Ny verdensorden eller ingen verdensorden?

I det øyeblikket en stor militærmakt startet en erobringskrig mot et fredelig naboland, var vi tilbake i en verden der makt hevdes gjennom vold og grenser blir trukket med blod. Det som skjedde, veltet de geopolitiske prinsippene som var rådende på slutten av 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet. Ikke-voldelige forhandlinger og fred var nå «ute»; unilaterale styrkedemonstrasjoner var «in» igjen.

Selv om det har vært mange kriger de siste tiårene, har de for det meste vært regionale i omfang og funnet sted i utkanten av de geopolitiske «bruddlinjene». Det var ikke noe som pekte i retning av et globalt Sarajevo – en krig som krevde internasjonal intervensjon, som i Bosnia på 1990-tallet, men i langt større skala. 

De automatiske stabilisatorene fungerte som de skulle. Og USA, den eneste supermakten, sto – tilsynelatende – fortsatt som garantist for orden, frem til den verdenen vi kjenner gikk opp i sømmene rett foran øynene på oss. Og det uten et bedre alternativ i sikte.

En fredelig fremtid 

Bak Putins invasjon finner vi ny-imperialistisk russisk irredentisme. Putin ønsker å omgjøre de geopolitiske rammene som har vært rådende siden Sovjetunionens kollaps. Et slikt revisjonistisk prosjekt er svært farlig fordi det innebærer en form for nasjonal selvhevdelse og dominans – endog overherredømme. Og dette krever krig, ikke bare mot mindre naboland og regionale makter, men også mot globale makter (der mye står på spill også for disse maktene, selv om de vanligvis holder seg i bakgrunnen).

Kronikk

Vi kan lære av historien i møte med Russland

Det har lenge vært åpenbart at den viktigste geopolitiske aksen i det 21. århundret vil være relasjonen mellom USA og Kina. Hvis de to supermaktene kan finne frem til en strategisk forståelse og samarbeide med hverandre, vil sannsynligheten for en fredelig fremtid øke betydelig. Hvis de to supermaktene ikke klarer det, vil det motsatte være tilfelle.

Noe som kompliserer bildet er at den gamle verdensordenen, som i hovedsak er basert på USAs liberale prinsipper og Vestens ledende rolle, er stadig mer svekket. Dette leder til en rekke spørsmål. Hva blir konsekvensene av stadig flere væpnede utfordringer av den eksisterende verdensorden? Er det mulig at Pax Americana vil måtte gi etter for et system der Kina setter premissene? Og dersom det skulle skje, vil denne prosessen være voldelig eller fredelig? Og vil dette innebære en eller annen form for gjenskapning av det gamle europeiske «pentarkiet» (fem dominerende makter), men nå på en global skala?

En ustabil verdenssituasjon

Sistnevnte virker for min del som en for mekanistisk måte å tenke på, spesielt nå som nok en alvorlig krig pågår – i Midtøsten. Hamas’ grusomme handlinger i Israel 7. oktober viser hvordan territorielle konflikter, som lenge har sydet under overflaten, kan eksplodere når mer moderne, geopolitiske omstendigheter endrer seg. Den israelsk-palestinske konflikten er ikke ny; den strekker seg tilbake til første verdenskrig og det britiske imperiet som eksisterte på den tiden. Men uten et stabilt geopolitisk rammeverk, vil andre land som kappes om global eller regional makt, lett kunne bruke slike konflikter til å fremme sine egne mål, gjerne på en fordekt måte.

Israelske tropper befinner seg nå i Gaza fordi israelere føler at de må utrydde en terrororganisasjon som lenge har fått støtte fra Iran, Israels regionale nemesis. Samtidig har USA sendt to hangarskip til det østlige Middelhavet for å forhindre at krigen sprer seg til Libanon. Der har Hizbollah, en annen iransk stedfortreder, skapt problemer for Israel ved å sende droner og avfyre raketter over grensen. Lunten, som Hamas tente 7. oktober, er langt fra slukket. 

«Vesten og resten»

Tar vi med Kinas stadig mer aggressive retorikk mot Taiwan og Kinas suverenitetskrav i Sør-Kina-havet, skjønner vi hvor ustabil situasjonen i verden er. Det som gjør bildet enda mer komplisert og utviklingen enda mer uforutsigbar, er at verden gjennomgår en omfattende transformasjon der nye linjer trekkes og nye forbindelser etableres. Det globale sør krever flere seter ved forhandlingsbordet, og nye allianser og koalisjoner, som er utenfor Vestens innflytelse, vokser frem.

Kronikk

Inntrykk fra FNs sikkerhetsråd da Russland gikk til fullskala angrepskrig

Vil en interessekamp mellom «Vesten og resten» være rammen for en verden der Vesten får stadig mindre innflytelse? Eller vil mektige politiske strømninger i Europa og USA trekke Vesten bort fra sine tradisjonelle alliansestrukturer og i en mer antidemokratisk retning? Putin satser på at USA ikke lenger vil overholde sine transatlantiske forpliktelser etter presidentvalget i 2024. Tanken på hvordan dette vil påvirke Europa, får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Det er ikke tvil om at en ny verden vokser frem. Den vil være preget ikke bare av nye forbindelser og avhengighetsrelasjoner, men også av mer usikkerhet, farlige situasjoner og krig. Stabile internasjonale relasjoner vil bli et fremmed begrep fra en svunnen tid – en tid som vi ikke satte nok pris på før den forsvant.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. Denne teksten er oversatt av Marius Gustavson.

Joschka Fischer var Tysklands utenriksminister og visekansler fra 1998 til 2005. Han var leder av det tyske partiet De grønne i nesten 20 år.

Copyright: Project Syndicate, 2023. www.project-syndicate.org

Kronikk

Midtøsten etter krigen