Litt krigsfrykt kan være konstruktivt

Vi snakker stadig mer om at det er usikre tider og at Norge kan bli hjemsøkt av krig. På relativt kort tid har det offisielle Norge både ved statsministeren og flere statsråder gått fra å understreke hvor trygt landet er til å minne oss på at det er en reell mulighet for krise og krig. Vi har levd i såkalt «dyp fred» i årtier og på mange måter lullet oss inn i en boble. 

Per i dag pågår det rundt 130 væpnede konflikter i mer enn 50 land, men det er som de i liten grad angår oss direkte. I hvert fall er de tilsynelatende langt unna og rammer andre mennesker og truer ikke vårt lille, fredelige land. 

Jeg tror nok at de aller fleste i befolkningen innerst inne tenker at, ja – det er urolige og skumle tider nå, men krigen kommer nok ikke hit. Det er neppe en drøy påstand å hevde at vi mentalt sett er dårlig forberedt på at krig faktisk kan ramme landet.

Ingen umulighet

Men hva hvis advarslene slår til og lang mer alvorlige kriser inntreffer, kanskje til og med direkte krigshandlinger? Hvordan bygger vi robuste holdninger og en økt mental beredskapsevne i sivilsamfunnet? 

Svaret er både enkelt og komplisert og danner en kjede: bevisstgjøring, visualisering og øvelse. Å trene opp en beredskapsevne i store grupper eller en hel befolkning er en omfattende og langsiktig jobb, men ingen umulighet hvis man tar oppgaven på alvor. Erfaringer fra krisepsykologi og nødhjelpsarbeid tilsier derimot at noen elementer er spesielt viktige. 

undersøkelse

Økende krigsfrykt blant nordmenn

Hvis vanskelige eller ubehagelige atferdsendringer skal være effektive over lengre tid må de drives ikke bare av eksterne krefter som myndigheters oppfordringer, men også av indre motivasjon og oppleves som personlig relevante og viktige. 

Med andre ord så må folk erkjenne at krig faktisk kan inntreffe i Norge og ramme oss direkte og man må forstå hvordan et slikt scenario sannsynligvis vil utspille seg og påvirke folks liv og hverdag. 

Sannsynligheten for at man greier seg brukbart i et såpass skremmende fremtidsbilde er uendelig mye større dersom man investerer i mentale og praktiske forberedelser, enn om man stikker hodet i sanden og håper på det beste.

Undervurderer befolkningen

Her ligger det politiske budskapet og en av de store utfordringene for myndighetenes arbeid med å etablere totalforsvaret: Hvordan skape en motiverende og mobiliserende virkelighetsforståelse uten å skremme folk til apati eller massehysteri? 

Jeg tror den offentlige beredskapssektoren i Norge ofte undervurderer befolkningens evne til å ta inn nye budskap og mobilisere i møter med utfordringer som rammer direkte. 

Erfaring fra mange felt viser at folk reagerer mer fornuftig og tilstrekkelig når de forstår en trussel enn når de bare mistenker den eller blir fortalt at den kanskje ikke er relevant. 

Vi er heldige i Norge med en befolkning som, i hvert fall sammenlignet med de fleste andre land, har ganske høy tillit til offentlige institusjoner. Covid-epidemien demonstrerte tydelig at folk tar til seg informasjon når det gjelder og i stor grad følger myndighetens råd og pålegg. 

Vi kan forvente at i et såpass lite, homogent og tross alt velfungerende land, vil folk i stor grad følge mer spesifikke og direkte budskap om praktiske og mentale forberedelser i møte med en usikker tid. I en eventuell krisesituasjon er det ekstremt viktig at sivilsamfunnet fortsetter å fungere så langt det lar seg gjøre, men det vil ikke skje hvis krigen kommer som julekvelden på kjerringa.

Krigens iboende natur

Skiller trusselen om krig seg mentalt sett fra andre negative framtidsutsikter som klimaendringer, nye pandemier eller finanskriser? Ja og nei. I dag ligger muligheten for krig i Norge som et ganske diffust bakteppe til det politiske ordskiftet. 

I likhet med store miljøendringer eller muligheten for at nye sykdommer kan ramme hele befolkningen, er det ikke lett å forestille hva dette faktisk kan bety for den enkelte, langt mindre hva man selv kan gjøre med situasjonen. 

På den annen side er krigens iboende natur så voldsom, konkret og ødeleggende, at det trumfer alt annet som kan ramme oss skulle det verste skje. Men nettopp dette gjør det mulig å kommunisere fremtidsbilder som virkelig kan virke mobiliserende på tanke og handling.

Erfaringer fra forskning og krisearbeid gir klare instrukser på effektiv kommunikasjon. Budskapet må være tilstrekkelig konkret og spesifikt til at det oppfattes som relevant for individets livssituasjon. Informasjon bør være kunnskapsbasert og framfor alt oppfattes som troverdig, og ikke ha et skinn av vikarierende motiver. Mange forsøker å sjekke flere kilder for å vurdere troverdighet. Uklare politiske budskap avvises fort i en krisesituasjon. 

Jeg tror politikere og myndigheter ofte undervurderer folk: De fleste er i stand til mer enn de selv tror når alvoret først setter inn. Feilaktig informasjon er ofte verre enn ingen informasjon. 

Historien er full av mislykkede informasjonskampanjer, som for eksempel Strålevernets første tåkeleggende meldinger etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Budskapet er; ta folk på alvor og gi folk tilstrekkelig og kunnskapsbasert informasjon så snart som mulig.

En hyggelig psykologisk innsikt

En passe dose krigsfrykt gir totalforsvaret en mulighet til å kommunisere klare trusselbilder og hva folk kan gjøre på et lokalt og individuelt plan. Ta for eksempel de overordnete, åpne trusselvurderingene til E-tjenesten, NSM og PST og operasjonaliserer dem på lokale plan. 

Skap en konkret forståelse for hvordan en krisesituasjon kan utspille seg i forhold til stopp i samferdsel, kommunikasjon, energibortfall, mat og vannforsyning og andre samfunnskritiske funksjoner. Forklar tydelig hvordan folk kan kartlegge egne og lokalsamfunnets kapasiteter og ressurser, bygge relasjoner med naboer og kanskje tilegne seg bedre ferdigheter selv i livsnødvendige oppgaver som førstehjelp og andre praktiske nødvendigheter. 

Men alt må øves. Alle kriser og konflikter er til syvende og sist lokale i den forstand at de rammer folk der de bor. Bevisstgjøring og visualisering av en krisepreget framtid er en teoretisk øvelse. Testen ligger i det praktiske når lokalsamfunn kommer sammen i handling, enten det arrangeres av kommunale myndigheter eller initiert av private grupper. Vi har gode tradisjoner for dugnad i Norge og nabolagsøvelser sveiser folk sammen.

I et litt dystert perspektiv på mulig krig i Norge ligger det en hyggelig psykologisk innsikt. Den mentale prosessen med å håndtere personlig vanskelige oppgaver kan være både lang og ubehagelig, men fører også til en opplevelse av mestring og mening i livet. 

Mestringsfølelse er en av de mest sentrale komponentene i livskvalitet. Og livskvalitet er en grunnpilar i gode relasjoner med andre mennesker. Jeg tenker faktisk at en passe mengde krigsfrykt kan virke både mobiliserende og samlende på et sivilsamfunn som i økende grad preges av konkurranse, prestisjejag og utenforskap for mange.

LES OGSÅ:

humor

Humor om tredje verdenskrig tar av på sosiale medier

Arendalsuka

– Vi er vitne til en fundamental militær revolusjon

Meninger

Sivilt nærvær er det første forsvar