Er vi forberedt på å sette samfunnet på krigsfot?

Det synes å være enighet om at vi står overfor en farlig og usikker sikkerhetspolitisk situasjon. Dette fremholdes både fra ansvarlige myndigheter og fagfolk.

Selv om det ikke er noen umiddelbar militær trussel, er det enighet om at vi må være forberedt. Mest sannsynlig er omfattende hybride angrep eller sabotasjeaksjoner som vi allerede har erfart i flere allierte land.

Likevel er det lite søkelys på hvordan vi kan heve beredskapen, og om nødvendig sette samfunnet på krigsfot.

Det gjelder både militære og sivile tiltak. Beslutningene vil oppfattes som dramatiske, fordi vi fremdeles lever i en tilstand preget av ro og forutsigbarhet, og krig oppfattes som nærmest utenkelig, selv om den internasjonale sikkerhetssituasjonen er vesentlig forringet.

Størst mulig grad av konsensus er svært viktig i en krise, og myndighetene må bidra til størst mulig grad av enighet i samfunnet og samtidig vise handlekraft.

Regjeringen må derfor ha utvidede fullmakter i krise og krig, men bør alltid konsultere med Stortinget hvis det er mulig. Vi må unngå at beredskapstiltak må underlegges en omstendelig offentlig beslutningsprosess.

Inngripende tiltak i folks hverdag

Mange typer beredskapstiltak vil virke inngripende i folks daglige virke. Dette gjelder blant annet folk som har beredskapsfunksjoner i militære stillinger og i totalforsvarssammenheng.

Kronikk

Hvor ble det av den europeiske forsvarsunionen?

Inndragelser av permisjoner og innkalling av reservister og heimevernsmannskap vil måtte vurderes. I noen tilfeller vil det også gjelde folk eller bedrifter som vil bli påvirket av rekvisisjoner eller endrede offentlige prioriteringer.

I krig vil dette nødvendigvis bli vesentlig utvidet. Man kan tenke seg alt fra evakuering av utsatte områder til rasjonering av viktige varer og tjenester. Helsetjenester må i noen grad omfordeles til fordel for militære behov. All sivil virksomhet vil måtte tilpasses militære behov og sikkerhetshensyn.

Dette er noe av bakteppet for de vurderinger som må gjøres i håndteringen av en alvorlig sikkerhetspolitisk krise.

Mye står på spill, og mange tiltak kan være tidskritiske. 2026 er totalforsvarsåret, og det er bra at totalforsvaret prioriteres høyere enn før. Blant annet er det gjennomført en større totalforsvarsøvelse. Men det bør også gjennomføres mer grunnleggende tiltak og prioriteringer.

Behov for ny beredskapslovgivning

Antakelig er det også behov for å vurdere beredskapslovgivningen igjen. Samfunnet har endret seg fundamentalt i løpet av få år.

Digitalisering og globalisering medfører ny sårbarhet og nye utfordringer i en krisesituasjon. Hvis vi allerede i fredstid har en robust lovgivning som gir Regjeringen vide fullmakter i krise og krig, vil det være lettere å oppnå forståelse i samfunnet når tiltak må gjennomføres.

Det er også behov for mer omfattende planverk for rekvisisjon av tjenester og personell, ikke minst på fagfelt som er sårbare for hybride angrep. Det vil antakelig være behov for inngripende sikringstiltak i mange deler av samfunnet.

Kanskje må man også vurdere tiltak for informasjonskontroll i krisesituasjoner for å unngå hybride angrep.

Vårt moderne samfunn er ekstremt sårbart. Det gjelder både elektrisitetsforsyning, olje- og gassproduksjon og kommunikasjon. Digitaliseringen preger nesten alle funksjoner i vårt samfunn, og det er grunn til å frykte at store deler av infrastrukturen relativt lett kan settes ut av funksjon.

Globaliseringen og Schengen-samarbeidet har medført at myndighetene har liten kontroll med personer som er i landet til enhver tid. Det er lett for en motstander å kartlegge vår infrastruktur og skaffe seg innsikt i vår sårbarhet.

Eksempelvis er det et stort antall utenlandske og russiske mannskaper på fartøy som opererer langs kysten. Dette kan lett utnyttes for å forberede alvorlig sabotasje, eller iverksette hybride trusler og angrep.

Det vil ikke være lett å stadfeste med sikkerhet om en eller flere fiendtlige stater eller kriminelle grupper står bak slike angrep. Det vil heller ikke være enkelt å vite om slike aksjoner er forberedelse til større væpnede angrep, eller mer isolerte hendelser.

Styrk Heimevernet og politireserven

Det er behov for et sterkere forsvar, og det er lagt et godt grunnlag med den nye forsvarsplanen. Gitt de store sikringsbehovene er det også nødvendig å sette søkelys på sivile støttefunksjoner og Heimevernet. Det trengs bedre vakt og sikring både i militær og sivil sektor.

Faren for hybride angrep, infiltrasjon og sabotasje i en krisesituasjon krever nye tiltak.

Heimevernet bør derfor utvides betydelig. Heimevernet bør også gis muligheter til å operere droner for å få bedre evne til overvåking og situasjonsforståelse. Politireserven bør gjenopprettes og koordineres med Heimevernets oppgaver. Heimevernet og politireserven vil også kunne nyttes for å legge forholdene til rette for mottak og understøttelse av allierte forsterkninger.

Vakthold langs kysten

Tilsvarende er det påkrevet med bedre sikring og vakthold langs kysten. Etter at Sjøheimevernet ble nedlagt, er det svært få enheter som kan settes inn for vakthold og observasjon i viktige kystområder.

Kronikk

Forsvaret trenger et samfunn rundt seg

En mulighet er å rekvirere et større antall fartøyer med besetning som kan innkalles i en krisesituasjon når beredskapen må heves. Slike maritime sikringsstyrker kan for eksempel underlegges Kystvakten og gis begrenset politimyndighet i samarbeid med påtalemyndigheten.

Under den kalde krigen hadde vi i Norge en desentralisert struktur i Hæren med distriktskommandoer og i Sjøforsvaret med Sjøforsvarsdistrikt. Disse hadde tett kontakt med beredskapsorganisasjonen i fylkene.

Dette var en viktig mekanisme for totalforsvaret. De militære myndighetene kunne informere sivile myndigheter om hvilke objekter som måtte prioriteres og hvordan man kunne legge til rette for beskyttelse og forsvar.

Heimevernet er det eneste som er igjen av slike lokale eller regionale militære institusjoner. Etter mitt syn er det behov for å bygge ut stabene i Heimevernet for å ivareta koordinering og kontakt med sivilsamfunnet.

Visjon om et felles nordisk totalforsvar

Det er viktig å etablere et tett samarbeid i Norden også om støttefunksjoner til de militære styrkene. Det gjelder særlig transportsektoren, helsevesenet og forsyninger.

Derfor bør vi etablere en visjon om felles totalforsvar i Norden. Det vil gi muligheter for store synergieffekter og mer effektiv samhandling.

Organiseringen av totalforsvaret er forskjellig i de nordiske land, og det hindrer et effektivt samarbeid. Hvis organiseringen var mer ensartet, ville de politisk og faglig ansvarlige møtes oftere og mer naturlig.

Det kunne bygges opp et nettverk av kontakter og samarbeid lik det som finnes på utenriksområdet og i forsvarssektoren. Et tettere totalforsvarssamarbeid ville gi et betydelig bidrag til sikkerhet i hele det nordiske området.

I år er det heldigvis mer oppmerksomhet om totalforsvarsoppgavene som har vært forsømt i lang tid. Mer omfattende og grunnleggende tiltak bør vurderes.

Les også

Meninger

Når tilliten til Heimevernet svekkes

Kronikk

Moods pinnsvinforsvar og falske motsetninger

Kronikk

Når alt blir sikkerhetspolitikk, er ingenting det