Luftkommando i Bodø gir Norge en sjelden mulighet

Forsvaret står overfor en ny virkelighet der komplekse trusler krever sømløs samordning på tvers av alle domener – land, sjø, luft, cyber og rom. 

Dagens kommandostruktur er ikke optimalt innrettet for å håndtere dette. 

Gjenopprettelsen av Natos luftoperasjonssenter i Bodø bør være en drivkraft for å etablere en mer enhetlig ledelse av fremtidens militære operasjoner.

Fra fellesoperasjoner til multidomeneoperasjoner

Forsvaret har gjennom flere tiår tilegnet seg betydelig erfaring med fellesoperasjoner som enkelt forklart handler om å koordinere operasjonene i de klassiske domenene land, sjø og luft. 

Dette har sammenheng med både norsk geografi og historie: En lang kystlinje og kort avstand fra hav til fjell krever tett samarbeid mellom sjø-, luft- og landstyrker. Norge var også tidlig ute med å sentralisere ledelsen av operasjonene gjennom opprettelsen av forsvarskommandoene i Nord-og Sør-Norge i 1971. Disse dannet et viktig grunnlag for utviklingen av fellesoperativ evne. 

Geografiske særtrekk og nærheten til Russland, kombinert med en aktiv invitasjonspolitikk, har gjort Norge til en viktig øvingsarena for allierte. Dermed har Forsvaret tradisjonelt vært sentralt plassert for å bidra i utviklingen av Natos nye konsepter og doktriner.

I rammen av Nato foregår det nå en utvikling fra fellesoperasjoner, (joint operations), til multidomeneoperasjoner, (multi‑domain operations – MDO): 

«Orkestreringen av militære aktiviteter, på tvers av alle domener og miljøer, synkronisert med ikke-militære aktiviteter, for å sette alliansen i stand til å levere samvirkende effekter med nødvendig tempo.»

MDO innebærer altså koordinering av militære aktiviteter på tvers av alle domener – land, sjø, luft, cyber og rom – samtidig som de synkroniseres med ikke-militære virkemidler for å oppnå felles effekt. Dette gjelder i hele konfliktspektret, fra påvirkningsoperasjoner i fredstid til høyintensive kamphandlinger. 

Doktrinene for MDO er fortsatt under utvikling, og teknologien – særlig kunstig intelligens – utvikler seg i rasende fart. Mens mye av diskusjonen handler om doktriner og teknologi, er hovedpoenget i denne artikkelen at Forsvaret bør tilpasse organisasjonen for å kunne lede MDO på en mest mulig effektiv måte.

Organisering for fremtiden

Natos kommandostruktur er i endring som følge av en tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon, og denne vil med stor sannsynlighet vedvare. Et fremtidsrettet grep er gjenopprettelsen av Natos luftoperasjonssenter (Combined Air Operations Centre 3 – CAOC 3) i Norge. Regjeringen har besluttet at senteret skal samlokaliseres med Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) på Reitan ved Bodø. 

Sjefen for CAOC 3 blir en norsk generalmajor, som i Natos kommandokjede rapporterer til Allied Air Command i Ramstein. Samtidig leder hen også norske luftoperasjoner fra Reitan.

Kommandoforhold kan endres ved behov. Forenklet kan man si at i fredstid ledes de fleste styrkene nasjonalt, i sikkerhetspolitiske kriser ofte gjennom koalisjoner, mens i krig avgis kommando til Nato. Uansett kommandoforhold kreves kompetente fagmiljøer, moderne informasjons- og kommunikasjonssystemer (IKT) og beskyttet infrastruktur for å lede MDO.

Meninger

Forsvarsplanlegging handler om ansvar

Et viktig argument for regjeringens beslutning om å samlokalisere CAOC 3 med FOH er å etablere et tyndepunkt for ledelse av norske og allierte militære operasjoner i nordområdene. Skal tyngdepunktet være i balanse, bør også den taktiske ledelsen for sjø-, land-, cyber- og romdomenet samles der. Slik kan det skapes et unikt kompetansemiljø for utvikling og ledelse av MDO. 

Oppgraderingen av IKT og beskyttet infrastruktur på Reitan, med en kostnadsramme på 6,7-9,4 milliarder kroner vil gi svært gode tekniske forutsetninger for ledelse av både norske og allierte MDO. 

I dag leder sjef FOH fellesoperasjoner ved å føre kommando over flere styrkesjefer som samtidig har ansvar for styrkeproduksjon. Dette gir stort kontrollspenn og krever store staber. 

Ved opprettelsen av CAOC 3 gjeninnføres imidlertid det klassiske skillet mellom styrkeproduksjon og operasjonsledelse: Sjefen for Luftforsvaret leder styrkeproduksjonen mens sjefen for CAOC 3 leder luftoperasjonene. Tilsvarende bør gjennomføres i de andre domenene ved å utnevne egne «domenesjefer», og for å sikre enhetlig ledelse bør disse ha sjef FOH som sin nærmeste overordnede. 

Domenesjefene bør ha ansvar for operativ planlegging, øving og gjennomføring av operasjoner, og være støttet av små spesialiserte staber. Samlokalisering muliggjør at de kan dele stabsfunksjoner som personell, etterretning, logistikk, samband, økonomi og sivil-militært samarbeid. Styrkeprodusentene vil i mindre grad ha behov for den samme kompetansen, og dermed kan stabene være både mindre og mer effektive. Samtidig spares det ressurser på IKT, infrastruktur og støtteressurser. 

Mulige innvendinger – og svar

Sårbarhet. En innvending er at konsentrasjon av operativ ledelse i ett hovedkvarter øker sårbarheten. Dette må motvirkes ved å forberede alternative deployeringssteder. Det er avgjørende at kommandostrukturen forblir intakt, uavhengig av fysisk lokasjon.

Digital samhandling. Moderne teknologi muliggjør samarbeid mellom geografisk spredte enheter. Det er imidlertid gjennom personlige møter og daglig samhandling at tillit og kompetanse bygges – og dette er selve kjernen i operasjonsledelse. Digitale verktøy kan støtte, men ikke erstatte dette.

Krigen i Ukraina

Sjefsforsker: – Putin kan bryte en våpenhvile

Synergier. Tilhengerne av dagens modell hevder at samling av styrkeproduksjon og operasjonsledelse under én sjef gir synergier ved at styrker under opptrening kan delta i operasjoner. 

Dette kan likevel skape flere utfordringer enn gevinster: Operative behov forstyrrer treningen, og styrkeoppbyggingen mister forutsigbarhet. De reelle synergiene oppstår først når domenesjefene kan konsentrere seg om å lede MDO, mens styrkeprodusentene kan bygge kampkraft uten stadige avbrudd. 

Historisk parallell. Den observante leser vil allerede ha oppdaget at denne organiseringen minner sterkt om hvordan Forsvarets operative ledelse var strukturert fra opprettelsen av forsvarskommandoene i 1971 og frem til nedleggelsen av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) i 2009. 

Tidlig på 70-tallet sto man også overfor en krevende sikkerhetspolitisk situasjon, endrede operasjonsformer og rask teknologisk utvikling. Samlokalisering førte til at man den gangen oppnådde bedre evne til ledelse, og samtidig kunne effektivisere stabene – en lærdom som er relevant også i dag. 

Enhetlig ledelse som strategisk fortrinn

Etableringen av CAOC 3 i Bodø gir Norge en sjelden mulighet. Ved å utvikle en enhetlig, samlokalisert kommandostruktur for MDO kan Forsvaret:

Forbedre samordningen på tvers av domener, redusere behovet for overlappende stabsfunksjoner og styrke evnen til å håndtere samtidige trusler i flere dimensjoner.

Norge har både historiske fortrinn og stor betydning i Nato. En samlet kommandostruktur i Bodø vil ikke bare styrke norsk forsvarsevne, men også posisjonere Norge som et tyngdepunkt i alliansens videre utvikling av MDO.

forsvaret

Oppretter liaison-stilling til næringslivet – disse har søkt

Kronikk

Russlands rekrutteringsevne er sterkere enn vi tror

Langtidsplanen

Forsvarssjefen: Store beslutninger tas i 2025 og 2026