Selvstendighet som skjold: Den globale motstandskraften i en stormfull tid 

Den verdenen vi har blitt vant med de siste 30 år har ugjenkallelig forsvunnet. Æraen der globalisering så ut til å være en garanti for fred har måttet vike for en turbulent tid. Vi lever i en virkelighet der en nasjons rett til å eksistere– om det er i Europa, Asia eller Afrika–  ikke må bevises gjennom FN-deklarasjoner, men gjennom handlinger. 

Fra her i Norge, hjertet av Skandinavia, foreslår jeg å ta et ærlig overblikk over hva ekte makt innebærer. Under forhold der institusjonene er delvis paralysert er vi nødt til å gjenopprette konseptet om en sterk nasjonalstat. Vi trenger bevisst suverenitet. 

Aggresjon versus resiliens

Det er strengt nødvendig å tegne noen linjer. Det Ukraina opplever er ikke en lokal konflikt. Det er imperialistisk revansjisme i sin reneste form.

Det er en levning fra det 19. århundre, der et stort imperium tror at det har rett til å viske ut en nabos identitet for å utvide sitt eget leveområde. Dette scenarioet er kjent for mange nasjoner som har overlevd en kolonialistisk fortid. 

Svaret på dette kan ikke være abstrakt pasifisme. Svaret må være bevisst suverenitet. Dette er ikke aggresjon mot «andre», men genuin kjærlighet for «sitt eget». Det er det immunforsvaret fra en nasjon som nekter å bli en koloni igjen. 

Lærdommen fra Totalforsvaret: Resiliensens psykologi og det kognitive skjoldet

Globale sikkerhetsinstitusjoner har demonstrert hvor trege de kan være. I kritiske øyeblikk er en nasjon som er fratatt sin kjerne av styrke forsvarsløs. 

Det norske konseptet om totalforsvaret tjener som en universell standard. Det er bygget på grunnsetningen om at sikkerhet angår enhver borger. Imidlertid tvinger den ukrainske opplevelsen oss til å utvide dette konseptet. 

Vi er nødt til å anerkjenne følgende: Uten et sivilsamfunn som en kritisk del av motstanden, ville ikke Ukraina forblitt stående i 2022. Dette handler om noe mye større enn militær opplæring eller førstehjelpskurs for sivile. Det er et unikt, horisontalt nettverk av tillit og handling som ble utløst umiddelbart mens vertikale institusjoner fortsatt kom seg fra det første sjokket. 

Den frivillige bevegelsen, delene av samfunnet som organiserte seg selv, forretninger som holdt åpne mens kampene pågikk, det er det levende vevet i motstandskraften vår. Det var det sivile samfunnet som fylte usikkerhetsvakuumet med besluttsomhet, og ble det «femte element» som forente militæret og folket til en enkelt organisme. 

Videre, i den moderne verden, går ikke frontlinjene bare over terrenget, men også gjennom sinnet til hvert enkelt individ. Det kognitive- og informasjonsdomenet har blitt til en slagmark med voldsom (fierce) intensitet. 

Ikke bare lyver fiendtlig propaganda, det er et masseødeleggelsesvåpen med mål om å smuldre bort viljen til å stå imot. Derfor er en nasjons evne til å forsvare informasjonslandskapet (information space) sitt, kritisk tenkning, og å kjenne igjen manipulasjon like vitalt som å ha luftvernsystemer. Mental motstandsdyktighet er førstelinjen. 

Når disse verdiene deler av majoriteten, forsvinner grobunnen for intern aggresjon. Et samfunn som er forent med en felles etisk kodeks og som er immun mot fiendtlige narrativer, blir en monolitt. Ukraina betaler en høy pris i dag for å påvise denne tesen: Ingen vil forsvare ditt hjem (og ditt sinn) bedre enn deg. 

Men, intern resiliens alene er ikke nok til å møte en eksistensiell trussel. For å stå imot et imperium trenger vi ikke bare vilje, men nye etiske internasjonale relasjoner (new ethics of international relations). 

Sikkerhetsprinsipper i en fragmentert verden

Hvordan kan demokratier og frie nasjoner sameksistere i en verden der den sterkestes rett forsøker å erstatte lovens makt. 

1. Den anti-koloniale konsensus: Grenser er hellige

Fredelig sameksistens er umulig uten å gå tilbake til et grunnleggende prinsipp: Genser er hellige. 

Dette gjelder alle: fra Øst-Europa til grenser i Latin-Amerika og Afrika. Selvstendighet ender der en nabos grense begynner. Dersom vi lar Russland tegne om kartet med makt i dag, åpner vi Pandoras eske for dusinvis av konflikter i morgen. Det å tolerere en aggressor er en invitasjon til kaos i hver region på planeten. 

2. Diplomati med muskler og retten til å forsvare

Pasifisme fungerer ikke mot diktatur. Frihet må ha knyttnever. Vi ønsker alle fred. Men fred og forsoning er to forskjellige ting. Pasifisme i møte med folkemord er medvirkning. 

Som Ukraina beviser i dag er det bare et sterkt nasjonalt forsvar som kan motvirke krig. Dette er et signal til hele verden: Å investere i forsvar er ikke militarisme, det er prisen for uavhengighet. Svakhet vekker rovdyret , mens styrke avskrekker ham. 

3. Likestilte partnerskap

Vi må revurdere hvem vi er avhengige av. Tiden med billige ressurser fra diktatorer som bruker handel som våpen er over. Dette åpner døren til en ny, ærlig allianse. Her treffer vi imidlertid på konseptet med aggressoren som praktiserer den sterkestes rett. Aggressoren opererer utenfor loven, og bruker militæret og potensialet for ressurser som sine eneste argumenter. 

Kalde beregninger er i spill her, aggressorens ressurser gir dem ofte muligheten til å spille på slitasje, som overgår den økonomiske utholdenheten til enhver nasjonalstat for seg. 

Derfor er vi nødt til å bygge en økonomi, ikke på diktatet fra den sterke, men på transaksjonelle, ærlige partnerskap mellom selvstendige stater. Vi søker allierte som, i likhet med oss selv, verdsetter sin uavhengighet og ønsker å handle uten frykt for politisk utpressing. 

4. Fortenes allianse: Styrkens arkitektur 

Å lene seg på nasjonale interesser betyr ikke isolasjon. Tvert imot er den sterkeste strukturen en union av sterke, uavhengige stater.

Fortenes allianse innebærer å skalere opp prinsippet om totalforsvaret til et globalt nivå. Koblingen her er helt fundamental: Totalforsvaret er byggesteinen, og alliansen er veggen. Det er på dette tidspunktet at alliansen får sin fulle mening. Det er ikke bare en militær paraply, det er et verktøy for å balansere ulikheter, som fungerer på to måter:

Den militære: Alliansen møter aggressorens sterkestes rett med den felles makten i et lovbasert system og felles forsvarspotensial. Dette er et skjold av en slik skala at det gjør prisen for direkte militær aggresjon uakseptabel. 

Den økonomiske: Dette er trolig et enda mer kritisk aspekt. Alliansen tilbyr «økonomisk dybde». En enkelt stat som utfordrer en stor aggressor risikerer økonomisk kollaps, selv om den skulle ha en mer motivert militærmakt. Alliansen åpner tilgang til delte markeder, teknologier og distribusjonslinjer som aggressoren ikke kan bryte. 

Dette garanterer at mens militæret holder fronten, står økonomien bak og kommer ikke til å kollapse under presset av blokader eller sanksjoner. I denne nye sikkerhetsarkitekturen er det ikke rom for passasjerer som utelukkende lener seg på hjelp utenfra. Inngangsbilletten til unionen er et bevisst ansvar for sin egen sikkerhet. Dersom totalforsvaret fra innsiden gjør en nasjon ufordøyelig for aggressoren gjør alliansen aggresjon suicidalt fra utsiden. 

Dermed består sikkerhetsformelen av tre komponenter: 

• Psykologi og sivil bevissthet, den interne immuniteten i samfunnet og beskyttelsen av det kognitive. 
• Militær allianse, beskyttelse mot fysisk ødeleggelse
• Økonomisk integrasjon, beskyttelse mot utmattelse 

Bare kombinasjonen av disse tre faktorene garanterer staten som subjekt i en verden der aggressoren forsøker å konvertere sine ressurser til en rett til å diktere sin vilje mot andre. Dette er en filosofi om gjensidig respekt: «Mitt hjem er mitt fort, og jeg respekterer ditt fort».

Vi står på terskelen til en historisk storm. I disse tider er det å lene seg på nasjonal identitet, sivil motstandskraft og informasjonshygiene ankeret som vil holde oss fra å bli vasket bort av en bølge av kaos. 

Ukraina tar denne kampen for alle i dag. Vi kjemper slik at hver nasjon, stor eller liten, beholder sin rett og ikke blir offer for en kolonialistisk oppdeling av verden. 

Fremtiden tilhører ikke dem som håper på et mirakel, men unionen av de sterke, nasjoner som respekterer seg selv, andres grenser og er rede til å kjempe for sin frihet. 

Les flere debattinnlegg her:

Meninger

Vi må stå sammen når det gjelder

Meninger

Kjøp europeisk presisjonsild

Meninger

Som å bli truet av et familiemedlem: sjokket over USAs nye kurs