Vi kan lære av historien i møte med Russland

Kontrafaktiske analyser burde flere statsvitere og historikere gjøre. Det er mangelvare i vår tid. Man kan lære av det, spesielt når begivenheter og beslutninger viste seg å føre aldeles galt av sted. Da kan det være nyttig å gå tilbake, og stille spørsmålet: hva hadde skjedd om så eller så var blitt gjort, i stedet for det som faktisk skjedde?

Et eksempel på slike analyser som kan være nyttig å vise til nå, fordi de har aktualitet i dagens situasjon, står offiseren og diplomaten Einar Maseng for. Han var i mellomkrigsårene stasjonert ved ambassadene både i Berlin og i Moskva - ved sistnevnte et par år inn i 2. verdenskrig.

Hvorfor ble ikke Norden én stat, er hovedspørsmålet Maseng stiller, og han går tilbake til Kalmarunionen, som ble oppløst i 1523 da svenskekongen fant det for godt å ta Sverige ut av unionen med Norge og Danmark. I et tre-binds verk som ble utgitt av Universitetsforlaget i 2005, beskriver Maseng i detalj hendelsesforløp som førte til konflikter og kriger i Nord-Europa, med årsaker til og virkninger av beslutninger tatt på statsnivå.

Særlig interessante er hans analyser som viser hvordan de nordiske land henholdsvis ble trukket inn i og holdt utenfor konflikter og kriger. Maseng får frem i lyset de diplomatiske prosesser og spill som stormaktene bedrev, og de politiske reflekser av dette som fant sted i de nordiske landene. Stormaktene spilte ofte de nordiske statene ut mot hverandre.

Fikk rett

Maseng sendte rapporter hjem fra tidlig på 1930-tallet, hvor han pekte på at historiske føringer, statslederes retorikk og særlig Adolf Hitlers budskap om den rene rases naturlige rett til livsrom, pekte mot ny krig i Europa. Han pekte også på at norsk nøytralitetspolitikk ikke ville ha den samme troverdighet i et nytt oppgjør mellom stormakter som ved utbruddet av 1. verdenskrig i 1914.

Sett fra Berlin var Norge så orientert mot Storbritannia handelspolitisk og generelt økonomisk, og det militære forsvar i så dårlig forfatning, at den erklærte norske nøytralitet ikke sto til troendes. Maseng fikk rett, og i tråd med hva som synes å være normal reaksjon overfor varslere i vårt land, ble det karrierestopp for Maseng: Han fikk sparken av utenriksminister Trygve Lie i 1945.

Maseng ble på en måte offer for å anvende sine historiske kunnskaper og analytiske evner. Når det gjelder sikkerhetspolitikken er bildet selvsagt svært annerledes i dag enn det var i mellomkrigstiden. Norge valgte medlemskap i Nato i 1949, fremfor en nordisk løsning som ble vurdert inntil det ble klart at USAs hjelpeprogram ville bortfalle om vi ikke ble medlem av alliansen.

Det er likevel likhetstrekk, som utviklingen de senere årene har vist. Etter at Sovjetunionen kollapset, Warszawapakten ble oppløst, og den enorme krigsmaskinen i øst ble fragmentert og redusert, er mellomkrigstidens bilde et godt stykke på vei sammenlignbart med dagens situasjon.

Det nasjonale forsvar er så lite i volum og har så svak operativ evne at det ikke lenger er troverdig.

Det har ført til kraftige advarsler fra kommisjoner, forsvarssjefer, nasjonal sikkerhetsmyndighet og etterretningstjenesten – ikke bare en enkelt diplomat, altså – og tilrådninger er gitt om å ta et kraftig forsvars- og beredskapsløft, militært og sivilt.

Modig

Det gjenstår å se hvor kraftig løftet blir. Regjeringen har foreløpig forpliktet seg til å nå et omforent Nato-mål om to prosent av BNP til forsvar inne 2026, et mål som for lengst burde vært innfridd. Ellers er det noen enkeltrøster som har pekt på at forsvar og beredskap nå må prioriteres, selv om det går på bekostning av andre sektorer.

Kommentar

Krigstrette demokratier?

Det er modig. Hva som blir resultatet får vi se neste år, da den nye langtidsplanen for Forsvarets skal behandles og vedtas. Forsvarspolitiske forlik, slik det også nå legges opp til, drar med seg et dårlig rykte.

Så – når Erna og Jonas får snakket sammen, slik Høyre- og Ap-ledere gjør fra tid til annen, om hvordan de skal beflitte seg på ikke å være uenige i viktige forsvarsspørsmål, og dermed har laget skjoldet mot kritikken som kommer, får vi nok dessverre se et løft som ligger et godt stykke under de tilrådninger som ble gitt før sommeren inneværende år.

Det er ingen katastrofe, egentlig, for den russiske militærmaskinen er opptatt på annet hold, og det vil ta noen år før den er tilbake i «gammel» styrke i våre nærområder – om noen gang. Trusselbildet vil anta nye former i årene fremover, og før den nye militære komponenten i bildet materialiserer seg, vil mottiltakene mot angrep i cyberdomenet måtte trappes kraftig opp, og de er heldigvis ikke så kostbare.

De krever imidlertid høy kompetanse, god koordinering og innsats over hele fjelen av militær og sivil infrastruktur, og i offentlige så vel som i private institusjoner og bedrifter.

Ringvirkninger for småstater

Hybride angrep vil vi oppleve mye av, også det over hele skalaen, og spionasje og åpenbare undergravningsoperasjoner vil kunne besvares kontant og effektivt, uten store kostnader. Her er det ikke så mye vi kan lære av kontrafaktiske analyser i et langt retrospektiv, det holder med noen få år.

Selve «hovedlaboratoriet» er krigsskueplassen i Ukraina. Vårt eget Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) ligger langt fremme. Det samme gjør de største forsvarsbedriftene Nammo og KongsbergGruppen. Våre beste folk er med i studiegrupper i Nato-regi som ser på muligheter for felles utvikling av våpenteknologi og -systemer for fremtiden. Luftvern og høyenergivåpen synes jeg personlig er av de mest relevante prosjektene vi er med i.

Der hvor kontrafaktiske analyser av den karakter Maseng gjorde kan ha mest for seg i dagens sikkerhetspolitiske bilde, er det området som synes mest tabubelagt i vårt rikspolitiske miljø. Jeg tenker på hvordan relasjoner og prosesser mellom stormakter får virkninger for småstater, in casu Norge og de øvrige nordiske stater.

Implisitt skjer det en del, som ved de avtaler som er inngått om tettere nordisk forsvarssamarbeid; det gis gode og relevante begrunnelser, men uten å trekke inn den historiske kunnskap om konsekvenser som kan følge for småstater av stormakters rivalisering og spill.

Den dagen en amerikansk president måtte bli enig med en russisk president om hvordan en krig kan avsluttes i Ukraina, og på hvilke betingelser, bør analyser og vurderinger helst skje i forkant – det vil si snarest mulig – av både sannsynlige og mindre sannsynlige implikasjoner for sikkerheten i Europa generelt, og for de nordiske land spesielt.

Vi bør helst ikke stå uforberedt. Hva vil kunne bli virkninger i Arktis, i Barentshavet, på Svalbard, på Grønland, i de danske belter, i Østersjøen og mot grensen til Finland?

Malt seg inn i et hjørne

Det er også en meget viktig utfordring å finne ut hvor mye Vladimir Putin har ødelagt av de fremherskende trekk i det russiske samfunn på det tidspunkt han kom til makten. Hva finnes fortsatt av «det gamle», den kulturen og de byråkratiene som var utfordrende nok for liberale demokratier og deres myndigheter å forholde seg til, men som det var mulig å snakke med og gjøre business med. Den nylig inngåtte avtalen om forvaltning og fordeling av fiskeressurser i Barentshavet, gir et glimt av et håp.

Disse årlige avtalene sikrer at russerne får tilgang til enorme mengder fisk uten konflikt og i forvissningen om at dyktige marinebiologer på norsk side bidrar avgjørende til at fiskeriene er bærekraftige over tid. Ved ivaretagelse av viktige egeninteresser slår fornuften gjerne inn.

Putin har malt seg inn i et hjørne. Han må kjøre sitt løp – til den bitre slutt. Det endepunktet kan inntreffe ved at han en dag bare «forsvinner», eller til den dagen han har avsluttet sin siste presidentperiode, i 2036.

Hva kan vi så regne med å se post-Putin? Hva ligger i historiske føringer, i kulturen – hva betyr moderniteten, som også gjør sitt inntog i det russiske samfunn under Putin, og hva med følgene av at den oppvoksende slekt har tilgang på informasjon fra andre kilder enn propagandaapparatet?

God tone

Det blir viktig å analysere og dra slutninger av europeiske staters erfaringer i sine relasjoner og konfrontasjoner med Russland gjennom århundrene, inkludert med Sovjetunionen 1917 - 1991. Det kan være verdt å minne om at Putin i sine to første fireårsperioder som president, fra 2000 til 2008, hadde et 30-talls møter og telefonsamtaler med amerikanske presidenter.

Kronikk

Inntrykk fra FNs sikkerhetsråd da Russland gikk til krig

Tonen var god i de aller fleste samtalene. Putin antydet allerede tidlig i sin første presidentperiode at Russland en dag burde kunne bli medlem av EU. Han flørtet sågar med at Russland kunne bli medlem av Nato. Det var talemåter som vi hørte også fra hans forgjenger, Boris Jeltsin, da forholdet mellom ham og USAs president Bill Clinton blomstret på 1990-tallet.

Det første møtet mellom Putin og USAs neste president, George W. Bush, fant sted i Slovenia i juni 2001. De to så ut til å finne tonen, og Bush inviterte Putin til nytt møte allerede i november samme år. Det var to måneder etter Al Qaidas terrorangrep i USA, og Putin inviterte til samarbeid om bekjempelse av terrorisme. Han hadde sin egen krig gående mot tsjetsjenske terrorister.

Fargerevolusjoner og vestlige krefter

Da Putin tiltrådte som president 31. desember 1999, lot han kort tid etterpå trykke en artikkel i landets største aviser, som er blitt kalt Putins politiske manifest, med overskriften «Russland ved årtusenskiftet». I utenriksdelen av manifestet beskrev Putin en multivektor-politikk, med hovedsatsing på å bygge gode relasjoner til USA og europeiske land.

Han balanserte imidlertid denne hovedlinjen med å indikere relasjonsbygging også i Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika. I lys av at Putin liker å sammenlikne seg med tsar Peter I «den store» (1682 - 1725), som åpnet Russland mot Europa for å komme ut av isolasjon og tradisjoner som hemmet økonomisk og teknologisk utvikling, var dette åpenbart Putins prosjekt for å bygge sin image som president.

Det gikk bra i noen år, men etter hvert opplevde Putin at hans invitasjon til samarbeid vestover ikke ble tatt på alvor. Han erfarte det som forgjengerne Michail Gorbatsjov og Boris Jeltsin har gitt uttrykk for: amerikansk arroganse og et brutt løfte om å avstå fra å ekspandere Nato østover.

Det kom riktignok ingen sterke protester da de tre baltiske stater ble innlemmet i Nato i 2004, men det er likevel fra rundt denne tiden man kan registrere et omslag i Putins og den russiske elites tenkning omkring forholdet til Vesten, særlig USA.

De såkalte fargerevolusjonene: Roserevolusjonen i Georgia (2003-2004), Tulipanrevolusjonen i Kirgisistan (2005) og – den mest skjellsettende – Oransjerevolusjonen i Ukraina (fra november 2004 til januar 2005), ledet Putin og makteliten i Moskva til en overbevisning om at vestlige krefter sto bak, og at et regimeskifte også i Russland kunne være et mål for disse kreftene. Det er ikke snakk om et brått skifte, men Putin må ha jobbet mye med å forberede den nye politikken.

Profesjonelt diplomati

Det spørsmål som burde vært naturlig å belyse gjennom en kontrafaktisk analyse i dag, er: Hva om Helsingforserklæringen av 1974, og alle de avtaler som er inngått senere i den ånd som hersket mellom delegater fra Warszawapakt-land og Nato-land den gangen, var blitt videreført i aktive diplomatiske prosesser etter avslutningen av den kalde krigen?

Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), som førte prosessen videre etter 1974, ble i 1995 en permanent organisasjon, OSSE, med medlemmer som favnet alle Nato-land, Russland og de tidligere sovjetrepublikker (Ukraina inkludert ), med fast representasjon på ambassadørnivå fra alle medlemsland, og med et godt bemannet, profesjonelt sekretariat i Wien. Det ville ganske sikkert vist at diplomati er mer egnet enn nedlatende retorikk og «winner takes it all»-holdning. Det ble Nato under USAs føringer, og ikke OSSE som inntok arenaen, og det ble ikke så mye diplomati ut av det.

Hvor ofte hørte jeg ikke i min tid som statssekretær amerikanerne vitse om Sovjetunionen. «Upper Volta with nukes», var en populær karakteristikk på 1980-tallet, da de neokonservative rådet grunnen i USAs utenrikspolitikk under president Ronald Reagan. Likevel var det Reagan-administrasjonen som skremte sovjetledelsen med sitt «Star Wars»-program så grundig at Gorbatsjov lot seg invitere til et møte i Reykjavik i 1986, hvor partene ble enige om store kutt i atomvåpen og en kraftig konvensjonell nedrustning.

Nå bør tiden være kommet for å forberede prosesser i forlengelsen av en våpenhvile i Ukraina, som legger vekt på profesjonelt diplomati og behersket språkbruk, og som toner ned Natos rolle og lar OSSE slippe til med full kraft på arenaen i fredsforhandlingene, med eller uten bistand fra FN-systemet. Europeerne må lære seg å stå på egne ben – og Russland er faktisk et europeisk land og aktør, historisk sett.

Bøllete regime

Nå er det tilnærmet stagnasjon ved fronten i Ukraina. Tapene har vært enorme på begge sider. Putin sier at krigen opphører når målene er nådd. Målene er vagt definert. Er det utslettelsen av den ukrainske nasjon, eller er det «bare» annektering av Krim og de fire oblastene i øst?

Putin har ressurser nok til å holde krigen gående i lang tid, og i hvert fall til han ser hvem som vinner presidentvalget i USA i november neste år. Selv er han sikker på å bli gjenvalgt i mars. Og når han nylig har latt det lekke ut på bakkanaler at han er åpen for å diskutere våpenhvile i Ukraina, så bør vi primært se det som en måte å skaffe seg litt goodwill på i befolkningen før valget. Fremmøteprosenten er viktig for Putin. Resultatet er gitt.

Kronikk

Det viktigste Hæren har sett fra krigen i Ukraina

Donald Trump skal få krigen i Ukraina avsluttet i løpet av 24 timer etter inntog i Det hvite hus i januar 2025, har han sagt. Støtten til Ukraina vil avta, og trolig stoppe helt opp. Da blinker det et blått lys for Ukraina, og de europeiske Nato-land må se i øynene at de må ta et virkelig krafttak om de skal klare utfordringene på egen hånd, konfrontert med Putins hevnmodus og aggressive adferd.

Putin har satt Russland på krigsfot; det har ikke skjedd i Nato-landene. Og om det er politisk vilje til å gjøre det, er vel mer enn tvilsomt. Uansett hva utfallet blir i Ukraina skal vi leve i mange år fremover med et bøllete russisk regime. Det er den dagen som kan komme, da vi har med to stormakter å gjøre, som begge har tilbøyelighet til å bruke militærmakt mer enn diplomati for å få det som de vil, at vi bør være forberedt sammen med våre nordiske naboer og venner til å ta ansvaret fullt ut for egen sikkerhet.

Det kan bli en opprustet og kraftig forsvarsallianse innenfor rammen av det som fortsatt er igjen av Nato. Å håpe på det beste, og forberede seg på det verste, er en god rettesnor. Norden har alle muligheter for å bli en stabiliserende geopolitisk enhet i en del av verden hvor de geostrategiske utfordringer tidvis kan bli av alvorlig karakter.

Einar Masengs tre bind burde faktisk være obligatorisk lesning for alle politikere som tar mål av seg til å lede nasjonen.

Det gjenstår forresten å se hva som blir det endelige resultat av Putins frierferd østover. Historisk er det fiendskap og ikke vennskap som har preget forholdet mellom Russland og Kina – intermessoet med Sovjetunionen var intet unntak; i 1969 var det krigshandlinger langs grenseelven Ussuri.

Det sies, litt ondsinnet, at en kineser alltid smiler, selv når han dolker deg i ryggen. Xi Jinping smiler hele tiden. Det evige vennskap vil vare så lenge Xi og hans etterkommere ser seg tjent med det – ikke en dag lenger.

Les også:

Her kan 3. verdenskrig starte