spørsmål – og så får vi trene oss på å tåle dem.
