Kronikk
VANSKELIG: Vi svikter både palestinere, israelere, regionen og oss selv hvis vi ikke prøver å løse konflikten. Bildet er fra Nusseirat-flyktningleiren etter et israelsk bombeangrep.
Foto: Adel Hana, AP
Midtøsten etter krigen
Det internasjonale samfunn har forsøkt å gjøre problemet mindre - tiden har kommet for å gjøre det større.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Både Oslo-prosessen og Abraham-protokollene var forsøk på å løse et tilsynelatende uløselig problem ved å gjøre det mindre, bryte det opp i enkeltdeler og overse det grunnleggende.
Midtøsten var for 125 år siden et puslespill av etnisiteter, religioner og stammer. Dominert av Islam, i sameksistens med kristne, jøder og andre minoriteter. 90 prosent av menneskene i dagens Libanon, Syria, Jordan, Egypt, Israel og Palestina var arabere.
Under første verdenskrig (1915) fikk Storbritannia den arabiske lederen i Mekka, Sharif Husayn, med i krigen på sin side mot løfte om en arabisk stat. Året etter inngikk britene en hemmelig plan om å dele området med Frankrike (Sykes-Picot planen). For så – i 1917 – å love sionistene et hjemland for jødene i det samme området (Balfour-erklæringen).
Drømmen om et hjemland
Etter krigen delte kolonimaktene som avtalt området mellom seg. Frankrike i nord, Storbritannia i syd - med dagens Israel og de palestinske områdene. Innvandringen til området økte på grunn av jødeforfølgelsene i Europa. Drømmen om et hjemland – en stat med trygge grenser vokste.
Dette førte til konflikt både med britene og eksisterende landsbyer. Britisk frustrasjon ble så stor at de i 1939 vurderte en felles stat i området i stedet. Sionistenes utålmodighet vokste ytterligere. Etter andre verdenskrig og Holocaust økte immigrasjonen mye og voldelige sammenstøt ble vanlige.
Det nyopprettede FN kom i 1947 med en delingsplan for området som tilbød jødene og arabere hver sin stat. Volden fortsatte å øke, inkludert terroraksjoner. Massakrene som de jødiske militsene Irgun og Lehi utførte blant annet mot den arabiske landsbyen Deir Yassin i 1948 utløste store flyktningestrømmer. Det anslås at 700.000 arabere flyktet i 1948.
Delingsplanen feilet, det brøt ut en krig som araberne tapte. 14. mai 1948 erklærte så David Ben Gurion staten Israel for opprettet, basert på linjene som da forelå. Etter forhandlinger, ledet av FN, ble fire våpenstillstander inngått med hhv Libanon, Syria, Jordan og Egypt. Siden utviklet til fredsavtaler for Egypt (1979) og Jordan (1994).
Oslo-prosessen
Mange store og små kriger er utkjempet. Den i 1967, da Israel okkuperte Golanhøydene, Vestbredden og Sinai etablerte dagens situasjon, med unntak av Sinai som ble ført tilbake til Egypt ved fredsavtalen.
De siste 56 år er fortellingen om israelsk okkupasjon, systematisk undertrykkelse av palestinerne og deres motstand. Dette har vært medvirkende til grufull terror mot Israel flere ganger. Men, det er også fortellingen om to fredsavtaler som viser mulighetene når stormaktene engasjerer seg og trekker opp et større lerret.
Oslo-prosessen delte opp konflikten og skilte ut spørsmålet om Jerusalem for å gjøre problemet mindre. Tross innledende optimisme kollapset imidlertid forsøket etter drapet på Yitzhak Rabin i 1995. Ordet Oslo er i dag nærmest et skjellsord i Israel fordi det vekker minner om land for fred katastrofen, og blant unge palestinere fordi selvstyre-myndighetene oppleves som en korrupt, forlenget arm av okkupasjonsmakten.
Norsk og internasjonal passivitet har dessverre i realiteten bidratt til å styrke Hamas, undergrave selvstyre-myndighetene og lagt til rette for en dramatisk utbygging og ekspansjon av israelske bosettinger på Vestbredden.
Urealistisk to-statsløsning
Israel som stat ble altså etablert med svik og vold, for å bli videreført med systematisk fordrivelse og undertrykkelse av det palestinske folk, møtt med motstand og terror. Det er ingen grunn til å bli forundret over at det kommer eksplosjoner ei heller at motreaksjonen, drevet frem av både hybris og behov for hevn etter 7. oktober, ble voldsom.
At Netanyahu og hans ytterliggående regjering griper mulighetene Hamas skapte 7. oktober, til å omforme Gaza og samtidig fordrive flest mulig palestinere fra Vestbredden, er heller ikke egnet til å overraske.
Det som overrasker meg er at norske og internasjonale politiske ledere, i all sin avmakt, søker tilflukt bak en urealistisk to-statsløsning som eneste utgangspunkt for veien videre. Mye skjer som ikke kommer ut i offentligheten, forteller erfarne diplomater. Jeg håper inderlig dette ikke betyr at president Biden og andre statsledere løper Netanyahus ærend, men er ikke sikker.
USA må lede an
Dwight D. Eisenhower etablerte som tankegang, i møte med sin tids fundamentale utfordringer, at dersom et problem ikke kan løses, må du gjøre det større. I Midtøsten er det tilsynelatende uløselige problemet like rettigheter for palestinere og israelere i det samme området.
Vi må derfor starte med å erkjenne at dagens kurs viker unna problemet og leder til mer terror, større kriger og mest sannsynlig slutten på Israel som demokratisk stat.
Dernest må vi fastslå like rettigheter for alle som utgangspunkt. Så kan den innsatsen Eisenhower oppfordret til skyte fart i dialog mellom lokale ledere, men lagt til rette av USA. Ikke bare USA, Frankrike og Storbritannia, men også Egypt, Jordan, Saudi-Arabia, til og med Iran må involveres og lyttes til.
USA må lede an i regionen, ikke bare dilte etter Netanyahus fundamentalistiske regjering. Vi kan starte med å trekke opp endelig grense mellom Libanon og Israel for å sikre fredsavtale i Nord. Saudi-Arabia kan lede de dominerende Sunni-statene i å ta et økonomisk og praktisk ansvar for Gazas fremtid sammen. Når så Israel avvikler ulovlige bosettinger på Vestbredden er vi i gang for alvor.
Hvorvidt arbeidet ila 5-10-20 år leder oss frem til like rettigheter i en føderasjon, ingen grenser i et område administrert av det internasjonale samfunn, en felles stat, to stater eller andre løsninger vil tiden vise, men vi svikter både palestinere, israelere, regionen og oss selv hvis vi ikke prøver.
